Den stille opptakten til det uunngåelige

Hvordan bærer og bearbeider et ungt menneske vold i nære relasjoner? De narrative diktene i Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? viser konsekvensene av det, og tematiserer hva som skjer når volden reproduseres fra generasjon til generasjon.

Far er voldelig fordi faren hans var voldelig, og viljen til vold vokser i guttens tanker og fantasier. I stillhet forbereder gutten hevn mot faren. Han blir høyere, sterkere og tøffere. Samtidig blir han stadig mer distré, innesluttet og lukket.

Å dele i ensomhet

Enda lærerne forsøker å hjelpe en gutt som sliter, gjør jeget i diktene opprør mot skoleapparatet og deres overdrevne tro på å snakke seg gjennom det vonde. Han er ofte tilbakeholden og vil heller sette fyr på enn sette ord på det vanskelige.

Likevel er det akkurat det han gjør, via fragmentariske tekster og setninger, nedskrevet i en dagbok eller kladdebok. I ensomhet forsøker han å beskrive tanker og følelser, her fremstilt som dikt. Diktsamlingens omslag spiller på dette, hvor både tittelen og baksideteksten er skrevet i håndskrift på linjer som gir følelsen av en kladdebok. De gråblyantaktige, aggressive ansiktene på forsiden gir også assosiasjoner til tegninger ungdommer drodler med i timer de ikke følger med i. Et helhetlig og gjennomført omslag av illustratør Marianne Engedal.

Ungdom eller voksen?

Ved første lesning virker boka strukturert i en lineær tidsakse, der jeget forteller fra da han var barn og frem til nåtid, som muligens er ungdomsskolen. Men tidsperspektivet skifter gjennom hele boka. Det skaper forvirring. Hvem snakker fra hvilken tid? Ser en ung voksen tilbake på oppveksten, eller møter vi en ungdomsskoleelev som forteller om her og nå?

Jegets stemme bidrar til den samme forvirringen. Stort sett virker språket å tilhøre en ung gutt, mens andre ganger er deler av diktene for velformulerte, som: «Faren min skifter sinnelag i en og samme setning / Jeg gjør alt for deg så stygg du er». Første linje er en flott poetisk setning, særlig siden ordet «sinnelag» består av «sinne» og gir alliterasjon med de andre ordene. Men ville en ung, frustrert gutt – eller ungdomsskoleelev generelt – formulert seg sånn?

Språket og komposisjonen i diktsamlingen kjennes mer konstaterende enn følelsesmessig akselererende. Grepet kan likevel forsvares ut fra en traumatisert gutts forutsetninger for å fortelle.

Kontroll og kaos

Tittelens konfronterende tone gir forventninger om eksplisitt raseri og mangel på kontroll, men jeget forteller om voldelige episoder med et uvanlig behersket språk. På ett nivå gir den kontrollerte stemmen mening; traumatiserte mennesker snakker ofte om det smertefulle på en distansert måte, nesten som om de omtaler noen andre.

Her føler jeg meg som medeleven Emma, hun som gjerne vil nå inn, lytte og forstå, men blir holdt utenfor:

Har du det ikke bra? sa Emma

Jeg er bare litt forkjøla, sa jeg

Emma trakk på skuldrene

Unnskyld da, jeg bare lurte

 

Jeget deler riktignok mer med leseren enn omgivelsene sine, men fremstår likevel som tilbakeholden, som om han frykter hva som kan fosse ut når han først åpner opp.

Noen steder er diktene mer rytmiske og repeterende enn nøkternt prosaiske: «Lærerne sier og sier og sier og spør og spør og spør og/du får ikke venner på denne måten». Den messende tonen hinter om at jeget skal slippe på kontrollen, men i neste dikt er han like lukket.

Mer ikonotekst

I likhet med jegets stemme, skildrer diktsamlingens illustrasjoner striden mellom kontroll og kaos. Jeg var spent på hvordan det lett absurde og humoristiske, visuelle uttrykket til Marianne Engedal, kjent som illustratøren Skinkeape, kom til å stå sammen med en tematisk tung tekst. Illustrasjonene går godt til diktene og veksler mellom en ryddig strek og fullstendig rabbel. Sistnevnte viser tydelig indre kaos på et ark, som om jeget forsøker å sette ord på det vonde, men rabler hardt med blyanten i stedet.

Jeg skulle gjerne sett at sammenstillingen av tekst og bilde var kompositorisk strammere. Ikonotekst er når ny mening oppstår i samspillet mellom verbaltekst og bilde. Om en illustrasjon er detaljrik, kan teksten tillate seg å være mer tilbakeholden, og omvendt. Ruth Lillegravens diktsamlinger for barn, illustrert av Mari Kanstad Johnsen, er gode eksempler på denne balansen. Slik tekst og bilde er sammensatt i denne boka, oppleves det nesten som dobbeltkommunikasjon: Teksten og illustrasjonene viser ofte det samme.

Der det visuelle sier noe teksten ikke sier, er i bildene av guttens hjem. Illustrasjonene fremstiller en ryddig, møblert leilighet, med planter, blomster og tidsriktig inventar. Det kan kommunisere hvordan familien blir betrakta utenfra: som en helt vanlig familie. Og samtidig et stort svik, her ivaretas blomstene i større grad enn den yngste sønnen i huset. Farens synlige slag gjør fysisk vondt, men den usynlige omsorgssvikten er kanskje verst, den fra mor og storebror. De har alltid visst, alltid sett blod og blåmerker, men aldri maktet å gjøre noe med det.

Arven

Diktene treffer når jeget først åpner seg. Ombustvedt gir leseren tilgang til guttens voldelige fantasi, og hvordan det nærmest sadistiske fliret rykker ukontrollert når han ser for seg å drepe faren. Han beskriver fliret som festet til en fiskekrok, det skremmer andre, men det er hans. De poetiske bildene river og klarer på en konsentrert måte å avdekke hvordan hevn ofte balanserer mellom lidelse og nytelse. Også for leseren. En unner gutten å bli frigjort farens voldelige grep, men det er her arven etter faren er mest synlig. Han blir mer utagerende, havner i slåsskamp, og fliret kommer oftere. Jeget virker klar over hvor avskrekkende oppførselen og fliret hans virker på andre, og samtidig er det det eneste han har:

Jeg lener meg bakover

Armene i kors

Med fliret mitt

Det er mitt, for faen

Diktsamlingens tyngde ligger i guttens indre strid mellom å lukke alt inne, agere aggressivt, eller åpne for å snakke om det. Kommer arven fra faren til å ta fullstendig over? Voldens onde sirkel gir en følelse av håpløshet. Det kan virke for sent for denne gutten, der leseren får ta del i den stille opptakten til det uunngåelige. Subtile blodflekker i forsatsbladet foran og bak i boka forteller at noe skal skje, uten at diktsamlingen gir svar på hva.

Et ørlite håp for både gutten og leserne ligger likevel i det å fortelle, men gjennom andre kanaler enn det tradisjonelle apparatet. For dagens ungdom kan sosiale medier føles friere og åpnere enn de trange kontorene til helsesøster, rektor eller barnevern. På den måten når de kanskje andre ungdommer med lignende erfaringer. Det gir trøst, forståelse og muligheten til å unnslippe merkelapper – men også fare for ekkokammer og mørke forum. Denne diktsamlingen virker å følge denne strategien, der jeget i all sin lukkethet forsøker å fortelle på egne premisser.