Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«DJ Pedo»: Ellevilt, ubehagelig og skarpt

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 28. oktober 2021

HVOR
MekVerk

Vi ler, men latteren setter seg ofte fast i halsen under Antiteatrets nye forestilling «DJ Pedo».

↑ Tani Dibasey (til venstre) har stjernekvalitet over seg i Antiteatrets forestilling «DJ Pedo», ifølge Periskops Hedda Fredly. Her får han fyr av medspiller Deniz Kaya. Foto: Ola Vatn

Ingen skal beskylde Antiteatret for å ha berøringsangst. I sin 19. forestilling på få år viser de at de virkelig klarer å følge sin egen ambisjon om å løfte tabubelagte temaer. Tidligere har klimatrusselen, spiseforstyrrelser, metoo, dommedag, gisselsituasjoner og rasisme blitt behandlet i et jevnt driv av egenskrevne forestillinger som virker som de formelig triller ut av gruppa.

Denne gangen er det pedofili Antiteatret behandler på sin særegne sprelske maner. Nesten helt uten å moralisere ruller de i DJ Pedo opp en både fengende, sjokkerende, tankevekkende og rørende utforsking av temaet, hvor hårene reiser seg på meg flere ganger i løpet av den halvannen timen forestillinga varer.

DJ Pedo


Regi: Even Torgan
Produsenter: Even Vesterhus, Nina Vilde Hoff og Herman Winther-Henriksen
Manus: Even Torgan, Even Vesterhus og Fanny Vaager i samarbeid med skuespillerne
Idé: Even Torgan, Even Vesterhus og Aslak Maurstad

Skuespillere: Tani Dibasey, Sebastian Lorentz Warholm, Elisabeth Aschehoug, Janne Heltberg, Deniz Kaya, Johannes Gjessing

Scenografi: Mira Genevieve Landa
Lysdesign: Oscar Udbye
Kostyme: Julia Wiese
Lyddesign: Jon Fosmark og Jonathan Fimland Kleven
Låtskrivere: Jon Fosmark og Tani Dibasey
Konsulent: Tine Skjold

Premiere på Mekverk, Oslo 15. oktober 2021

Tani Dibasey i rollen som artisten Atman, som har en lovende karriere i emning. Foto: Ola Vatn

Uforutsigbart

Det er mange sider ved DJ Pedo som skaper denne hårreisende effekten: Et skarpt og uforutsigbart manus, smart utnyttelse av det lille eventlokalet MekVerks rom inne og ute, fiffige lyseffekter – og godt utviklede, sjarmerende figurer og den fine dynamikken mellom dem.

Rammefortellingen handler om artisten Atmans (Tani Dibasey) rise and fall. Vi møter ham akkurat i det karrieren holder på å ta av: Den kommende turneen er utsolgt, han skal opptre på Lindmo, skal snart til London for å gjøre en showcase for et major label. Han har til og med blitt så populær at enkelte av fansen har blitt rene stalkere.

Men: Selv om managementet hausser ham opp, virker det som noe holder Atman tilbake fra å ta helt av. Dibasey har virkelig nok stjernekvalitet over seg til at vi lett kjøper hans skildring av en superpopulær artist. Men samtidig aner vi noe tvilende og sårt bak fasaden.

Ganske snart vokser mistanken om at Atman har tilbøyeligheter som kanskje ikke er uvanlige blant menn som nyter stor beundring, tilbøyeligheter som ikke går så bra overens med å være et idol for unge.

Ganske snart vokser mistanken om at Atman har tilbøyeligheter som ikke går så bra overens med å være et idol for unge

Janne Heltberg spiller turnéleder Kaja, en fornuftens stemme i et opphausset machomiljø. Foto: Ola Vatn

Grøss

Sammenstillingen av de forskjellige figurene i forestillinga er smart gjort. For eksempel forsøker turnélederen Kaja (Janne Heltberg) å være en jorda og fornuftig stemme i et ellers opphaussa machomiljø. Og en scene mellom Atman og managerens lillebror (vilt bedårende framstilt av 12-årige Isak Kaya) både sjarmerer og skremmer oss på samme tid. Lillebroren er eplekjekk og vil gjerne leke og herje med Atman, men gitt forestillingas tema sitter vi på nåler for å tolke alle små gester i samspillet mellom dem. Er det en slags flørt? Er lekeslåssinga for voldsom? Slik blir det tydelig at alle gestene og replikkene egentlig kan tolkes i alle retninger.

Dette er en fin måte å vise hvor vanskelig det kan være å avdekke kun ut fra offentlig framferd hvem som har tilbøyeligheter til å tiltrekkes av barn.

Johannes Gjessing spiller en ung mann som går i samtaleterapi i Antiteatrets forestilling «DJ Pedo». Foto: Ola Vatn

Lillebroren er eplekjekk og vil gjerne leke og herje med Atman, men gitt forestillingas tema sitter vi på nåler for å tolke alle små gester

Stivbeint effektivt

Ett av Antiteatrets kjennemerker er effektiv lek med fiksjonslag. I DJ Pedo viser dette seg blant annet i innskutte scener der vi i publikum liksom er på kurs for å jobbe som frivillige for en hjelpelinje for personer med seksuell interesse for barn. Dette er kanskje en litt stivbeint, men samtidig uhyre effektiv måte å sette oss grundig inn i temaet på.

