Er flerkulturell ungdom en umulig målgruppe?

Dramaprodusent Melike Leblebicioglu møter meg i lokalene til P3 på Marienlyst. Der har teamet bak 17 og 18 egne arbeidsrom. Jeg har egentlig hatt lyst til å snakke med Leblebicioglu helt siden i fjor høst. Da hørte jeg henne holde et innlegg under Norsk Filminstitutts mangfoldsseminar The Stories We (Choose To) Tell på Filmens Hus i Oslo. Her presenterte hun arbeidsmetodikken bak den første sesongen av 17. Det omfattende research-arbeidet de hadde lagt ned for å treffe ungdom med innvandrerbakgrunn gjorde inntrykk på meg.

På veggene henger plakater med store bilder av hovedkarakterene til neste sesong på veggene. Rundt bildene er det laget tankekart med mulige egenskaper og relasjoner karakterene imellom. Skisser til det dramaturgiske forløpet er satt opp med post-it-lapper.

– Hvordan ble serien til, og hvilke grep gjorde produksjonsteamet for å nå ut til målgruppa?  

– Tanken bak 17 var at vi ville lage en serie for flerkulturell ungdom fra Oslo øst. Dette var en gruppe som ikke så på NRK da, og som opplevde at vi ikke angikk dem. Vi ønsket å finne og formidle ulike historier fra det flerkulturelle ungdomsmiljøet på Oslo øst, og skildre ungdommene og livene deres slik de selv opplevde dem.

Satt med armene i kors

Det var prosjektleder og produsent Nora Ibrahim og manusforfatter/konseptutvikler Marte Sunde Härter som fikk idéen, forteller Leblebicioglu. De ønsket i tillegg å lage den som en «nedtellingsserie».

– Nedtellings-dramaturgien, at vi episode for episode kommer ett steg nærmere noe skjebnesvangert eller livsforvandlende for hovedkarakteren, hadde vi klart som format fra starten av. I tillegg var vi inspirert av dag-for-dag-strukturen, som i Skam, men uten nett-universet, og uten at serien foregikk i sanntid. I starten lå det meste annet åpent. Det første skrittet vi tok, var rett og slett å prøve å bli kjent med ungdommer med flerkulturell bakgrunn. Vi kom i kontakt med noen i miljøet på Instagram, og snart hang vi med dem på Stovner senter og gikk på gatekjøkken sammen for å spise burger. Det var mye linje 5 frem og tilbake for research-teamet. Research-perioden varte i et halvt år. Men det var helt avgjørende at vi brukte den tida.

– Hvorfor var det så viktig å bli kjent?

– I starten var det litt sånn at de satt med armene i kors og lurte på hva vi egentlig ville. Det tok tid å bygge tillit. Siden 17 skulle handle om en norsk-somalisk gutt, var det spesielt det somaliske miljøet vi måtte bli kjent med. Samtidig måtte vi være tydelig på rollene, at vi var jo ikke helt «kompis», men på jobb for P3.

I spagat mellom familien, «gutta» og det norske

– Hvordan bygger man den tilliten?

– Det er mange flerkulturelle tenåringsgutter fra Oslo øst som opplever å vokse opp midt imellom ulike kulturer med svært ulike forventninger. På mange måter står de i en spagat, mellom familien, «gutta» og det norske. Mange er identitetssøkende og opplever indre konflikter rundt hvem de er og bør være. Ofte kjenner de seg marginalisert, misforstått og mistenkeliggjort av det norske samfunnet.

– Jeg tror det var avgjørende at vi ikke satte oss «over» dem, men stilte oss i øyehøyde. Vi lot dem forstå at det var de som satt på kapitalen, at det var deres perspektiv som var nøkkelen til hele prosjektet. Vi lot dem forstå at det var de som var subjektet for fortellingen og målgruppa vi ønsket å lage serien med og for. Tillitsskapingen lå mye i det å få dem til å føle seg sett, og stole på at vi virkelig var oppriktig opptatt av at deres historier skulle bli hørt. Det tok sin tid. Men når de først stolte på oss, åpnet de seg til gjengjeld veldig. Alle ønsker å bli sett for den de er – å bli fremstilt på en måte man kjenner seg igjen i og kan være stolt av.

