Den internasjonale skolesekken

Skoleelever på små steder langs Vestlandskysten har tilgang til en helt egen type arrangementer i Den kulturelle skolesekken (DKS). I Hordaland og Møre og Romsdal kan DKS-utøvere nemlig la den typiske leie-varebilen stå og heller turnere på bokbåten Epos, et 80-fots flytende bibliotek.

Kapteinen tuter idet båten legger til kai på Strøno i Os kommune, og en ventende gjeng eldre barnehagebarn og småskoleelever jubler. Sammen med dem vandrer jeg ombord for å oppleve en konsert med den finske fiolinisten Sofia Kortelainen og den italienske pianisten Eliana Morretti.

Innvendig ser båten ut som et vanlig bibliotek, om enn litt lavere under taket. Langs alle veggene er det hyller med bøker i ulike sjangre, og Epos gynger lett i bølgene. Mens Eliana setter seg ved el-pianoet, setter Sofia sjøbein og begynner rett på et langt og lyrisk stykke.

Når utøverne deretter presenterer seg selv og instrumentene, gjør de det på sine respektive morsmål og venter overraskende lenge før Sofia bytter til svensk og lar barna øve på å si hei på de ulike språkene. Kroppsspråket og nærværet til de to er så tydelig at de antagelig kunne gjennomført hele konserten på italiensk og finsk. Når Sofia tilpasser språket, svorsker hun ikke mer enn nødvendig. På den måten kan konserten fungere som en øreåpner for barna på flere måter.

Internasjonal bakgrunn

Egentlig var meningen å skrive en anmeldelse av konserten, og det kunne vært ganske lett. Jeg blir imponert over den uanstrengte måten de to interagerer med barna på. De bruker mye bevegelse, for eksempel idet Eliana ordløst utfordrer Sofia til å spille gradvis svakere og i en stor gest setter sordin på fiolinen for henne, eller når Sofia etter en enkel ballett-sekvens setter seg rygg mot rygg på pianokrakken og nesten sovner til Elianas rolige barokktoner.

Barna deltar dessuten mye i koreografien: Fem frivillige har blitt vinket inn på et annet rom et par minutter i forkant av konserten for å øve inn en liten troll-dans til Griegs «I Dovregubbens hall», mens resten av barna har kommet på plass. I en tarantella av Rossini instruerer Sofia, og barna blir til edderkopper. Det er en tydelig balanse i repertoaret, med både hele stykker og kortere sitater, rolige og rytmiske verk. Sofia spiller også kantele og akkompagnerer seg selv i en finsk vuggesang.

Jeg innser imidlertid raskt at en enkel anmeldelse ikke vil dekke særpreget til disse to musikerne, og jeg besøker båten på nytt uken etter for å snakke mer med dem, denne gangen i Øystese i Hardanger, på turneens mest ruskete dag.

Mens vinden uler utenfor, snakker de to vennene nærmest med én stemme og fullfører hverandres setninger. De møttes som Erasmus-studenter i Wien i 2010 og har spilt sammen siden, både i Østerrike, Italia, Finland og Norge. Veien inn i Skolesekken kom via Sofias søster, som er danser og har vært på turné med et samisk prosjekt i DKS. I 2015 tipset hun Sofia om å melde seg på en audition hos det som da var Rikskonsertene, ettersom det var behov for både flere kvinner og flere som spilte klassisk.

– Dette er den sjette gangen vi er på turné i Norge, og femte gangen på Vestlandet. Vi har gjort mange endringer i opplegget, bare tre stykker er de samme. Mesteparten av tiden har vi hatt Hallgeir Frydenlund som produsent. Det var hans forslag å variere mellom hele stykker og små sitat, noen ganger med bare få sekunder av et stykke.

– Jeg var litt overrasket over at dere innledet med et stykke i sin helhet. Det føltes som et ambisiøst valg når dere spiller for så små barn.

– Ja, det var Respighis Romanza. Det har alltid vært vellykket å bruke det stykket, for det har mye dynamikk og er så lyrisk. Vi kan dessuten leke med det, se barna an og tilpasse oss dem. Følger de oss greit eller blir det litt for mye lyd dersom de er små? Det blir en måte å finne ut hvordan vi skal forholde oss til publikum den dagen. Det er også viktig å ha mye øyekontakt fra begynnelsen av, samtidig som vi ønsker å lede barnas blikk mot instrumentene, for eksempel ved å kun se på buen idet en leker tyrefekter.

Må tilpasse seg barn i forskjellige land

– Har dere spilt for barn i andre land?

– Ja, vi spiller ved alt fra skoler til aldershjem til kirker. Det er naturlig for oss å spille for barn, de reagerer umiddelbart og er et ærlig publikum, og bidrar dermed sterkt til at vi hele tiden utvikler oss som musikere. Å reise på disse turneene er en unik mulighet for oss. Også i Finland arrangeres det skolekonserter, men det finnes ikke et like omfattende system. I Italia er skolekonsertsituasjonen mer tradisjonell. På turneene våre her i Norge får vi god kontakt med barn i ulike aldre og stadig mer innsikt i hva som fungerer for de forskjellige aldersgruppene. Det er et kall for oss å inspirere barn til å begynne å spille selv, å vekke interessen deres for klassisk musikk.

