Er norske filmskapere glade bare de finner på en vits?

Hva er egentlig kriteriene for en god barne- eller ungdomsfilm? Innen animasjon kan selv visuelt flotte filmer bli kjedelige å se på, dersom intrigen er tynn. Og iblant kan man få inntrykk av at norske filmskapere blir glade bare de finner på en vits. Likevel har norsk animasjon de senere årene hatt mange publikumssuksesser. Hva skal til for å gjøre framtidens filmer enda bedre?

Fra Volda til Fredrikstad

Noe av det første jeg gjorde som ny Periskop-redaktør var å se meg opp på norsk animasjonsfilm. I høst fikk jeg sjansen til å utvide kunnskapen, da jeg ble invitert til en paneldebatt ved Fredrikstad Animasjonsfilmfestival, i samarbeid med Høgskulen i Volda. Animasjonsutdanningen i Volda er internasjonalt anerkjent, og mange av dagens framgangsrike norske animatører har gått der. At høyskolen engasjerer seg i kunnskapsutvikling også utenfor studiet er svært positivt.

Som kritikere utenfor animasjonens engere krets, men med interesse for fagområdet, var jeg og Aksel Kielland, tegneserie-, film- og TV-kritiker i Morgenbladet, invitert til å rette et kritisk blikk mot norsk animasjonsfilm. På forhånd fikk vi i oppdrag å se et knippe filmer, både fra årets festivalprogram og tidligere kinofilm. Diskusjonen tok utgangspunkt i disse filmene. Teksten nedenfor er en bearbeidet versjon av min innledning til debatten.

Helter, skurker og gode bifigurer

Norsk animasjonsfilm har det siste tiåret utviklet seg enormt. Likevel er det fortsatt et stykke igjen før kvaliteten holder hele veien. Filmskaperne er generelt bra på enkeltsituasjoner og slapstick, og de beste filmene er fulle av smarte populærkulturelle referanser. Derimot kan spenningsintrigen være svak, og plottet tynt og banalt. Dermed kan historiene bli litt kjedelige å se på, selv når det visuelle konseptet er spektakulært.

Overraskende ofte er bifigurene mer interessante enn hovedfigurene, som kan være litt moralske og kjedelige. Et eksempel er Kutoppen-filmene, der den prektige Klara Kalv og storfefamilien hennes er langt mindre underholdende enn kompisen Gaute Lam og den voksne sauen Bærnt. Høydepunktet i Jul på Kutoppen (2020) er den danseglade fjøsnissen, som forvandles til en zombienisse hvis han får for mye grøt. Da løper han rundt og mumler «grøt, grøt», mens han raserer de julepyntede omgivelsene.

Verdensherredømme

Et annet eksempel er Knutsen & Ludvigsen-universet, der musikk og miljø trumfer plottet. Knutsen & Ludvigsen – Det store dyret (2020) er morsom, surrealistisk og leken, og har dessuten en utmerket kvinnelig skurk, med stemmen til Anne Grethe Preus. Figuren Gudrun likner en James Bond-skurk, og håper å oppnå verdensherredømme ved å stjele den såkalte Ryggsekksteinen fra Knutsens onkel, Kaptein Knutsen.

Kapteinen er forsvunnet når filmen begynner, men han er også legendarisk kjent for å fikse det meste. Når en mystisk kvinnelig konduktør dukker opp og vil kaste ut duoen fra tunnelen hvor de bor, legger Knutsen og Ludvigsen derfor ut på leting etter kapteinen – først og fremst innover i fjellet, som viser seg å være forbløffende innholdsrikt.

Super-Mario og Tikibar

Problemet er at vi egentlig aldri lurer på hvordan det vil gå, verken med jakten eller utkastelsen. Spenningen stiger i sekvenser hvor Knutsen og Ludvigsen blir teleportert til hvert sitt drømmested: Nordpolen likner et Diplomis-paradis av duppende kremisfjell, og Knutsen må hoppe bortover isflakene for å komme unna en isbjørn, på beste Super Mario-manér. Ludvigsen på side havner på en sydhavsøy, der gjestefiskene omgås i en fancy Tiki-Tranbar.

Men det er høyst uklart hvordan Ryggsekksteinen kunne ha gitt Gudrun verdensherredømme. Riktignok er den et slags tidsromskip med et storslagent og intrikat design. Interiøret er basert på et virkelig hus, Casa Nautilus (2006-07), en futuristisk drøm skapt av den mexicanske arkitekten Javier Senosiain. Men selv om det viser seg at Ryggsekksteinen kan teleportere passasjerer, kan den selv ikke engang flytte seg til tunnelåpningen – uten Det store dyrets hjelp. Å utvikle slike sentrale detaljer kunne ha gitt filmens plott et gedigent løft.