– Var det noen fallgruver dere var bevisste på å unngå?

– Vi var veldig bevisste på at vi ønsket å være kulturspesifikke. Siden vi skulle skildre det somaliske miljøet i 17, så måtte skuespillerne være av somalisk opprinnelse og den somaliske kulturen måtte skildres autentisk og spesifikt ved for eksempel at hele familien snakker språket.

Autentisitet og troverdighet

– Hva har dere lært av denne produksjonen?

– 17 gjorde faktisk at vi utviklet et nytt produksjonskonsept hvor vi arbeider tettere med målgruppa enn vi har gjort i noen andre produksjoner. De har vært med oss hele veien, også inn i skriverommet. Vi har måttet lære oss hvilke uttrykk norsk-somalisk ungdom bruker og hvordan de snakker, og sjekker fortløpende dialogen med dem for å få tilbakemelding på om språket er troverdig eller ikke. Serien er et karakterdrama – derfor er karakterbyggingen en sentral del, og også her må vi treffe troverdighetsmessig.

– I går leste vi manus til sesong tre for fire av de medvirkende ungdommene her på NRK. Da justerer vi oss hele tiden inn etter hvordan de reagerer – hvor de ler og hvor de stusser litt, for eksempel. Vi sjekker alle mulige ting, helt ned til om de ville sendt den-og-den type melding på Snap eller SMS. Hele det digitale språket krever høy grad av autentisitet. Men så er det andre deler av produksjonen hvor vi kan skru det litt til, for eksempel framdriftstempoet og dramatikken.

– Alle aktører i kulturfeltet har ikke like stort budsjett som NRK. Hvordan skal de jobbe mangfoldsstrategisk når det ikke er budsjett til lange research-perioder?

 – Det er en kritikk jeg har møtt før, men som jeg er uenig i. Å kommunisere med målgruppa under produksjonsforløpet trenger ikke være kostbart. Kunstnerisk sett er det mer kostbart å bomme på målgruppen fordi man ikke har testet ut materialet underveis. Dersom man virkelig ønsker å tiltrekke seg et flerkulturelt ungdomspublikum, er det på mange måter helt avgjørende å finne ut hvem de er og hva de er opptatt av.

Fare for reproduserte narrativer

– Vi har hørt en del i om kriminelle ungdomsgjenger fra Oslo øst i mediene det siste året. Har dere tenkt på faren for reproduksjon av uønskede narrativer, for eksempel gjennom karaktertyper som allerede eksisterer i media på en negativ måte?

 – Ja, det har vi tenkt mye på, spesielt i sesong to, som har en mer negativ historie. Men her har vi egentlig kommet til at vi må stole på de historiene som kommer fram av ungdommene selv. Dette med gjengproblematikk er jo ikke utelukkende en fordom – men det er viktig å nyansere bildet og se på hvorfor denne problematikken finnes. Gjennom 18 kan vi utfordre hvordan mange ser på innvandrermiljøet og unge flerkulturelle, og samtidig utfordre ungdommene selv på vedtatte sannheter i miljøet deres.

– Hvem er det som ser på serien?

– Vårt største segment er 12 til 18 år. Selv om vi i NRK ikke har mulighet for å måle seer-tall i de enkelte områdene i Oslo, kjenner vi oss trygge på at flerkulturell ungdom ser på serien og kan relatere til den, rett og slett ut fra måten vi blir mottatt på når vi er på skoleturnéer og lignende. Nylig hadde vi audition til sesong tre, og da var det masse ungdommer fra Oslo øst som kom. Det er en veldig viktig og positiv tilbakemelding for oss.