– Er det noen forskjeller på barnepublikummet i de ulike landene og hvordan det forholder seg til den klassiske musikken dere spiller?

– I Italia er barna mer aktive og mer følsomme for musikken, mens det i Finland kan være en større utfordring å skape interaksjon. I Østerrike er det tydelig at barna er mer vant til klassisk musikk, til simpelthen å høre lyden av en fiolin for eksempel. Særlig i Wien er det et stort utvalg av klassisk konsertprogram for barn. Dersom vi skulle spilt dette opplegget der, måtte vi gjort noen endringer for å tilpasse oss at publikum er mer kjent med sjangeren. I Italia er det kommet inn mer musikk og bevegelse i skolen de siste årene, så der ville det også vært nødvendig med andre innganger. Det er dessuten forskjeller i hvilket repertoar barna kjenner til – «I Dovregubbens hall» er ikke en lite stor hit i Østerrike og Italia som i Norge og Finland. Men barn er uansett barn, det er alltid inspirerende å spille for dem.

– Hva utgjør en god konsert for barn?

– I tillegg til interaksjon og god kontakt med publikum, er det viktig at musikken har mye dynamikk og variasjon, og spilles med uttrykk og følelse. Det å spille for barn handler mye om en innstilling, en pedagogisk sinnstilstand. Dersom vi gjør endringer i konserten underveis nå, er det mest når det gjelder uttrykket – jo mer uttrykksfullt, desto mer engasjerte blir barna. Vi har ellers et ønske om å ikke bare spille stykker barna allerede kjenner til, vi vil jo gjerne presentere dem for et variert repertoar. Det nyeste vi har på repertoaret for øyeblikket er av den nålevende, svenske komponisten Albert Schnelzer, fra 2003. Men det er selvfølgelig alltid hyggelig når barna lyser opp idet vi spiller små sitater fra for eksempel Harry Potter eller Pirates of the Caribbean. Det gjelder å finne en god balanse mellom kjent og ukjent. Vi snakker dessuten ofte om å komponere et stykke inspirert av lærernes hysjing, som vi kan hente frem spontant og bruke som humoristisk kommentar når hysjingen blir for forstyrrende.

Europeisk fellesskap

Sofia og Eliana har begge studert musikkpedagogikk i tillegg til utøvende klassisk musikk. Etter Erasmus-oppholdet i Wien ble de begge igjen for å ta en mastergrad i kammermusikk. Nå jobber de frilans som musikere og lærere. Eliana dirigerer dessuten tre forskjellige kor. Selv om Sofia nylig har flyttet til Stockholm mens Eliana er igjen i Wien, er de fast bestemt på å fortsette det tette samarbeidet. I tillegg til musikkutdanningen har Eliana studert film og teater, og hun har undervist sangere i sceneopptreden. De to er enige om at fysisk tilstedeværelse på scenen burde være en større del av utdanningen også for instrumentalister.

– Jeg var imponert ikke bare over at dere beveget dere mye mens dere spilte – båten beveget seg jo også en hel del!

– Haha, det er en utfordring, ja. Og det er bra Sofia ikke er særlig høy, siden det kan være kinkig å manøvrere buen når det er så lavt under taket. Bevegelsene er en svært viktig del av konserten vår. Vi har beveget oss mer bort fra den tradisjonelle formelen der en veksler mellom å spille og fortelle, for heller å si mer gjennom musikken. Helt små endringer kan gjøre store forskjeller for kommunikasjonen med barna. Vi har også hele tiden hatt med et Europa-kart der vi henviser til de ulike opphavslandene for musikken og viser hvor vi selv kommer fra. For oss er det viktig å formidle vennskapet, å fortelle at vi kom fra forskjellige hjørner av Europa, møttes i musikken og faktisk ble bestevenner.

Spiller for å lære videre

Eliana og Sofia forteller at mannskapet blir som en familie under turneen. Å turnere på båten innebærer at de gjerne spiller færre konserter på én dag enn på tidligere turneer, siden det er lenger reisevei mellom stedene og skolene ofte er så små at det kun blir én konsert per skole. I de elleve dagene de er på sjøen spiser de alle måltider og sover ombord. Også i helgene har de konserter på små steder underveis, utenom DKS-programmet.

– Møtene med publikum er noe helt spesielt. Særlig på små skoler med få elever kommer vi veldig nær – barna blir lettere trygge på oss. Regien, koreografien og det musikalske uttrykket blir helt annerledes ombord i en båt enn i en stor gymsal, og disse kontrastene har vi lært mye av å jobbe med. Gjennom erfaringene underveis har vi fått god innsikt i kunsten å spille for barn som vi kan bruke i annet arbeid hjemme. Etter hvert føler vi oss såpass erfarne at vi også kan se for oss å veilede andre utøvere som ønsker å spille for barn.

– Har dere noen nye DKS-prosjekter på gang?

– Vi jobber med en idé, men vet ennå ikke om den får innpass i skolesekken. Inntrykket vårt er at det satses stadig mer på lokale utøvere. Men vi vil svært gjerne på turné igjen.