Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«En meter fra»: Overflødighetshorn med hitpotensial

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 21. april 2022

Heidi Solheims tredje barneplate trykker på alle de riktige knappene.

↑ «En meter fra» av Heidi Solheim. Foto: Pristine / Portrett av Heidi Solheim. Foto: Anne Day Photography

For mange er Heidi Solheim mest kjent som bluesartist. Hun er frontfigur i bluesrockbandet Pristine og har gitt ut en rekke plater både med dem, under eget navn og med andre. I 2018 ble hun hentet inn som bluesekspert på Stjernekamp. Dessuten har hun et uforglemmelig hår, som veksler mellom oransje, rosa, lilla og elektrisk blå.

Solheim slapp sin første barneplate i 2014, Dinosaus, og fulgte opp med Dinosaus og Lortefall i 2016. Årets utgivelse, En meter fra, tar de beste kvalitetene fra de to foregående platene og hever det hele enda et hakk. Ingen tvil om at Heidi Solheim fortjener plassen som en av landet dyktigste og mest kreative barnemusikere for tiden.

En meter fra


Hilde Solheim

Medvirkende: Åsmund Wilter Kildal Eriksson, Espen Elverum Jakobsen, Ole-Morten Indigo Lekang

Nedberg Audio

Pristine 2021

«En meter fra» av Heidi Solheim. Foto: Pristine

Gi slipp og gaul

Det har vært mye alternativ, folk og indierock i norsk barnemusikk de siste årene. Band som Meg og kammeraten min, Onkel Tuka og Rasmus og verdens beste band har dominert. Kanskje er det delvis fordi foreldregenerasjonen tiltales av et lydbilde som også snakker til deres egen ungdomstid.

Heidi Solheim er ikke en radikal outlier i så måte. En meter fra består av 11 låter som veksler mellom mjuke singer-songwriter ballader, spretten britpop og skranglete garasjeblues. Men Solheim er ikke redd for å vise frem en røffere side. Hardere rockelåter og kompromissløs funk er sjeldnere kost i barnemusikkfeltet, og det er disse låtene som får platen til å skille seg ut.

Gøy er det også å høre at Solheim ikke er redd for å bruke den karakteristiske, rå stemmen sin. Her er lite kom-og-sitt-på-fanget-mitt-og-og-la-meg-synge-en-sang (selv om det er noe av det også), og mye mer gi-slipp-og-gaul.

Hardere rockelåter og kompromissløs funk er sjeldnere kost i barnemusikkfeltet

Heidi Solheim. Foto: Anne Day

Hitpotensial

Platen åpner med den rocka «Pinnekjøtt i Tanna», drevet av støyete elgitar og allsangvennlig refreng. Det er humoristisk og fengende, ikke så mye på grunn av fikse ordspill som av Solheims særegne Troms-dialekt. Ordene pinne-pinne-pinnekjøtt i tanna får en særs spenstig rytme når den gjentas i høyt tempo som et halvhvisket mantra med heftig palatalisering.

Med en åpningslåt som det, vitende om Solheims bluesrock-bakgrunn, kunne man trodd at En meter fra skulle være en høyrocka plate tvers igjennom. Men «Robot Reidar» tar det hele i en annen, overraskende retning. ABBA-lignende oktavbasser lager renspikka discostemning tatt rett ut av Studio 54. Det er superdansbart, lekent og med barnestemmer på refrenget – uten at det får det til å låte barnslig.

Det er superdansbart og lekent

Adele som treåring

«Kaos Katastrofe» er en knallsterk Adele-lignende ballade fra en treårings perspektiv. Følelsen å bli forlatt i barnehagen tas på et alvor som er sjelden å høre. Jeg er ikke sikker på om målgruppen, om det er treåringer, helt får med seg teksten, men musikken taler for seg. Den er lengtende, sorgfull og innadvendt, og kan treffe midt i musikkhjertet til følsomme barn.

Låtene «En meter fra» og «Kuranusaurus Blues» hopper tilbake i det muntre og humoristiske, og beskriver kranglete venner og furten giddalaushet med musikalsk presisjon.

Platens høydepunkt er imidlertid den usedvanlig groovy låten «Chill Mode». Funkgitar, saksofon og grisefrekke linjer som Er det bare meg eller må du ha en powernap nå? gjør det vanskelig å sitte stille. Vekslingen mellom Solheims stemme, en gruppe mannestemmer og et gospelklingende damekor minner om Mark Ronsons superhit «Uptown Funk» – og ikke som en halvdårlig kopi. Låten trykker på alle de riktige knappene, og har ekte hitpotensial.

Følelsen å bli forlatt i barnehagen tas på et alvor som er sjelden å høre

Enorm sjangervariasjon

Etter å ha sunget på engelsk på størstedelen av sine voksenprosjekter, har Solheim nylig gitt seg i kast med å lage voksenmusikk også på målselvdialekten – den samme hun bruker i barnemusikken.

– Man kan vel si at jeg er blitt litt inspirert av min musikk som er rettet mot barn. Den er skrevet på norsk, og det er noe jeg har fått lyst til å prøve også for et voksent publikum. Det blir poplåter på min egen dialekt, og det blir veldig spennende å få vise frem, sa Solheim til avisen iTromsø i høst.

Det virker som et språk som fungerer for henne. Låtene på En meter fra fremstår både nære og ærlige, selv når det musikalske spruter av spøk og moro. Ordenes iboende musikalitet blir dessuten utgangspunkt for flere av låtene. Enstavelsesord i den ska-aktige «Dansesild» blir invitasjoner til bevegelse, og låten «Pumpa på rumpa (Diabetes type 1)» spinnes i gang av elastisiteten i ordene. Det er elegant gjort.

Mest imponerende er likevel den musikalske variasjonen på platen. Få musikere kan bevege seg så fritt, og likevel så autentisk, mellom så mange sjangre som Solheim gjør her. En meter fra er hverken en rockeplate, en bluesplate eller en popplate. Den er et overflødighetshorn av sjangre, holdt sammen av Solheims personlige karakter. Låtene er rett og slett blant den stiligste barnemusikken jeg har hørt på lenge, og jeg håper flest mulig barn får den med seg.

Låtene er rett og slett blant den stiligste barnemusikken jeg har hørt på lenge

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · ·