Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Danser krigens konsekvenser inn i barns bevissthet

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

lørdag 26. mars 2022

HVOR
Dansens hus

Danseforestillingen «Chotto Xenos» gjør krigens grusomheter fordøyelige for barn som trenger mening til de voksnes konflikter.

↑ Fra forestillingen «Chotto Xenos». Foto: Jean Louis Fernandez / Akram Khan Company

Dedicated to the refugee children of the world. May they find their happy place, lyder et veggmaleri på vei inn til Dansens Hus. Fullt av knallfarger, lekende barn, regnbuer og blomster ligner det en tegneserie, men er en solidaritetsmarkering for barn i krig.

Da gjestespillet Chotto Xenos ble satt opp i vårprogrammet, var det umulig å forutse en russisk invasjon av Ukraina, en væpnet konflikt som har slengt Europa ut av sin 77 år lange fredsperiode etter andre verdenskrig (på fagspråket kalt Pax Europaea). I skoler rundt om i landet blir elever fortalt hva som foregår langs den nye konfliktlinjen, og en forestilling som tar opp dette for barn fra 8 år og opp er kanskje høyst nødvendig for å kontekstualisere barnas tanker i disse tider.

Chotto Xenos


Danseforestilling for barn fra 8 år

Kunstnerisk ledelse og originalkoreografi: Akram Khan

Chotto Xenos-regi og tilpasning:Sue Buckmaster (Theatre-Rites)

Dansere: Jasper Narvaez, Nico Ricchini eller Nicola Monaco (alterneres)

Originalt laget med: Guilhem Chatir og Kennedy Junior Muntanga

Original musikk: Domenico Angarano, inspirert av Vincenzo Lamagna’s komposisjoner til «Xenos»

Film- og videodesign: Lucy Cash

Koreografisk assistanse: Nicola Monaco

Lyddesign: Domenico Angarano, Phil Wood

Scenografi: Ingrid Hu

Lysdesign: Guy Hoare

Kostymer: Kimie Nakano

Anmeldelsen er basert på oslopremieren 22. mars 2022. Stykket spilles deretter ved Rosendal Teater i Trondheim og ved Bærum kulturhus

 

I «Chotto Xenos» skildres krig gjennom linsen til en kolonisoldat som kjempet for fremmede makter under første verdenskrig. Foto: Jean Louis Fernandez

Inn i barns bevissthet

Likevel er det viktig å ikke miste av syne at for barn i DR Kongo, Jemen, Syria og mange andre land har væpnet konflikt lenge vært en del av oppveksten og hverdagen og satt deres liv og fremtid i fare. I denne solokoreografien skapt originalt av den britisk-indiske dansekunstneren Akram Khan, ville han sette krigens konsekvenser inn i barns bevissthet. Krigen skildres gjennom linsen til en kolonisoldat som kjempet for fremmede makter under første verdenskrig (1914-18). I juli skal Akram Khan selv markere slutten på sin solokarriere med voksenutgaven Xenos, som er basert på en indisk kolonisoldats kamp for England under første verdenskrig. Chotto Xenos bygger på samme konsept, men er tilpasset barn (Chotto Xenos betyr «liten fremmed» på gresk). 

I England beskrives første verdenskrig som The great war, og hver november bærer briter valmueblomster til minne om de falne soldatene. Bruk av skyttergraver, grammofoner og eldre militærkostymer understreker tidsbildet fra denne krigen. Under den eldre estetikken ulmer et ubehag over at slike konflikter fremdeles utgjør en stor trussel for mange verdens av barn og unge, i en tid hvor 69 millioner mennesker lever på flukt eller er flyktninger, mer enn noensinne i historien. 

