– En lekeplass er så mye mer enn et byrom

Fint skal det være. Også når vi bygger lekeplasser. Ikke minst når vi bygger lekeplasser – for barna har vært nedprioritert i planlegging av byer og steder. Nå er vi på bedringens vei. Jeg opplever at det tenkes mer på ungene våre når vi bygger ting i dag enn tidligere. Samtidig føler jeg litt at i iveren etter at alt skal være (og her må du unnskylde ordbruken i et tidsskrift som omhandler de yngste) så forbanna flott – ja, så mister vi noe viktig av syne.

Det er som med turliv. Vi voksne liker å ta bilder av friske spreke unger som løper, stabber seg eller bæres over Besseggen. Mens for barn opp i ganske høy alder kan det lokale skogholtet være mer interessant. Det handler litt om hvor vi voksne selv liker å være – men også hvor vi liker å se barna våre. Og om vår ide om hva barna våre skal være. Men mer om det senere. La oss først starte med en del positive ting:

Vann er gøy

Barn og voksne opplever ikke alltid at det samme er morsomt. De fleste unger synes for eksempel at det er utrolig gøy å bli klissvåte. Det synes ikke nødvendigvis foreldrene deres. Ikke å bli det selv – og ikke at barna deres blir det. Fordi det er upraktisk, selvsagt. Men også, tror jeg, fordi voksne kan oppleve en slags indignasjon over hvor annerledes ungene er enn dem selv.

Nettopp derfor er jeg glad for at vi lever i en tid hvor vi som voksne tross alt har blitt litt flinkere til å se forbi våre egne preferanser for hva som er fornuftig moro og ikke. I fjor sommer gikk jeg ved minst tre anledninger rundt i et bysentrum på leting etter en butikk hvor vi kunne kjøpe tørt nød-undertøy til ungene: Hjemme på Sigrid Undsets plass på Lillehammer. I Stjørdal sentrum på vei til ferie i Lofoten. Og på Stasjonsallmenningen midt i Oslo sentrum.

Fontenene på Sigrid Undsets plass er en liten oppgradering av et gammelt byrom. Kimenparken i Stjørdal er en forseggjort lekeplass utenfor et nybygd kulturhus, mens Stasjonsallmenningen i Bjørvika har brukt vann og lekeapparater som motor i et fullblods, påkostet byutviklingsprosjekt.

Dette er veldig bra. Både at lekeplassene er store, forseggjorte og mer tilpasset barnas syn på hva som er gøy enn foreldrenes kontrollbehov. Likevel er det som om det er noen aspekter ved barnas lek som blir litt borte når det designes bedre og bygges mer spektakulært.

Mister vi barna litt av syne?

Lekeplasser har tidligere vært tema her i Periskop. I 2017 skrev nåværende leder for landskapsarkitekt-avdelingen til Snøhetta, Thea Kvamme Hartmann, om behovet for å heve «ambisjonene for hva vi vil at en lekeplass skal være». To år senere fulgte assisterende kurator ved Kunsthall Stavanger, Kristina Ketola Bore, opp med en artikkel om at «barnet igjen er kommet i sentrum» for designere og arkitekter.

Begge tekstene er både betimelige og gode. Og ganske teori-orienterte. Det handler om hva lekeplasser historisk sett har vært, og hva de er og bør være i dag. De tar også for seg forhold om lekeplass som arena for integrering, eller det kunstneriske potensialet i å lage rom for barn. Alt dette er selvsagt viktig.

Med denne teksten ønsker jeg imidlertid å supplere med en slags nærstudie – basert på en litt begrenset empiri fra min egen familie – for å bidra til en ytterligere forståelse av hva lekeplasser egentlig er sett fra barnas perspektiv. For det jeg opplever, er at en lekeplass er mye mer enn et fysisk sted der de kan holde på med en aktivitet. At det egentlig ikke er hvordan plassen ser ut eller hva slags installasjoner som er der som er det viktigste.

Når et minimum er godt nok

Hjemme på Lillehammer der jeg bor, er nærmeste lekeplass et eksemplar av arten som kan kalles det absolutte minimum av hva en lekeplass kan inneholde og fortsatt kunne forsvares som en plass innenfor denne kategorien. Gjemt bak en parkeringsplass ved revmatismesykehuset ligger et tyvetalls rødbrune gummimatter på omtrent 40×40 centimeter med et halvt ødelagt gjerde rundt. Her står et huskestativ med to husker og en bitteliten sklie med en utforming som en rød racerbil. Det er det hele.

Det er både rørende og litt uforståelig at dette skal kunne ha noen tiltrekningskraft på små barn. Men det har det. Mine to yngste på fire og syv kan være her i timevis. Men det stopper ikke der.