Hvor blir det av spenningen?

Dette er langtfra den eneste norske animasjonsfilmen som later til å overse behovet for en god intrige. Det er snarere regelen enn unntaket at plottet bygger på en veldig enkel idé – som i Flåklypa, hvor det alltid er et problem som skal løses med en eller annen maskin. Så går det ikke helt som planlagt, og maskinen går amok, før balansen kan reetableres.

Et høydepunkt i Jul i Flåklypa (2013) er når pinnsvinet Ludvig for en stakket stund går fra pyse («det er fali det») til actionhelt – en personlig utvikling det står respekt av. På et tidspunkt er han den eneste som kan redde bygda, og vi heier virkelig på anti-helten når han kjemper seg fram. Dessverre blir han pyse igjen i de to neste filmene, blant annet som hjelpeløs blindpassasjer i en månerakett (Månelyst i Flåklypa, 2018).

Kriterier for god barnefilm

Alle de nevnte filmene er teknisk proffe og visuelt utsøkte, og likevel er det som om noe mangler. Det kan være at plottet ikke går helt i hop, poengene banker inn åpne dører, eller vitsene er for enkle og plumpe. Det er ofte som om filmskaperne har tatt den første vitsen som falt dem inn – uten å forsøke å lage sin egen vri.

Kanskje er det på tide å spørre seg hva kriteriene bør være for en god barnefilm. Ikke sjelden lurer jeg på om filmskaperne virkelig har satt seg ned og vurdert hva de ønsker: Hva slags humor, hvilken målgruppe, hvor viktig er det at intrigen går opp? Bør vi ikke lage dypere karakterer, eller vri på plottet? Altfor ofte kan det virke som om de bare blir glade hvis de finner på en vits. Holder det at animasjonen er smooth og at barna ler litt av bæsj, tiss og promp? Skal det ikke mer til for å være stolt av filmen?

Kunstnerisk animasjon

I Knutsen & Ludvigsen – Det store dyret harseleres det med mindre økonomisk påkostede filmer, der uttrykket ikke er fullt så teknisk glatt og perfekt. Når hovedpersonene i en lang sekvens faller ned fra St. Peters himmel, endrer animasjonsstilen seg, slik at figurene gradvis går i oppløsning. Samtidig forsøker de selv å forstå hva som skjer, og roper på et tidspunkt i kor:

– Åh nei! Vi er blitt til kunstnerisk animasjon!

To langfilmer som på en god måte lever opp  til betegnelsen kunstnerisk animasjon, er flyktninghistorien Tårnet (2018) av Mads Grorud og den ferske premierefilmen My Favorite War (2020) av Ilze Burkovska Jacobsen. Begge tilhører en biografisk tradisjon av barndomshistorier, som er mer utbredt internasjonalt enn i Norge.

Ofte er slike filmer selvbiografiske, som klassikeren Persepolis (2007) av iransk-franske Marjane Satrapi. Dette gjelder også Bak jernteppet-filmen My Favorite War, men ikke Tårnet, som er en fri gjendiktning av historier regissøren hørte mennesker fortelle i en flyktningleir hvor han arbeidet.

Krig og fred og sånn

De biografiske filmene funker gjerne best med en personlig tone og en porsjon lidelse. Aller helst skal filmen ha litt krig, litt undertrykking og noen gamle som må dø, så vi kjenner tiden gå. Livsvisdom bringes videre fra generasjon til generasjon, gjerne via en besteforelder.

Alle faktorene er til stede i de to nevnte filmene, der handlingen er lagt til henholdsvis en flyktningleir i Libanon, og til Latvia under de siste tiårene av Sovjetunionen.

En trend i biografiske filmer er å blande ulike animasjonsteknikker, gjerne også med innslag av private fotografier, dokumentar- og amatøropptak. Både Tårnet og My Favorite War benytter slike stilblandinger på spennende og varierte måter. Mest avansert er montasjeteknikken i Tårnet, som i tillegg er strukturert på en arkitektonisk interessant måte.

Arkitektonisk spenningskurve

Miljøet i Tårnet er en flyktningleir som minner om en liten by. Det begrensede grunnarealet gjør at man må bygge en etasje høyere for hver generasjon. Når storfamiliens hus allerede likner et tårn, viser det effektivt hvor lenge de har bodd i leiren.

