Den nye barneboken til Amanda Gorman er antirasistisk, viktig og vakker

Tidligere i høst ble den norske oversettelsen av Amanda Gormans første barnebok, Forandringen synger (Change Sings), lansert. Forfatter Marjam Idriss har oversatt boken. Å oversette poesi er ingen enkel oppgave, men her har Idriss gjort en glimrende jobb med treffsikre rim og enkel språkbruk som gjør poesien velegnet for barn.

Musikalsk reise

Sammen med illustratøren Loren Long har Gorman skapt en symbolsk bok om forandring for barn, med poesi og vakre tegninger. I denne bildeboken formidler Gorman budskapet om at forandring forutsetter fellesskap, samt tillit til seg selv. I boken følger vi jeg-personen, en ung melaninrik jente med krøllete hestehale og fargerik genser. Boken åpner med at den unge jenta klimprer på en gigantisk gitar mens hun sitter med bena i kors:

Jeg hører forandringen nynne,
sin høyeste, stolteste sang.
Jeg er ikke redd forandring,
så jeg synger alt jeg kan.

Slik begynner Gormans enkle, men sterke poesi. Videre i fortellingen leder den unge jenta andre barn på noe som ligner en musikalsk reise. Hvert enkelt barn blir gitt et instrument, og på denne måten vokser gruppen seg større. Budskapet er at hvert enkelt barn har evnen til å skape forandring, i samfunnet og i seg selv.

Mangfold og fellesskap

Selv om poesien alene er god og velskrevet, bidrar illustrasjonene til å forsterke bokens tematikk om mangfold og fellesskap. Det er først og fremst et sjeldent syn at et mørkhudet barn pryder forsiden av en barnebok i Norge. I det moderne, mangfoldige og demokratiske Norge er det på høy tid at alle barn uansett bakgrunn og hudfarge kan se illustrasjoner av folk som ligner på dem i hyllene på biblioteket. Forandringen synger er et steg i riktig retning. Boken viser et mangfold av barn med ulik bakgrunn og egenskaper, blant annet en asiatisk jente i rullestol og en jødisk gutt med kippah.

Energisk poesi

På den ene siden er Gormans poesi enkel og direkte med korte setninger og hverdagslige ord. Samtidig er den intens og energisk og tar for seg temaer som demokrati, frihet og fremtidsoptimisme. Ikke minst har diktene en kronologi det er lett å følge, samt en god flyt. Gorman viser også at hun har stålkontroll på metaforbruk, blant annet ved å bruke sang og musikk som metafor gjennomgående i hele teksten. Eksempelvis «forandringen synger» og «Hvor synger forandringen? Inni meg, der!».

Mangfold i form av svartes rettigheter står sentralt i boken. Dette kan anses som en naturlig følge av at Gorman selv er afroamerikansk, og har engasjert seg for antirasisme. Dessuten stod generasjonen hennes i front for Black Lives Matter-protestene i fjor. Ikke minst er Gormans kjente dikt «The Hill We Climb» basert på håpet om et mer demokratisk og likestilt samfunn hvor en «skinny black girl descended from slaves and raised by a single mother can dream of becoming president». Gormans ferske barnebok kommer dermed på et svært relevant tidspunkt.

Behov for flerkulturelle stemmer

Protagonisten i boken er mørkhudet og har krøllete hår i likhet med forfatteren. Og allerede på andre side i boken ser vi et veggmaleri av Martin Luther King jr. som ledet den ikkevoldelige kampen for svartes rettigheter på 60-tallet i USA. På maleriet er King omringet av ord som «håp», «forandring» og «aksept». Denne hyllesten til King passer godt til fortellingen i boka. Den viser barns kamp for forandring gjennom musikk, instrumenter og fellesskap, altså i kontrast til vold og polarisering. Videre minner verset «når jeg bøyer kne, blir det sett», om den symbolske gesten mot rasisme der en person kneler på ett kne i stedet for å stå. Selv om denne symbolikken har sitt utspring i amerikansk historie og kultur, er dens verdi og betydning relevant på tvers av landegrenser.

Jeg er glad for at unge Amandas Gormans bok har blitt oversatt til norsk så norske barn kan ha glede av poesien hennes. Ikke bare fordi den er godt skrevet og nydelig illustrert, men også fordi den norske barnelitteraturen har behov for flerkulturelle stemmer og økt forståelse for mangfold og ulikheter.