Demokrati i praksis på Tensta Konsthall

– Formidlingen gjennomsyrer alt vi gjør her, sier Emily Fahlén, formidler ved Tensta Konsthall.

Kunsthallen ligger i en bydel til Stockholm kommune og er kjent for sitt fokus på internasjonal samtidskunst, sitt arbeid med lokalområdet og formidlingsprogrammet sitt. For kunsthallen blir demokratispørsmålet både et underliggende element og fremtredende i måten kunsthallen arbeider på.

Nært samarbeid

Mye av arbeidet til Tensta Konsthall tar utgangspunkt i nærområdet, gjennom prosjekt slik som Tensta Museum, der de arbeider med å avduke historien til Tensta og lokale foreningers historier.

– En annen ting vi arbeider med, er å bidra med flere ikke-kommersielle møteplasser i samfunnet, forteller Fahlén.

– I prinsippet er det bare bibliotekene man kan gå til. Men vi har et rom vi kaller Klasserommetsom vi bruker til forelesninger. Vi låner det også ut til lokale grupper og mange bedrifter holder personalmøter hos oss.

Videre forteller Fahlén at organisasjonen Individuell Människohjälp har leksehjelp i kunsthallen hver onsdag, mens fredager og søndager er det språkkafé for arabisktalende i Klasserommet. Kunsthallen har også en pensjonistgruppe, en litteraturgruppe og flere andre som bruker rommet.

– Det er viktig ting for oss å ikke kreve betaling, forteller Fahlén videre.

Om sommeren bruker også kunsthallen uteområdet sitt til aktiviteter. Her holdes det verksteder slik som Konstverandaen. I sommer gjorde de her et samarbeid med Hemsløyden – den svenske organisasjonen for håndverk.

– Man kunne komme for å brodere, lage vennskapsbånd eller bruke de store vevene vi hadde satt opp, sier Fahlén.

– Vi hadde en drop-in-virksomhet der vi tilrettela for forskjellige behov, og både voksne og barn var velkomne.

– Hvordan ser besøket ut på slike arrangementer?

– Vi har mange som kommer fra nærområdet, men vi har også et allment kunstinteressert publikum, mange kunststudenter, kunstnere, professorer, og et veldig stort internasjonalt publikum.

Kunst som utgangspunkt

I målgruppen barn og ungdom sikter hovedsakelig kunsthallen seg inn på barn fra tiårsalderen og oppover, samt unge opp til 25 år. Videre arbeider Kunsthallen også med flere målgrupper som ikke nødvendigvis oppsøker kunsthallen for å oppleve samtidskunst. Likevel – eller kanskje akkurat derfor – er det avgjørende for Tensta Konsthall å alltid bruke samtidskunsten som utgangspunkt.

– En viktig tanke og visjon i vårt arbeid er at unge og barn skal komme i kontakt med samtidskunsten gjennom profesjonelle utøvere. Det betyr kunstnere, men også arkitekter og designere, forteller Fahlén.

Dette gjøres blant annet gjennom det årlige programmet Konstkollo der ti til femten ungdommer inviteres inn for å arbeide med en samtidskunstner gjennom uken.

– Vi utgår alltid fra kunstnernes egne ideer når vi utformer denne type prosjekt, forteller Fahlén.

Og det er viktig at den som skaper innholdet – den kunstneriske ideen – er kunstneren selv.

– Alt vi gjør på kunsthallen tar form i samarbeid, være det formidlingsprosjekt, en forelesningsserie eller et seminar. Vi leter etter kunnskapen der den er. Den viktigste filosofien er å finne en felles interesse.

Demokratiproblem

Kunsthallen har seks årsverk og ifølge Fahlén er de alle involvert i formidlingen.

– På mange museum og kunstinstitusjoner er formidling noe som legges til etter en utstilling er klar, sier Fahlén.

– I etterkant lager man kanskje et pedagogisk materiale med omvisninger eller aktiviserer utstillingen på en måte.

Hos Tensta er formidlingen lagt inn i prosjektet fra starten.