Hovedperson i Tårnet er den lille jenta Wardi. Hun blir en detektiv som avdekker familiens historie bit for bit, etter hvert som hun beveger seg oppover i huset. Samtidig blir oldefaren hennes stadig dårligere av en dødelig sykdom. På toppen av huset bor en rar onkel kalt Duegutten, som har trukket seg tilbake fra verden med de tamme duene sine. Først når Wardi kommer dit opp mottar hun siste bit av informasjon – og like etter dør oldefaren.

Arkitekturen er et glimrende visuelt og meningsbærende grep, som får hjelp av den komplekse montasjen. Nåtid vises med stop motion dokkeanimasjon, mens fortiden vises i tegnet animasjon. I tillegg integreres bilder fra virkelige familiealbum, samt tv-opptak fra tiden rundt den avgjørende hendelsen som kalles Katastrofen. Gjennom tilbakeblikk erfarer vi hvordan palestinerne ble drevet fra hjemmene sine, ved etableringen av staten Israel i 1948.

Øyne i speil eller skygge

Et formgrep i Tårnet er at dokkeanimasjonen framstår særlig uttrykksfull. Den tegnede animasjonen har et flatere uttrykk, mens den tredimensjonale er fulle av både kontraster og nyanserte detaljer. Ikke minst er dokkenes øyne enormt overdimensjonerte, som om man har villet gjøre maksimalt ut av forestillingen om øynene som sjelens speil.

Noe overraskende velger My Favorite War (2020) motsatt virkemiddel. Her mangler de animerte øynene helt og holdent uttrykk. De har ikke engang iris og pupiller, men er skjult bak mørke skygger, noe som gir et nærmest zombieaktig inntrykk. Som figurer blir de både upersonlige og litt uhyggelige.

En velvillig tolkning kunne være at filmskaper llze Burkovska Jacobsen vil markere hvordan fortiden forsvinner inn i skyggene. I en verden som ikke lenger huskes klart, får også menneskene karakter av fjerne gjenferd. Kanskje handler det samtidig om en retro-estetikk, knyttet til østeuropeisk animasjon fra 1960-tallet. Figurene er så kraftig stilisert at de kan minne om papirdokker.

Indoktrineringens tablåer

Som i Tårnet blandes animasjonene med dokumentaropptak, men i My Favorite War framstår opptakene mer konvensjonelt personlige. Her blir filmskaperen en detektiv som skal nøste opp sin egen fortid. Hun reiser tilbake til hjembyen og snakker med mennesker hun kjente engang, og innimellom dramatiseres sentrale hendelser fra barndommen.

Tross det upersonlige preget er filmspråket ofte virkningsfullt. Ikke minst gjelder dette de bevegelige tablåene fra Ungpionerene, Sovjetunionens kommunistiske ungdomsorganisasjon. Å se de større barna gjøre skyteøvelser mens den røde fanen vaier dramatisk i bakgrunnen, understreker indoktrineringen vel så godt som den verbale fortellingen.

Dataspillets estetikk

Også kommersielle animasjonsfilmer kan gjøre bruk av sterke tablåer. Hos Knutsen og Ludvigsen nærmer scenografien seg en dataspillestetikk, for eksempel i Super Mario-sekvensen fra Nordpolen. Likevel kan det finnes kunstnerisk dramatiske kvaliteter.

Den viktigste bifiguren er Grevlingen, som i den nyeste filmen heldigvis aldri sier et ord. Et av de flaueste øyeblikkene i norsk animasjonsfilm må være sekvensen fra Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin (2015), hvor Grevlingen på besøk hos kloakkrottene brått blir et oppkomme av velartikulert tale. Slike blemmer unngår heldigvis regissørene Rune Spaans og Gunhild Enger i Knutsen & Ludvigsen – Det store dyret (2020).

Grevlingen og hulens mystikk

Et personlig favorittøyeblikk fra Det store dyret er når Grevlingen befinner seg alene hjemme, og setter på en plate han liker. Det viser seg å  være en Brecht & Weill-liknende versjon av Grevling i taket, framført på lavmælt tulletysk.

Grevlingen lener seg tilbake i senga for å nyte denne herlige musikalsk godbiten. Men han blir gjentatte ganger forstyrret av Det store dyret, som prøver å sette på sin egen Luluvise.

Duellen ender med at Grevlingen rasende løper inn i tunnelen, på leting etter Knutsen og Ludvigsen. I det samme zoomer kamera ut og viser oss et gjennomskåret bilde av fjellet, som i en røntgenversjon. Vi oppdager et begravd dinosaurskjelett og en labyrint av tunnelganger – men like etter er vi tilbake ved figurene i realistisk nærstil. Tablået utvikles aldri videre, men blir liggende i hukommelsen som et visuelt hint om potensialet i dette universet.

