En viktig publikasjon

Kulturrådet lanserte i vår sin artikkelsamling «Begreper om barn og kunst». Publikasjonen ønsker å åpne for diskusjon om hva vi regner som kvalitet i teater for barn og unge, og stiller spørsmål ved begreper som ofte brukes når kunst for barn og unge omtales og vurderes. Samlingen er initiert av Kunstløftet og redigert av Sigrid Røyseng (professor ved Handelshøgskolen BI), Ida Habbestad (redaktør for Ballade) og Anette T. Pettersen (teaterkritiker).

Artiklene er skrevet av Susanne Christensen (litteraturkritiker i Klassekampen og spaltist i Vagant), Gunnar Danbolt (kunstprofessor ved Universitetet i Bergen), Arild Danielsen (førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Vestfold), Katrine Heggstad (høgskolelektor i drama ved Høgskolen i Bergen), Elin Høyland (teaterviter) og Per Gunnar Eeg-Tverbakk (frilanser).

I forordet er bakgrunnen for publikasjonen formulert slik (utdrag): «Kunst for det unge publikummet er ikke en naturlig del av de såkalte kunstdiskursene. Det er det ulike historiske og maktrelaterte årsaker til. Men gitt et nytt kulturpolitisk landskap og en økende tendens til å se på kunst for barn og unge som like faglig relevant som annen kunst, åpner det seg et rom for drøfting.»

Ny tid, nye begreper

Ellen Aslaksen (forskningsleder) og Rolf Engelsen (Kunstløftet) forklarer i forordet hvorfor de mener at det å belyse og utfordre tenkemåtene som knytter seg til arbeidet med og ambisjonene for området kunst for barn og unge, er viktig. De nevner at det er nødvendig for å kunne utvikle treffsikkerhet i kulturpolitiske ordninger. Ved å sette spørsmålstegn ved om den tradisjonelle tenkningen om kunst for unge, med dens begreper og konvensjoner, kanskje ikke lenger er gyldig, ønsker de at publikasjonen skal skape debatt. Bør kunst for barn og unge for eksempel være særlig pedagogisk? Eksisterer det en uuttalt oppfatning om at de unges egen deltakelse i profesjonell produksjon svekker kvaliteten?

Publikasjonen går grundig til verks. Første artikkel, «Kunst og barn i et historisk perspektiv» av Gunnar Danbolt, tar for seg begrepene kunst ogbarndom fra de ble «oppfunnet» på 1700-tallet, og fram til i dag. Er dette nødvendig i en artikkelsamling om barn og kunst i dag? Kanskje ikke. Men det minner oss om at det vi forstår som kunst i dag, er et resultat av en historisk prosess. De ulike historiske betydningene barndommen har hatt og hvordan barn har blitt sett på, er det som har ledet opp til hvordan vi ser på barn og barndom i 2014. Spesielt interessant er det å lese Danbolts betraktninger om barnets lek som en helt sentral måte å erfare og forstå virkeligheten på; «barn har alltid lekt», uansett hvordan kulturen ellers har definert barndom. I det etterfølgende avsnittet går han nærmere inn på hvordan den organiserte barndommen skaper nye problemstillinger og setter nye rammer for barnets frie utfoldelse: «Kulturen for barn har blitt så dominerende at den nesten kveler barnas egen kultur,» skriver Danbolt, og refererer til Neil Postman, som hevder at grenseløs informasjonstilgang opphever et tidligere skille mellom barndom og voksenliv, og at barns egen aktive og kulturelle virksomhet er «utrydningstruet».

Når barn i dag konstant «fylles» utenfra, enten det er med informasjon eller i form av organiserte aktviteter, hvilke følger får det for hvordan kunstformidling til barn kan og bør foregå?

«Målet for kunstformidling bør ikke først og fremst være å fylle dem (barna) med kunnskaper om verk og kunstner,» skriver Danbolt. Han understreker viktigheten av prosessen i barns egen kunstutfoldelse, for eksempel i tegning, hvor selve tegneopplevelsen er det sentrale for barnet, mens resultatet ofte er mer viktig for den velmenende voksne. Avslutningsvis legger Danbolt vekt på aktiv medvirkning, lek og meddiktning som nøkkel i kunstformidling for barn, altså kunstopplevelser hvor barna får ta del i selve prosessen, og som ikke har formidleren som hovedperson.

Hvordan definere kvalitet?

