– Ein må respektere den som sit på opphavsretten

I fjor kom meldinga om at Reisen til julestjernen ikkje lenger skal spelast på Nationaltheatret. Teateret skulle pusse opp. I førre veke kunne Morgenbladet melde at det også kunne skuldast at Regine D. Brandt Quenild, som sit på opphavsretten, var misnøgd med korleis teateret hadde fornya stykket.

– Det er trist at dette har blitt redusert til ein krangel mellom Regine D. Brandt Quenild og Kjersti Horn, seier teaterhistorikar Anne Margrethe Helgesen. Ho meiner at teatera må leggje til ein fagleg diskusjon mellom den som sit på opphavsretten og regissøren.

Anne Margrethe Helgesen er historikar og doktor i teatervitskap. Ho er i sluttfasen av verket Drama for barn. Teateret sjel. Norsk barnedramatikkhistorie som ho skriv saman med litteraturvitar Petra Helgesen. I verket nyttar dei Reisen til julestjernen som ein raud tråd, då verket på mange ulike område illustrerer utviklinga av norsk barneteater. Ho har følgd med på ordskiftet om stykket på Nationaltheatret.

– Om det er nokon som har skulda for dette, så er det Nationaltheatret. Teateret har lata som om denne konflikten ikkje finst, men det gjer den jo. Det handlar om opphavsrett. Når ein har lyst å vike frå originalteksten, blir det eit spørsmål om kor mykje som må vere att. Kva kan ein ta ut utan at det bryt med opphavsretten? Kva er det vesentlege i verket? Eg meiner at ansvaret for denne vurderinga ligg hjå teateret. Teateret må difor leggje til rette for ein fagleg diskusjon, der den som sit på opphavsretten blir møtt med respekt. I staden blir denne personen, som gjerne ikkje har noko teaterfagleg kompetanse, sittande som ein idiot, av di vedkommande ikkje torer å seie i frå. Det er urettvist. I dette tilfellet kunne ikkje Regine D. Brandt Quenild stole på Nationaltheatret, og Kjersti Horn kan ikkje få stå ved sine disponeringar og val, og konflikten hamna i avisa.

Nytolkingar av barnekultur

Dette kjenner ein jo att frå Caprino og Egner: ei restriktiv haldning hjå dei som sit med opphavsretten. Kvifor er dette eit så stort problem innan barnekulturen?

– Det finst jo døme på dette også innan vaksenkulturen. Munch-museet beskyttar jo Skrik-motivet veldig hardt, men dei er samstundes profesjonelle vaktarar av opphavsretten. Det som skil til dømes Egner frå Ibsen, er at det alltid sit eit koppel av forskarar som arbeider med originaltekstane til Ibsen. Dei kjem også stadig ut i nye bokutgåver. Difor eksisterer originalen parallelt med nytolkinga. Slik er det ikkje med dramatikken for barn. Barn har i ikkje noko forhold at det dei ser er eit gamalt stykke, eller at det er ei moderne utgåve. Difor blir eg fortvila når Kjersti Horn seier at ho held seg til originalteksten. Mitt inntrykk er at ho held seg til Ola Solum sin film frå 1976, som er den alle hugsar. Ho må sjølvsagt få gjere som ho vil, men ho kan ikkje late som om ho har gått attende til originalen når ho ikkje har gjort det.

– Me har tre store klassikarar i norsk dramatikk for barn: Reisen til julestjernen, Folk og røvere i Kardemommeby og Dyrene i Hakkebakkeskogen. Ingen av desse ville ha vore så store om ikkje opphavsmannen hadde vore så klår på intensjonen med stykket, og at denne intensjonen så til dei grader har blitt teke vare på.

Historielaus modernisering?

Men det må jo vera lov å modernisere desse stykka?

– Ja, dei kan ikkje bli museumgjenstandar. Det må vera rom for vidareføring og kunstnarisk utvikling. Det har stadig kome brot i tolkinga og det er godt mogleg at denne konflikten blir eit slikt brot. Men eg ser tendensar til at teater forsyner seg vilt av den klassiske barnelitteraturen utan å bry seg så mykje om originalteksten. Dette gjeld ikkje berre dramatikken, men også romanar, musikk og anna som blir adaptert til scene. I det moderne teateret ser regissøren på teksten som berre eit utgangspunkt, noko som dei kan utvikle vidare. Det kan bli bra teater, men det er historielaust og utan respekt for originalverket. Dei kan ikkje reduserast til merkevarer.