Hva med kortfilmen?

Siden debatten ved Fredrikstad Animasjonsfilmfestival (FAF) skulle handle om langfilm, vil dette essayet ikke gå nærmere inn på kortfilm. Det er likevel verdt å nevne at vel så mye innovasjon foregår i det korte formatet.

Her finnes det gjerne et helt annet spenn, fra Mikrofilms lavmælte, realistiske filmer som tar problemer opp til debatt, til visuelt og musikalsk eksperimenterende filmer som Simone Hooeymans’ bevegelige tablåer. Sistnevnte ble grundig behandlet av Periskops skribent Maiken Winum på en utstilling i Stavanger.

Vi har også diskutert de selvbiografiske filmene til Shwan Dler Qaradaki, blant annet i våre kortvideosamtaler med ungdom fra 2020. Qaradaki benytter ikke tradisjonell animasjon, men kombinerer enkeltakvareller til flytende tegneserier. Også hans arbeider kan knyttes til den selvbiografiske, politiske animasjonssjangeren.

Artikkelen fortsetter etter filmen og anbefalingene.

Enkle mysterier og sosiale spill

Typisk for mange av disse spillefilmene rettet mot barn er at plottet likner en svakt utviklet detektivhistorie, mens filmspråket er fullt av vitalitet og teknisk briljans.

For veldig små barn handler mysteriet gjerne om å finne ut hvem som står bak en enkel forbrytelse. I den første Kutoppen-filmen forsvant både epler og eplekaker, på en måte som holdt på å drive oksen og gårdbrukeren Mosk fra vettet.

Det kan også handle om hva som skal til for å lykkes i det sosiale spillet, som i Hokus pokus Albert Åberg (2013).  Slike moralske og taktiske leveregler er jo også en form for mysterium – om enn mindre spennende for ledsagende voksne.

Identitet og queer-problematikk

Knutsen & Ludvigsen på sin side  springer ut av et surrealistisk barnesangunivers, reaktualisert gjennom en økt interesse for identitets- og queer-tematikk. I dagens virkelighet blir dette tydeliggjort på en annen måte for publikum enn i de opprinnelige sangene og sketsjene fra 1970-tallet.

Framstår det idag mer progressivt – eller mer naturlig – at Knutsen opptrer som dragartist, eller Ludvigsen foreslår at de to kan gifte seg – med hverandre?

Mange andre filmer finner sted i et innadvendt nordisk bonde- eller småbymiljø, der intrigen foldes ut i en verden av snurrepiperier og 1950-tallsmoral. De litterære foreleggene stammer da også fra denne etterkrigstiden, som i Kjell Aukrusts Flåklypa eller Thorbjørn Egners Hakkebakkeskogen.

Jeg skulle ønske det var mulig å avslutte med å fastslå at de moralske barnefortellingene oppdateres og hentes inn i vår egen tid, ved at animasjonsfilmskaperne gjør dem mykere og mer lekne. Dessverre er det ikke helt slik det foregår.

Dobbeltmoral i skogen

Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016) handler strengt tatt om en vegetarisk sekt som bor inne i skogen, med Bamsefar som opphøyd despot. Ideologien om at alle skal underordnes fellesskapet virker klam og preget av dobbeltmoral, ikke minst nødløsningen med at selv den stakkars reven må bli vegetarianer. Var det nødvendig å nøye seg med Egners utgangspunkt her?

Selv med litterære forelegg kan det være morsomt å skru litt på plottet. Finnes det ikke verre forbrytere i skogen enn reven, som bare er glad i en god biff? Hva med Klatremus, bohemen som er «alles venn», men snylter konstant på de andre? Hans eneste bidrag er å klimpre på ukulelen sin, noe som bringer oss til et annet problem: Hvorfor holder så mange av filmene på den naive ideen om at alt blir bedre bare man synger en sang?

Tross norsk animasjonsfilms kvaliteter er det her potensialet ligger: Lag mer overraskende plott, der vante forestillinger tøyes. Det er alltid mulig å sette et oppdatert preg selv på kjente historier. Grip sjansen til å vende på kjønnsroller, tolkninger og detaljer, slik at publikum ikke må nøye seg med den første vitsen du kom på. Langt mer tilfredsstillende enn å få det man forventer, er det å skli på forventningene som på et bananskall, inn i noe som likner – men er mye bedre.