Arild Danielsen tar i sin artikkel for seg barn og unge som publikum. Han undersøker den språklige kategorien og sekkebegrepet barn og unge som sosialt konstruert enhet, og trekker fram begrepet som kulturadministrativ kategori, som målgruppe for aldersprogrammert kunst- og kulturproduksjon, og som kategori knyttet til administrasjon av pedagogiske virkemidler. Danielsen skriver blant annet: «Det som særmerker formidling overfor barn og unge, er at det svært ofte skjer i regi av pedagogiske instanser som har en legitim rett til å veilede barn og unge.» Danielsen spør seg videre hvilke føringer vi legger for kunsten. Dette er viktige og aktuelle betraktninger. Også Danielsen stiller spørsmålstegn ved om egenaktivitet er et like stort kjennetegn ved barns egen kultur som det tidligere har vært, nå som barns rom og tid for egeninitiert lek og utfoldelse har blitt innskrenket. «I den grad egenaktivitet fortsatt framholdes som en verdi ved barnekultur,» skriver Danielsen,«kan det i denne sammenhengen være grunn til å stille spørsmål ved om og hvordan dette er innreflektert i idégrunnlaget for Den kulturelle skolesekken».

Noe mer radikale er Danielsens betraktninger rundt begrepet ungdom, som han skriver «langt på vei er en sosialt konstruert illusjon.» Dette ble i starten for virkelighetsfjerne tanker for en praktiker som meg. Men etterhvert forsto jeg hva han kritiserer. Danielsen har selvsagt rett i at ungdom er en nokså ubestemt og elastisk kategori. Og det er svært begrensende overfor denne gruppen av høyst forskjellige individer dersom kunsten som tilbys dem kun har forelskelse, gryende seksualitet og forhold til autoriteter som tema. Slik sett synes jeg Danielsens innvendinger er betimelige. Men i mitt eget praktiske teaterarbeid med tenåringer, erfarer jeg samtidig at ungdom i aller høyeste grad har en rekke alderstypiske kjennetegn. Deres interesser går i alle retninger. Men det som hele tiden syder under overflaten er jo, nærmest som en klisjé, nettopp forelskelser, gryende seksualitet og et kritisk blikk til voksenverdenen og autoriteter. Samtidig er det helt annerledes å være fjorten enn atten år. Begrepet ungdom er ganske riktig ikke spesifikt nok. For å kunne komme for eksempel aldersgruppen fjorten til seksten år i møte, er man avhengig av å kunne spisse definisjonen. Jeg forstår Danielsen slik at det er det begrensende og generaliserende ved begrepet ungdom som skaper en potensiell fallgruve når det gjelder hvilke prosjekter for målgruppen som for eksempel får økonomisk støtte og blir realisert.

Men uansett er man tvunget til å operere med en eller annen form for begrep, og her handler det vel også om at alle instanser, både de som produserer og utøver kunsten, og de som bevilger penger til den, forstår at ungdom er en sammensatt gruppe. For like viktig som hva som tilbys denne målgruppen, er hvordan temaer formidles overfor aldersgruppen. Når jeg som teateranmelder jevnlig ser teaterforestillinger for ungdommer, er det like ofte hvordan temaet, handlingen og historien formidles til målgruppen, som er årsaken til skivebom. Da er det nærliggende å tenke seg at det også eksisterer utbredt manglende kunnskap om hvordan nettopp aldersgruppen ungdom ønsker og trenger å få et tema eller en historie presentert.

Den sentrale problemstillingen oppsummerer Danielsen slik: «Det særegne med barn og unge som publikum er at kulturelle og pedagogiske autoriteter allerede har pekt ut retningen for dannelse, og evaluerer hva som er vellykket, på vegne av den brede alderskategorien disse publikumssegmentene er innlemmet i.» Et viktig poeng.

Den pedagogiske fotlenken

Artikkelen «Kunstmøter og læring» er skrevet av Katrine Heggstad. Hun har tatt utgangspunkt i ungdomsforestillingen «Eleven Vests» (iscenesatt av det ungarske kompaniet Kerekasztal TIE og skrevet av dramatikeren Edvard Bond) og barneforestillingen «Tjener! En kopp kaffe, takk!».

Med «Eleven Vests» trekker hun fram hvordan forestillingen problematiserer hva læring er, handlingen; hva man tar med seg videre av det man har lært på skolen. Kerekasztal arbeider innen sjangeren TIU (teater-i-undervisning), som er en dynamisk, dramatisk sjanger i krysningen mellom teater og pedagogikk (i motsetning til drama, som er hovedsakelig sosialt orientert). Hun skriver: «Læring er ikke instrumentell i TIU, men konseptuell. Teaterets språk anvendes for å kunne gi resonnans til vårt liv slik at vi kan få en ny sosial forståelse av verden vi lever i.»