– Det kan for eksempel være spørsmål om hvilke grupper vi skal jobbe med, hvordan vi skal samarbeide rundt utstillingen, hvordan vi skal aktivisere utstillingen.


– Hva ligger det i å være kunsthall som dere vekker gjennom formidlingen?

– Det er kjempeviktig at vi er en kunsthall, at vi er små. Det er stor forskjell på å jobbe i dette miljøet i motsetning til for eksempel å jobbe på et museum som er et større maskineri med mer byråkrati, svarer Fahlén.

– Vi har også mulighet til å være fleksible, skape programpunkter med kort varsel, og å låne ut rommene våre. Vi kan være åpne i måten vi jobber med samfunnet rundt oss og tar en stor del i samfunnsprosesser.


– Er demokrati noe dere spesifikt snakker om i deres formidling?

– Indirekte har vi mange ting vi synes er viktige, og spørsmål om demokrati er naturligvis en av dem. Hvem som er representert i kunsten er for eksempel et demokratiproblem. Ser vi til Konstkolla er ett av målene å introdusere kunstskolene for personer som er underrepresentert som studenter, siden de preges av en hvit middelklasse fra den indre bykjernen.

Et annet prosjekt Fahlén nevner som operer med lignende tankegods er Nyhetsbyrån. Her har kunsthallen et samarbeid med Stockholms journalistikkhøgskole og Konstfacks grafisk design- og illustrasjonslinje.

– Vi bruker kunsten til å snakke om dokumentariske metoder. For eksempel kan tegning, serietegning eller film være et medium. Slik vil vi vise at man kan ta andre veier inn i formidling av dokumentarhistorier enn de raske metodene, sier Fahlén.

– Også dette er et spørsmål om demokrati. Journalistikken er homogen, hvit, og de som arbeider som journalister bor ofte inne i byen.

Til prosjektet inviterer kunsthallen ungdom fra nærområdet til å arbeide med studentene fra høgskolene. Hensikten er å skape et alternativ til måten media fremstiller Tensta. Samtidig vil de skape et alternativt nyhetsbyrå der man operer med andre typer historier og perspektiver som ikke er sensasjonsbasert.

– Dersom man ser på hvordan Tensta portretteres som plass gjennom media er det mye oppmerksomhet på voldsomme hendelser: På ran, på bilbranner, men sjeldent er plassen gestaltet ut ifra hverdagslige fortellinger eller fortellinger innenfra, forteller Fahlén.

Deling av kunnskap

Kunsthallen tar del i møter om lokalsamfunnet, de er del av å planlegge det årlige Tensta Marknad og sitter i Tensta civila råd, der rådet har som mandat å «utveckla dialogen med civilsamhället och tillsammans förstärka medborgarnas engagemang och delaktighet i de demokratiska processerna.».

– På den måten agerer vi slik som andre organisasjoner i området, mener Fahlén.

– Jeg tror en kunsthall har en unik posisjon som er viktig å formulere. Det handler om å være en plass der mange forskjellige grupper kan møtes og være del av samme rom. Vi har førskoleklasser som kommer hit og ser en utstilling, den samme utstillingen som en gruppe professorer fra en internasjonal kunstskole besøker.


– En institusjon har visse premisser på plass som gjør det vanskelig å snakke om en ren demokratisk prosess. Hvordan kan man da gjøre akkurat det, og forsøke å bryte ned den autoritære rollen til kunstinstitusjonen?

– Vi jobber med mange parallelle prosjekter. En viktig ting for vårt formidlingsarbeid er at kunsthallens entré utgjøres av en kafé, så når personer kommer her for å ta en kaffe eller spise lunsj, har vi vår første utstillingsflate her i kafeen. Man ser kunsten bare ved å besøke kafeen.

– Tror du det er reelt å snakke om demokrati i formidling fra en kunstinstitusjon?

– Absolutt. En kunstinstitusjon er en kunnskapsnode, og mange av de mest interessante diskusjonene foregår innen kunsten. Derfor er det vesentlig å snakke om demokrati.