Forestillinga brytes også opp av personlige vitnesbyrd fra skuespillerne, som handler om egen erfaring med grenseoverskridende porno eller om venner de mistenker kan ha blitt utsatt for overgrep. Når disse erklæringene kommer innimellom heftige popshow-scener, skapes det nærhet og identifikasjon til fortellinga.

 

Foto: Ola Vatn

Artisten Atman (Tani Dibasey) balanserer nær avgrunnen i «DJ Pedo». Foto: Ola Vatn

Pirker smart

Ifølge en rapport fra Redd Barna  har mange barn og unge sett porno de selv mener er problematisk. At temaet tas opp så direkte her er befriende for en forelder som er bekymra for den lette tilgangen alle tenåringer har til voldsom og brutal porno, for hva det gjør med hjernene deres og som er ganske rådvill når det gjelder hvordan man skal håndtere det.

Fagfolk mener det «bør utforskes i hvilken grad eldre ungdom som har sett porno over lengre tid, utvikler en motstandskraft eller mer kritisk forståelse av det de ser, eller om det er snakk om en desensitivisering, som innebærer at man opplever lavere følelsesmessig respons for negativ eller ubehagelig stimuli etter gjentatt eksponering».

«Det er snakk om helt vanlige, streite folk som aldri tidligere har vært straffet. De startet på Pornhub og gikk videre til å se på overgrepsmateriale», forteller en psykolog i rapporten.

Antiteatret pirker på smart vis borti disse glidende overgangene mellom sunn nysgjerrighet og muligheten for plutselig være en som tenner på forskjellige former for overgrep. Slik unngår de en ensidig fordømming av enkeltpersoner, men gjør det mulig å tenke: Det kunne vært meg.

Antiteatret pirker på smart vis borti disse glidende overgangene mellom sunn nysgjerrighet og muligheten for plutselig være en som tenner på forskjellige former for overgrep

Det er ikke alltid like enkelt å svare klart på de direkte spørsmålene fra skuespillerne, iallfall ikke om et så krevende tema som pedofili

Publikumsinvolvering som krever

Leken med fiksjonslag ses også i det interaktive, der skuespillerne henvender seg direkte til enkeltpublikummere. Som i flere tidligere forestillinger fra Antiteatrets hånd blir publikum innlemmet som deltakere på nokså fiffig vis. Her har vi blitt gitt roller som crew og sjauere til den nært forestående turneen. At vi i starten må presentere oss selv ut fra navnetaggen, er en lavterskel-måte å aktivisere oss på. Slik får alle sagt noe høyt minst én gang. Meninga er nok å gi erfaring med at aktiv deltakelse i diskusjonene som initieres er både ønsket og ukomplisert.

Likevel: Antiteatret krever mye av publikumsinvolveringa. Det er ikke alltid like enkelt å svare klart på de direkte spørsmålene fra skuespillerne, iallfall ikke om et så krevende tema som pedofili. Ofte blir svarene litt sånn «eeeehm, øh..?» eller så er andre publikummere så kvikke i replikken at jeg nesten mistenker Antiteatret for å ha alliert seg med utvalgte tilskuere som har forberedt seg på å svare. Det er iallfall noe ved publikumsinteraksjonen som gir meg høy terskel for å hive meg frampå i diskusjonene.

Eller så er jeg med mine 43 år bare langt over målgruppa.

Fra Antiteatrets forestilling «DJ Pedo». Foto: Ola Vatn

Ellevilt usmakelig

Uansett synes jeg de mange befriende komiske sekvensene i manus funker bedre. Den mest elleville er kanskje når Atman og teamet etter avsløringen finner ut at åpenhet gjerne selger i kjendisbransjen, og at han kanskje kan bruke sin historie til å hjelpe andre. De lander en avtale med RedBull om at stjerna skal bruke historien sin til reklame for energidrikken.

Men hvordan bake sin historie som angrende overgriper inn i et catchy slagord? Og kan det egentlig passe å bruke Sølvguttene i et storstilt tilbakekomst-nummer? Utrolig vittig i all sin usmakelighet.

Det er fint at vi får følge Atman tett på også etter avsløringene – avkledd og ydmyke, skriver Periskops kritiker Hedda Fredly. Foto: Ola Vatn

Moral

Men det er i det store og hele alvoret som dominerer DJ Pedo. Dette er jo absolutt ikke plakatteater, men det går kanskje an å lese noen budskap likevel: Pass deg – det er et slippery slope å bli opphøyet til stjernestatus. Det er det også når det kommer til bruk av grov porno. Begge deler kan gjøre deg mer ufølsom for andres lidelse.

Det er fint at vi får følge Atman tett på også etter avsløringene – avkledd og ydmyket. Det er nesten hjerteskjærende å se hvordan han lider av fordømmelsen, selvforakten og skammen. Å bli avslørt med pedofile tilbøyeligheter er absolutt ikke noe det er gøy å leve med.

At vi ikke får lande selvsikkert hverken i sympati eller antipati med Atman er en liten genistrek. Det lar oss forbli i en uro som gjør Antiteatret til en av få teatergrupper som faktisk klarer å sette problemer under debatt.

At vi ikke får lande selvsikkert hverken i sympati eller antipati med Atman er en liten genistrek

At vi ikke får lande selvsikkert hverken i sympati eller antipati med Atman er en liten genistrek, skriver Hedda Fredly om Antiteatrets «DJ Pedo». På bildet: Tani Dibasey. Foto: Ola Vatn

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · ·