Den nye digitale litteraturen, hvem skal formidle den?

Jeg har fulgt debatten om litteratur og digitale medier i Periskop, og er overrasket over at ingen involverte har pekt på de helsemessige utfordringene vi står overfor i vår digitale hverdag. Forskeren Jean Twenge skriver at angst, depresjoner og andre helsemessige utfordringer har eksplodert etter at internett ble tilgjengelig på smarttelefonene med 3G etter 2008. Det gjorde at alle små pauser kunne fylles med digitale dopamin-kick som har gjort at dagens unge gjerne er på sine små skjermer mellom 4-7 timer per dag. Det gjør noe med fokus og konsentrasjon.

Vill vest-territorier

Psykiater Anders Hansen skriver i boka Hjernesterk (Cappelen Damm, 2017) hvor viktig bevegelse er, ikke bare for helsen, men også for at hjernen skal yte sitt beste, fornyes og unngå depresjoner og angst. Samme forfatter har i boken Skjermhjernen (Cappelen Damm, 2020) vist til forskning om hvordan en hjerne i utakt med tiden vi lever i, gjør oss mer stresset og mindre mottakelig for å fordype oss. Han går langt i å kritisere skjermbruken vår.

Jean Twenge hevder at dagens ungdommer ikke har flere krav, mer lekser eller mindre fritid enn tidligere generasjoner, men at skjermen spiser opp livene deres. Derfor klarer jeg ikke å dele optimismen til Øystein Espe Bae eller Arne Svingen og drikke den digitale hverdagen med begge hender.

Noen vil sikkert hevde at fremtiden ikke kan stoppes. Det kan den ikke, men hvem sier at fremtiden ikke vil føre til reguleringer av hvordan store globale konserner i dag utfører det største menneskelige eksperimentene noensinne med å mate oss med dopaminbaserte klikk? Når elevene ønsker papirboka, er det et forsøk på å stagge skjermbruken? Når vi ser at skjerm skader oss mer enn vi tror, hvordan vil vi gripe inn?

Den ukritiske bruken av nettbrett på norske skoler i dag fortjener en større debatt, og det misledende begrepet «læringsbrett» burde forbys. Hvilke algoritmer og hvem sniktitter på hva vi leser og hvordan vi leser? Og hvordan skal en digital skjerm hjelpe dem som ikke leser? Her er det helt klart vill vest-territorier og mye som må diskuteres.

Digitale tegneserier

Hvorfor har den digitale overtakelsen av papirboka gått så tregt? Arne Svingen skriver blant annet i sitt svar: «Vi vet at tegneserieforlagene tenker digitalt for tiden.»

For ordens skyld: Digitale tegneserier er ikke noe nytt. Marvel la ut tegneserier på internett allerede i 1996. I 2007 lanserte de sin digitale abonnement-tjeneste Marvel Unlimited med nærmere 30 000 hefter. Foreløpig har ingen av de store, norske forlagene som utgir tegneserier, kastet seg på slike plattformer. En av årsakene til det kan være at tegneseriemediet ikke fungerer optimalt på digitale flater. Noe Hans Jørgen Sandnes og Odin Helgheim problematiserte i sin samtale under Se og Les i Bergen nylig. En annen er at det finnes få interesserte kunder. Det betyr selvsagt ikke at det kan endres, om opplevelsen blir bedre enn dagens Kindle-løsning. Men vil det da være tegneserier?

Bekvemme forlag

Diskusjonen i Periskop kom nok skjevt ut med en eplekjekk ingress i Baes kronikk «Kva skal vi leve av etter boka?». Han hevdet at barn og ungdom ikke fant papirboka relevant. Det førte til at debatten skled ut og bort fra problemstillingen: Ungdommer leser ikke litteratur. I stedet ble det en krangel om papirboka som grenset mot nostalgi. Men Baes poeng med at forlagene sitter bekvemt med dagens løsninger forklarer også motviljen og manglende digital satsning.

Petra Helgesen i Foreningen !les sparker forsåvidt borti elefanten i rommet: Hvordan skal unge lesere klare å holde på de lange tankene når de ikke klarer å lese lengre tekster? Hun vil helt klart finne argumenter hos Jean Twenge. Samtidig viser Helgesen til fire år gamle PISA-tall som godt nytt, vel vitende om at statistikk og tallene har blitt dystrere siden den gangen.

Uprisen

Foreningen !les kunne hatt godt av å fornye seg, og har i denne debatten kommet bakpå i å forsvare seg selv og papirboka. Selv er jeg urolig for utfordringene de står overfor. Se for eksempel anmeldelsene på Uprisen. Antallet har falt dramatisk de siste årene, og det etter at prisen ble nasjonal og ikke bare gjaldt utvalgte skoler. En skulle tro det ville vært motsatt? (Uprisen utvidet i 2022 fra 7 til 11 juryklasser. Antallet klasser som anmelder bøker, er ikke utvidet, red. anm.)