Heggstad understreker at kritiske analyser av produksjoner som presenteres for barn og unge i skoletiden bør være av interesse for allmennheten. Størsteparten av kunsten som produseres med DKS som mål, blir aldri vist på institusjonsteaterscener. Dette stiller Heggstad spørsmålstegn ved. Hun skriver blant annet at det i et utredningsnotat av DKS fra 2012 kommer fram at det ofte er et skille mellom aktørenes intensjoner med sine produksjoner, og mottakernes opplevelse. Her er det altså også belegg for å mene at aktørene mangler kunnskap om hvordan elevene i den aktuelle aldersgruppen forstår og tolker materialet. Heggstad kommenterer at en del av tilbudene gjennom DKS knytter seg tett opp til læringsmål i skolen. Den pedagogiske nytteverdien får ofte stor plass, og går på bekostning av det å skape plass for undring og refleksjon.

Begreper og distanse

I artikkelen «På søken etter medkjensle» skriver Elin Høyland såpass akademisk at jeg strever litt med å henge med, og etterhvert begynner jeg å filosofere over om selve den kunstfaglige begrepsbruken også kan skape en unødvendig distanse til det som forhåpentligvis er en del av hennes målgruppe; oss uten doktorgrad. Men hun har mange gode og velformulerte poenger som man ikke trenger ordbok for å dechiffrere.

I DKS er deltagelse som premiss i det pedagogiske tilbudet en tematikk som har blitt stadig mer diskutert desiste årene. Parallelt med nedbyggingen av estetiske fag i skolen, har det blitt reist spørsmål om DKS’ abrupte besøk på skoler ikke involverer elevene nok, og i for stor grad ser dem som konsumenter, noe artikkelsamlingen som helhet vel konkluderer med at er en stor utfordring i vår tid. Men når Høyland skriver om ritualisering og grensetilstander, og introduserer begrepet liminalitet, må jeg holde tunga rett i munnen. Hun refererer til etnologen og folkloristen Arnold van Gennep, som deler det rituelle i forhold til liminalitet i tre faser; separasjonsfasen, den transformative fasen og integreringsfasen. Men trenger vi virkelig liminalitet som begrep? Kan vi ikke bare bruke begrepet identitetsmessig grensetilstand, og gjøre det hele litt mer tilgjengelig for almennheten?

Akademisk flyvetur

Danske Susanne Christensen skriver om «appropriation og postproduktion i samtidskunsten». Her går vi for alvor inn i en høytsvevende akademisk sfære hvor i hvert fall jeg må kjempe for å henge med i tankerekkene.

Eller kanskje er det bare det at jeg savner et mer tydelig, jordnært og konkret fokus mot barn, deres opplevelse av kunst og deres kunstutfoldelse. Sitat: «Men hvis kunst er allevegne, er den måske også ingen steder? Forårsaker vi en slags økologisk katastrofe, hvis vi bliver ved med at tro, at kunst er noget som skal skabes, som skal være nyt?»

Mange store spørsmål stilles og få besvares i denne artikkelen, som er full av referanser til ulike kunstnere og postmodernistiske kunstretninger. Men Christensen skriver blant annet: «Måske de unge afviser den kunst, som smisker specifikt for deres aldersgruppe? Er det på tide at tænke annerledes? Hva med et slags all-ages stempel på kunstudstillinger?»

Vi er tilbake Arild Danielsens tanker om farene for å undervurdere de unge publikummerne.

Hver på sin tue

Det er virkelig på høy tid at kunst for barn og unge for alvor blir en del av kunstdiskursen, og det er ingen tvil om at denne artikkelsamlingen bidrar i den retning, ved å rokke ved mange av våre vante tanker når det kommer til barn og kunst. Tidsaktuelle spørsmål stilles, og gamle sannheter punkteres.

Samtidig virker avstanden enkelte ganger så uendelig lang fra den distanserte kunstviters skrivebord og analytiske begrepsverden, til barnets konkrete kunstopplevelse. Mangelen på dialogutveksling mellom kunstnere, kunstvitere og pedagoger skaper motpoler og gjør at ingen ser hele bildet. Dette er likevel ikke ment som kritikk, og jeg ser at artikkelsamlingen ønsker det samme som oss alle – kvalitet i barnekunsten. Likevel mener jeg at det å invitere kunstnere og pedagoger inn i diskusjonen, vil være fruktbart for alle parter når det gjelder å utvide vår felles forståelse av hva kvalitet i kunst for barn og unge er. For nettopp; verken pedagoger, kunstvitere eller kunstnere har enerett på å definere hva som kjennetegner kvalitet i barnekunsten.