Under den eldre estetikken ulmer et ubehag over at slike konflikter fremdeles utgjør en stor trussel

Bobinettet utnyttes effektivt i forestillingen «Chotto Xenos». Foto: Jean Louis Fernandez

Kolonienes glemte innsats

«Av jord er du kommet….» sier prester i begravelser. I soloverket Chotto Xenos møter vi utøveren mens han ligger i jorda, plassert mellom hendene som er projisert på skjermen av filmmaker Lucy Cash. Det peker trolig til møkk i skyttergravene eller en for tidlig forvoldt død.

Han representerer de mange millioner av soldater som slåss under første verdenskrig. Ikke for fedrelandet, men for kolonimakten. Om det var de nesten to millioner soldatene fra kronjuvelen India som kjempet for Storbritannia eller nærmere 200 000 senegalesiske soldater fra Afrikas smilende kyst som kjempet for franskmenn, har kolonisoldatens historie blitt skjult for vestens bevissthet. Filmmaterialet som projisjeres på det mørklagte tynne bobinettet viser reelle fotografier av kolonisoldatene i deres militære uniformer. Utøveren forsøker å etterligne deres framtreden og posering, og blir et slags levende arkiv for disse kolonisoldatenes glemte historie. 

Utøveren blir et slags levende arkiv for kolonisoldatenes glemte historie

Kolonisoldatenes historie under andre verdenskrig er blitt holdt skult for verdens bevissthet. Dette tematiseres i danseforestillingen «Chotto Xenos», skriver Grace Tabea Tenga i sin anmeldelse. Foto: Jean Louis Fernandez

Vi må gi barna en kunstnerisk refleksjon rundt krigens tema

Kampsportens kroppsspråk

Utøveren inntar kampsportens kroppsspråk – fra fekting til boksing. Det er en gjennomgående presis aggresjon som vises på scenen, den bygger spenning og tydelige forventninger om at det er krig det er snakk om. Det gjøres med en slik overtydelighet som barneforestillinger ofte har for å få poenget sitt gjennom til det unge publikummet. 

Ifølge et afrikansk ordtak er krig skapt av mennesker som er for gamle til å kjempe for dem som er for unge til å dø. Å eksponere barn for verdens grusomheter kan kjennes kontraintuitivt. Instinktet vil for mange ligge i å skjerme og beskytte dem fra slike sterke inntrykk. «Våre fremtidige fredsprosessser avhenger av å inspirere en ung generasjon», sier forestillingens regissør Sue Buckmaster på kompaniets offisielle nettside. Hun har blåst nytt liv i denne eldre koreografien av Akram Khan. I en informasjonsfilm fra Dansens Hus påpeker hun hvordan barn er utsatt for en overflod av bilder fra krig – mer nå enn noensinne, særlig gjennom sosiale medier. «Så vi må gi barna en kunstnerisk refleksjon rundt krigens tema», konstaterer hun.

Chotto Xenos er nok ikke den mest traumesensitive inngangen til dette. Mange som har opplevd krig på nært hold synes den konstante nyhetsstrømmen om krig, særlig i Ukraina, er retraumatiserende. Om den skal fungere som et terapeutisk innslag, vil eksplosjonene og panikken virke mot sin hensikt. Derimot gir den de som ikke har opplevd krig, en inngang til å forstå fortvilelsen på kroppen. Særlig når eksplosjonene er komplette med full sansestimulering med røyk, flashing lights og det fryktinngytende lydbildet av Domenico Angarano og Phil Wood. 

Panoptikon

Når grammofonspilleren rulles ut, lurer jeg umiddelbart på hvor mange som har vokst med iPhone i en hånd og AirPods i den andre, skjønner hva den er. Danseren leder oss på pedagogisk vis inn i materialet ved å spille en slags Charlie Chaplin-låt fra grammofonen og danse lekent i takt, noe som vinner barnepublikummets latter. Etterhvert lyser grammofonen opp og følger utøveren hvor enn han går, noe som også har et humoristisk poeng. Grammofonen blir et slags allvitende øye som følger etter personen. Jeg leser det som en allusjon til overvåkningssamfunnet vårt som følger med på hvert steg, tastetrykk eller søk vi foretar oss på det store, vide internettet. 