Og hvordan kan to av fjorårets bøker som kunne nomineres, ha henholdsvis 63 og 91 anmeldelser når snittet på anmeldelser av de øvrige bøkene lå rundt 15? Hva hadde disse to forfatterne gjort for å oppnå dette? Hva kan læres? Et mål burde være å vende tilbake til gammel verdighet i antall anmeldelser og fortsatt ha relevans.

Snuttifisering

Under Se og Les-konferansen i Bergen viste forsker Tove S. Frønes tall fra våre nordiske naboer Finland og Sverige som i større grad satser på lengre tekster i undervisningen, mens vi her til lands serverer elevene «snutter». Jeg tror naboene våre velger en bærekraftig strategi.

Når bibliotekar Thomas Brevik spør hvordan han kan selge inn ungdomsromanen mens ungdommene sitter med mobilen i hånda, viser han hvor problemet ligger. Mobilen i hånda. Hele tiden. En lærer jeg kjenner beklaget seg over at hennes elever på videregående ikke klarte å lese en roman på 219 sider i løpet av skoleåret. Hun hadde kommet til den konklusjonen at neste kull heller skulle få utdrag. Snuttifisering. Det vil nok ikke hjelpe mange over kneika til å bli lesere, og det burde skremme bransjen at fremtiden sliter med 219 sider.

Hva kan digital litteratur være?

Tekstrike romaner som Harry Potter blir for vanskelig, et for stort fjell å bestige, for mange som er langt eldre enn den opprinnelige målgruppen. Svingen ønsker å tilpasse seg ungdommens lesevaner for å holde på leserne. Det kan innebære at de lange romanene forsvinner og at den nye litteraturens univers vil være på flere medier på samme tid og danne et sammenhengende univers i lyd, film, sosiale medier og bok.

Forfatterne vil ikke lenger jobbe på tradisjonelt vis. Og hva med stipendordningene som utelukkende ser på papirbok-utgivelser? Bae har få eksempler på hva den nye digitale litteraturen kan være. Han viser til det nå 7 år gamle «Skam» som traff målgruppe kvinne 40+ og forfattere som legger ut tradisjonelle dikt og punktromaner på Instagram. Sistnevnte ikke mer nyskapende enn twitterromanen (som fyller 15 år). Den er forbløffende tradisjonell i form ut over at den ikke trykkes på papir. Digital litteratur kan og er selvsagt mye mer.

Utnytte rastløsheten

Hvordan kan vi fornye litteraturens sjangre og medier? Det opptar meg som ansvarlig for å utdanne 15 nye barnebokforfattere annethvert år – og som forfatter. Selv eksperimenterer og skaper jeg fortellinger i tekst som bryter med boksjangrene. På papir og digitalt på samme tid. Spillet Disken fra Kush, designet sammen med Erlend Askhov, var en historie om en arkeolog som blir drept, og elevene skulle i grupper lese seg gjennom en mengde dokumenter (brev, fagprosa, sladderblad, avisartikler) og deretter løse en rekke gåter. Elevene opplevde å være en del av fortellingen om hvem som var mistenkt og hvem som var morderen selv om kronologien manglet. Det var en annen måte å lese en fortelling på – nettopp med å utnytte elevens rastløshet og kompetanse i å lese flere typer tekster.

Disken fra Kush turnerte Den kulturelle skolesekken i mange år med stor suksess. Rett før koronaen lanserte vi Novellemysteriet som kombinerte VR og AR-spill med fragmenter fra norske samtidsnoveller. Målet var å skape leselyst gjennom involvering. Novellemysteriet turnerer DKS 2022/23, og flere skoler melder om at de ønsker å legge opp spillet som sin del av litteraturundervisingen.

Laber interesse

Hva har Disken fra Kush og Novellemysteriet til felles? Jo, tross suksess har Kulturrådet aldri funnet det verdig å gi prosjektene støtte, ingen forlag har meldt sin interesse for å utgivelse eller spin off. Foreningen les! har ikke sett muligheten for å benytte spillene. Og sist, men ikke minst: ingen anmeldere har noen gang testet og skrevet om verken Disken fra Kush eller Novellemysteriet.

Bae og Svingen har derfor et poeng. Når det faktisk skapes ny, grensesprengende digital litteratur vil den neppe løftes opp av institusjonene som støtter økonomisk, er utgiver, formidler eller anmelder. I disse leddene kan kompetansen med fordel løftes og diskusjonen utvides.

Kilder:

Hansen Anders: Hjernesterk (Cappelen Damm 2017)

Hansen Ander: Skjermhjernen (Cappelen Damm 2020)

Twenge Jean: Generation me – Why todays young Americans are more confident, assertive, entitled – and more miserable than ever before (Atria Books 2014)

Twenge Jean: iGen – Why todays super connected kids are growing up less rebellious, more tolerant, less happy – and completely unprepared for adulthood – and what that means for the rest of us (Atria Books 2017)

Sørum, Steffen og Askhov, Erlend: Disken fra Kush (utviklet i samarbeid med Turneorganisasjonen i Hedmark)

www.Novellemysteriet