Har blitt flytta før

Trur du stykket vil takle overgangen til Folketeateret?

– Når ein held på med eit klassisk verk, så skal ein ha respekt for kvalitetane samstundes som eit utforskar moglegheitene. Ein bør også ha respekt for dei som etter beste evne forsøker å forsvare opphavsrettpersonens visjonar. Det seier Folketeatret at dei har. Qvenild vil jo at stykket skal leve vidare, og ho vel å stole på dei. Eg trur ikkje stykket blir ein museumgjenstand av den grunn. Folketeateret er jo avhengige av å selje billettar, dei vil også stikke fingeren av jorda for å finne ut kva folk vil ha. Berre det å ha med dottera til Hanne Krogh, syner jo det.

– Eg er spent, men vonar det blir bra. Julestjernen har vore ute på tur før. Teatersjef Arild Brinchmann bannlyste stykket og sa at det aldri skulle opp på Nationaltheatret i hans sjefstid. I staden sette Toralv Maurstad den opp på Oslo Nye Teater. Seinare  kom stykket tilbake til Nationaltheatret, og heile reisa resulterte faktisk i ei stor kunstnarisk fornying. Kanskje det blir slik no og?

Les teatersjef Hanne Tømtas tilsvar etter annonsene.

Teatersjef Hanne Tømta: – Den største forpliktelsen vår er overfor publikum og samfunnet

Teatersjef Hanne Tømta ved Nationaltheatret har sendt oss følgende tilsvar til Anne Margrethe Helgesens kritikk.

– Først må jeg si at jeg er utrolig stolt av Kjersti Horns versjon av Reisen til julestjernen, som var et stort kunstnerisk løft for Nationaltheatret. Både anmelderne og publikum ga uttrykk for at dette var en etterlengtet oppdatering, slik at det ble en teaterforestilling for vår tid. Tro mot grunnhistorien, men tilpasset en virkelighet barna kan kjenne seg igjen i. Teater er langt fra bare tekst. Teater en sosial kunstform som tar opp i seg en tredimensjonal verden både i og utenfor teatersalen. Selvfølgelig har teatret forpliktelser overfor opphavspersonen, som vi også kom i møte på flere punkter. Men den største forpliktelsen vil nå alltid være til publikum og det samfunnet vi er en del av.

Om nedtoningen av det kristne budskapet sier Tømta følgende:

­– Horns versjon la mindre vekt på det kristne budskapet, hun arrangerte åpen audition for dansende barn og unge fra hele byen og innen ulike dansearter, noe som ikke har vært tilfelle tidligere. En av to Sonjaer ble spilt av en etnisk ikke-norsk skuespiller (Selome Emnetu, red.anm.). Horn ønsket å oppdatere forestillingen i forhold til klasse, etnisitet og religion. Jeg mener at dette er helt nødvendige grep å ta for et teater som skal favne alle. Og jeg mener vi gjorde det på en respektfull måte overfor originalverket. Det kristne budskapet, som rettighetshaver har etterlyst, handler jo først og fremst om nestekjærlighet, gjør det ikke det da?

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Hanne Tømta gjentar også poenget sitt fra Morgenbladets artikkel, om at Nationaltheatrets stengning i kommende periode trolig var minst like viktig som Kjersti Horns nytolkning av stykket, når det gjaldt Qvenilds beslutning om ikke. å fornye kontrakten.

­– Jeg opplever imidlertid at den viktigste grunnen til at rettighetsperioden til Nationaltheatret ikke ble forlenget i denne omgang var at vi ikke kan garantere for løpende oppsetninger i den fem år lange perioden da teatret skal renoveres og vi står uten Hovedscenen – og at dette var rettighetshavers hovedmotiv. Som jeg kjenner virkeligheten, ønsker alle på Nationaltheatret Julestjerna velkommen tilbake i nyrenovert hus.