Den franske filosofen og idéhistoriken Michel Foucault (1926-84) snakket om et panoptikon, en arkitektonisk innordning i et fengsel hvor fangevokteren er plassert i midten og alle fengselscellene er rundt ham. Fangevokteren kan se alle de innsatte til enhver tid, mens de bare kan se deler av fengselet. Foucault mente at dette er et symptom på den moderne tiden, å kontrollere atferd gjennom konstant overvåkning. Dette skrev han i et av sine mest innflytelsesrike verk Overvåkning og straff (1975). Gjennom grammofonen blir utøveren overvåket på samme måte som vi i økende grad blir. Det tvinger frem refleksjoner om overvåkningskamera, sosiale medier og internetts farepotensial, men også om forfølgelse. 

Panoptikon. Foto: Friman. Fra Wikimedia Commons, the free media repository

Fanget i krigen i «Chotto Xenos». Foto: Jean Louis Fernandez

Fingerspill og grensekontroll

I en sekvens bruker utøveren sine to fingre på høyre hånd til å demonstrere en person som forsøker å flykte. Den blir hindret av venstre hånd, som danner en tydelig barriere. Det er som om han blir hindret fra å flykte.

Som antirasist tenker jeg umiddelbart på de mange studentene fra Asia, Afrika og Midt-Østen som ble hindret i å flykte fra krigen i Ukraina og utsatt for rasisme ved grensene til nabolandene. Som feminist tenker jeg på hvordan menn blir tvunget til å bli igjen under landets krigslov som krever at alle menn mellom 18 og 60 år blir værende igjen og verve seg i militæret.

Denne scenen er ubehagelig. Den blir en påminner om hvordan faktorer som kjønn og etnisitet hindrer folk i å utøve sin menneskerett, som er å flykte fra væpnet konflikt. 

 

Grammofonen brukes humoristisk, men også som et overvåkingselement, skriver Grace Tabea Senga. Foto: Jean Louis Fernandez

Posttraumatisk stress

Mye av forskningen på posttraumatisk stresslidelse (PTSD) har vært på veteraner som har opplevd krig. I en scene der utøveren gjemmer seg under bakken og løper fra den ene eksplosjonen til den andre, kommer vi usedvanlig tett på krigens grusomheter. Deretter forlater soldaten krigsområdet, men danser energisk og iherdig rundt på scenen. Eksplosjonene er erstattet med trommespill. De rytmiske intervallene går fra å virke tilfeldige til å smelte sammen med lyssettingen i klar rytmisk presisjon. Scenen lyser brått opp i takt med musikkens fremdrift, og danseren skvetter til. Er det former for flashbacks vi ser på scenen? Altså når en person som har PTSD gjenopplever de traumatiske hendelsene på nytt? Konflikten får en stadig tyngre psykopatologisk inngang, og panikken utøveren kommuniserer kroppslig står ikke til forveksling for noe annet. 

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

De rytmiske intervallene går fra å virke tilfeldige til å smelte sammen med lyssettingen i klar rytmisk presisjon

Konflikten blir stadig tyngre og mer komplisert i «Chotto Xenox». Foto: Jean Louis Fernandez

Tiltrengt inngang

Utøveren kollapser til slutt, og bobinettet lyser opp et avtrykk av ham, som nok representerer hans sjel som forlater kroppen. Jeg hadde opplevd det som påtatt om det var for voksne, men barneforestillinger nyter godt av slike konkrete hendelsesforløp. Han kjemper til siste stund med livet som innsats.

Chotto Xenos kan virke retraumatiserende. Men innsikt i krigens tragiske konsekvenser legger den langt fra skjul på, selv for den yngste publikummer. Det kan gi en sårt tiltrengt inngang til det som ellers er en veldig vanskelig og vond samtale, særlig med våre små. Ikke minst i en tid preget av en usikkerhet som i årtier, frem til nå, ikke har rammet Vesten.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · ·