Et knyttneveslag

En sjelden gang blir en forestilling til noe mer enn bare en teateropplevelse. Forrige gang jeg ble berørt på et plan som skapte et tydelig før og etter, var med De Utvalgte på Black Box teater i Oslo. Man rykkes ut av seg selv.

Man erfarer hvordan teater faktisk kan forandre ens perspektiv på noe. Det er ikke ofte det skjer, men det skjedde på Assitejfestivalen med «Before your very eyes». Jeg kommer aldri til å glemme denne forestillingen.

Forgjengelighet

«Before your very eyes» har kun ungdom i rollene. Publikum observerer en gruppe på syv unge som befinner seg i et stort glassmonter, som på utstilling i en slags eksperimentell boks. Beordret av en kvinnelig høyttalerstemme får de syv stadig formaninger, og som publikum er man vitne til livene deres levd i fast-forward. Forestillingen starter med glade filmklipp som er flere år gamle, hvor de samme skuespillerne, da barn, en etter en danser helt fritt og bekymringsløst på fortau, på gatetorv, inne i en butikk, utenfor en kiosk. Dette projiseres på en stor, hvit vegg på venstre side av glassmonteret. På høyre side ser vi livebilder av ansiktene til ungdommene slik de er nå, i dag.

Fortid, nåtid og framtid

I forestillingsprogrammet kan jeg lese at ungdommene allerede for fire år siden ble bedt om å intervjue seg selv foran kamera. Det å bruke flere år gamle, autentiske video-opptak, gjør at nåtid og fortid settes opp mot hverandre. Miksen av live performance og opptak synliggjør hvordan et menneskes måte å tenke på forandres gjennom oppvekst og livsfaser.

I første scene observerer man skuespillerne leke blindebukk, fnise, leke og erte hverandre, som om det var et slags uskyldig realityshow. Selv jobber jeg mye med barn, og det slo meg at scenen var som et autentisk utklipp av hvordan en barnegruppe på 11–12 år kunne satt igang en litt halvhjertet lek for å slå tiden ihjel. Det virker overhodet ikke spilt, og dette er første gang jeg har sett barn på en teaterscene som formår å nærmest underspille, men samtidig er fullt og helt tilstede i øyeblikket og i rollene sine.

Den kvinnelige høyttalerstemmen kommer stadig med nye instrukser som fører livene til de syv videre. Ofte brytes situasjonene av korte blackouts som viser ungdommene i ulike visuelle komposisjoner, og som understreker den drømmeaktige stemningen. Bildene er svært stilrene, som når de syv plutselig bryter av leken og ser alvorlig på publikum, før de fortsetter som før. At ungdommene mestrer disse bruddene så elegant rent spillteknisk, forstår jeg egentlig ingenting av, men det er jo ikke annet å gjøre enn å fascineres av det.

«You know why you’re here, right? You’re here to live, and then die,» sier høyttalerstemmen, og barna lytter og ser på hverandre som om de ikke riktig forstår hva hun mener. 

Hun formaner dem om å bli eldre, og uten at de kan gjøre noe med det, forvandles de til eldre ungdommer i løpet av et blackout, hvor vi plutselig ser de syv som nettopp var så uskyldige sitte med sigaretter i munnviken. Fronten av monteret mot publikum brukes som et speil. De sminker seg, prater og leser blader.

Møter seg selv igjen

En skjerm slår seg på, og ungdommene kan en etter en betrakte seg selv da de var yngre. De fnyser av hvordan de snakket, hva de likte og hvor barnslig de oppførte seg. Deres yngre jeg fra videoskjermen stiller deres eldre jeg ulike spørsmål, som understreker livets perspektivskift. Barnet ler av ungdommens sminke:

«Du ser skikkelig rar ut! Og det er ikke sunt å røyke.»

«Du ser så glad ut,» svarer ungdommen. «Er du like glad hele tiden?»

«Er du lykkelig?» spør barnet.

«Hva er egentlig lykke?» filosoferer den voksne.

Høyttalerstemmen tvinger ungdommene videre gjennom livets ulike faser, og kan sees på som tiden selv, som stadig dreier livet videre enten vi vil det eller ikke.

Vi i publikum ser hvordan menneskene foran oss fjerner seg mer og mer fra det som engang var dem selv, fra deres opprinnelige ønsker og  drømmer. De voksne fortaper seg i ansvar, konvensjoner, prestasjonsjag, materielle verdier, falskhet og iscenesettelse. De skryter av seg selv framfor å lytte til hverandre. De har lært seg de sosiale spillereglene, men opplever dem egentlig som en tvangstrøye, og savner ekte samvær.

Forestillingen reiser spørsmålene: Hvilken frihet har man egentlig som voksen? Hvilken frihet hadde man som barn? Er det to ulike former for frihet?

I tillegg til en genial konseptuell idé, er forestillingens største styrke nettopp at ungdom gestalter rollene. Dette gir hvert bilde og hver situasjon dobbelt styrke. Men det er ungdommenes briljante prestasjoner som er det avgjørende for at «Before your very eyes»har blitt et mesterstykke.

Nostalgi og dystopi

«Before your very eyes» er en virkemiddelsterk forestilling. Den unngår klisjéene, men spiller kraftig på nostalgi, og har en dystopisk framstilling av voksenlivet. Jeg ser det ikke som forestillingens mål å skildre den voksne verden på en realistisk måte, heller å komme med en advarsel mot det å miste seg selv og glemme hvem man egentlig er, hva som dypest sett er viktig. Samtidig: vi har alle forsaket noe i livet for å kunne velge noe annet, og hvor horribelt er det egentlig?

«Before your very eyes» er glimrende regissert og sterkt spilt av ungdommene på scenen. Stykket traff meg som et knyttneveslag i magen. Man skal passe seg for begrepet universelt, men jeg er sterkt fristet til å bruke det om denne forestillingen. Tematikken i «Before your very eyes» berører alle mennesker.