Sjuåringen går jublende sammen med lillesøster til skobutikken selv om det er hun som skal få nye sko og ikke han. Grunnen er at en av byens skoforhandlere har en slags fastmontert gyngehest i lokalene sine. Og et bord og to stoler for små mennesker der det ligger fargeblyanter og kornete stensiler av monstertrucker og Disney-prinsesser.

De har bedre fasiliteter hjemme. I barnehagen. På SFO. Likevel tror jeg de uten problemer kunne brukt en time eller to her også. Så hvorfor denne magnetiske tiltrekningen? Hvordan kan det ha seg at jeg må trekke dem, om ikke skrikende, så i alle fall heftig protesterende ut av butikken?

Et rom i utvidet forstand

Jeg er ikke sikker. Men det blotte faktum at kanskje et møte med leker på et sted det vanligvis ikke er det – i et byrom, i en butikk, i en gate – så å si samme hva slags, utløser en eller annen akutt entusiasme i dem. Og det er i forlengelse av dette at jeg tenker at lekeplasser ikke bare er byrom. Det er rom i en mye videre forstand for barna som bruker dem. Liksom deres egne rom som åpner seg i en verden som ellers ikke er skapt for dem.

Rom som inviterer, ja, oppfordrer barna, til å være nettopp barn. Til å bruke omgivelsene på deres premisser.

I en tid der man ofte snakker om mangfold, minoriteter og medvirkning i by- og stedsutvikling er det fristende å insistere på at barn også burde skrives inn i dette narrativet i enda mye større grad enn hva som er tilfelle. For mellom rommet sitt og skolegården eller barnehagen, lever de i en verden som ikke er til for dem. Med lekeplassene som noen slags ambassader etablert på fremmed territorium.

Og jeg tror det er i lys av dette utenforskapet vi må forstå den voldsomme lykken over å komme til steder som tydelig er tenkt og tilrettelagt for deres premisser.

Det handler ikke bare om at det er gøy å leke. Men en slags følelse av å komme hjem, ser det ut til. Litt som om du eller jeg skulle levd livene våre i et land der vi ikke forstod mer enn litt av språket som ble snakket. Og når vi først kom over steder der noen brukte morsmålet vårt, var det ikke så farlig hva de sa. Det viktigste var tilhørigheten og tryggheten.

Grøftekant slår Gjendevannet

Jeg har som sagt ikke noen empiri å støtte meg på her, og snakker mer som far enn fagmann.

Men poenget er at det er så utrolig lite som skal til. Og at selve gesten, det at barna finner et miljø – om enn bare i form av et ensomt vippedyr – der skalaen og bruken er tilrettelagt for dem, kan være viktigere enn designet og arkitekturen. At kvantitet trumfer kvalitet, på sett og vis, om de to ble satt opp mot hverandre.

Ikke dermed sagt at det ikke er så farlig hvordan vi bygger. Selvsagt skal vi bygge bra for barna. Men det er litt som med diskusjonene om turliv og unger: Skogholtet femti meter fra hjemmet er jo ofte bedre enn Galdhøpiggen og Jostedalsbreen.

Der stemningen og roen, altså aksepten for at nå gjør vi bare ting barna vil, er viktigere enn stedet aktiviteten foregår. Akkurat som det sikkert er mange som kjenner igjen opplevelsen jeg ofte har på telttur med barna: Hvis vi ikke gjør noe spesielt, hvis vi legger bort fiskestang eller klatresko eller hva vi har med oss, og bare sitter stille lenge nok til at ungene skjønner at den ofte målrettede voksenmåten å tenke på er satt på pause, begynner de ganske kjapt å ta naturen i besittelse på egenhånd. Med en iver, energi og oppfinnsomhet som er helt forbløffende.

Ideen om naturen som lekeplass er selvsagt gammelt nytt, men poenget er igjen det samme: at den modusen som lekeplassen inviterer til er viktigere enn akkurat hva lekeplassen er. At en grøftekant er like givende som Gjendevannet. At lekeplassen bak revmatismesykehuset på Lillehammer er like morsom som Stasjonsallmenningen i Oslo sentrum.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Ikke nødvendigvis spektakulært

Det at barn tar til takke med lite, betyr ikke at vi skal slutte å lage fantastiske lekeplasser. Men like viktig er det å lage ganske mange lekeplasser, og ikke nødvendigvis dønn spektakulære. Slik at opplevelsen av at verden er til for de som ikke er voksne ikke begrenses til isolerte områder. Og at vi voksne så langt det er trygt deler alle byrom med barna våre. Parker og gater, gangstier og butikker. I prinsippet alle steder der ungene ikke risikerer å bli overkjørt hvis de løper rundt.

Og slik sett er den viktigste lekeplassen fremlommen i mammas veske eller pappas sekk der det til enhver tid ligger et tørt skift som en påminnelse om at barna har en kontinuerlig mulighet til å være barn hvor de enn ferdes, lekeplass eller ikke.