Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Et nazgûl-skrik for klimaet

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 21. september 2022

HVOR
Kaunas, Litauen

Den internasjonale teatersatsinga «Tower of Babel – Planet Earth/Game Over/Reset» preges, i tråd med den babelske tematikken, foreløpig av litt forvirrende historiefortelling. Men de sceniske og taktile universene er så vidunderlige at man nesten får lyst til å la seg synke inn i dystopien.

↑ Foto: Donatas Stankevičius

Ute er det nesten 40 grader, varmerekord for Litauen i august. Inne på loftsscenen på det litauiske nasjonalteateret i Kaunas er det nesten like varmt. Men i siste liten før premiere har det kunstneriske teamet til Tower of Babel – Planet Earth / Game Over / Reset fått låne tre airconditon-apparater av militæret.

Så utøvere og publikum smelter ikke helt, bare nesten.

Den intense varmen gir et ekstra svett og klaustrofobisk lag til den allerede dystopiske, interaktive ungdomsforestillinga, som handler om nettopp klimakollaps: Hvordan vi kan leve i og med den. Og mest, sannsynligvis, hvordan vi skal unngå den.

Tower of Babel – Planet Earth / Game Over / Reset


Et internasjonalt samarbeidsprosjekt mellom teatre i fire ulike land:

Káva Kulturális Műhely (Ungarn), K:13 scenekunst (Norge), Bird & Bat (Island), and The National Kaunas Drama Theatre (Litauen). Co-produced av Syv mil AS.

Regissør: Hilde Brinchmann

Scenograf: Signe Gerda Landfald

Kostymedesigner: Helena Andersson

Komponist: Deividas Gnedias

Medvirkende:

Jorunn Lullau (K:13, Norge)

Steinar Thorsen (K:13, Norge)

Snædis Lilja Ingadóttir (Bird & Bat, Island)

Sigurður Arent (Bird & Bat, Island)

Anna Boznanszky (Káva Kulturális Műhely, Ungarn)

András Kazári (Káva Kulturális Műhely, Ungarn)

Saulė Sakalauskaitė (NKDT, Litauen)

Ugnė Žirgulė (NKDT, Litauen)

Andrius Alešiūnas (NKDT, Litauen)

Kamilė Lebedytė (NKDT, Litauen)

Artūras Sužiedelis (NKDT, Litauen)

Inga Mikutavičiūtė (NKDT, Litauen)

Marius Karolis Gotbergas (NKDT, Litauen)

Greta Šepliakovaitė (NKDT, Litauen)

Arnas Ašmonas (NKDT, Litauen)

Hilde Brinchmann er regissør for det internasjonale teatersamarbeidet «Tower of Babel». Foto: A. Ufartas

Kroppslig fornemmelse av katastrofe

Tower of Babel er den foreløpige kroninga av et flerårig internasjonalt samarbeid mellom fire forskjellige kompanier: K:13 scenekunst fra Norge, Nasjonalteateret i Kaunas, Litauen, det islandske dansekompaniet Bird & Bat og ungarske Káva Kulturális Műhely. Kompaniene har siden 2018 arbeidet sammen med å undersøke metoder for å involvere et ungt publikum i scenekunsten gjennom ulike former for interaktivitet.

Den som har sydd denne utforskinga sammen til ei helhetlig forestilling, er «vår egen» Hilde Brinchmann, prisbelønt både for sine barne- og ungdomsforestillinger med Tigerstadsteatret, og for regi på oppdrag fra institusjonsteatre. Nå har hun sammen med sine makkere Helena Andersson (kostyme) og Signe Gerda Landfald (scenografi) – med utgangspunkt i intervjuer med ungdommer og i en samskapende prosess med alle utøverne – laget et verk hvor det visuelle og taktile skaper en inderlig kroppslig fornemmelse av katastrofen.

På teatret i Kaunas er det tiden etter forvirringen som er undersøkt, og det oppleves svært dystert

Babelsk

Da Brinchmann ble invitert til å koble sammen metoder og språk fra forskjellige land og vidt forskjellige teaterkompanier til ett verk, ble hun umiddelbart inspirert av fortellingen om Babels tårn. Den bibelske fortellingen handler om menneskelig overmot som Gud straffer gjennom å forvirre språkene og spre menneskene ut over jorden.

På teatret i Kaunas er det tiden etter denne forvisningen og forvirringen som er undersøkt, og det oppleves svært dystert. Klimakatastrofen er total, sivilisasjonen har kollapset, og planetens få gjenværende mennesker har utviklet seg til paranoide, dyrelignende vesener.

Forestillinga er bygget opp etter en dataspilldramaturgi, nokså likt slik Tigerstadsteatret nylig viste med forestillinga Jungelen. På forhånd blir vi i publikum delt inn i fire lag, som følger hver sin historie og stamme inne i spillerommet. De fire lagene møtes så vidt i den innledende fasen, hvor vi blir gitt en rammefortelling av den flamboyante teaterdivaen Gaia (Ugnė Žirgulė). Så ledes vi til hvert vårt territorium, med hver sin tilhørende lidelseshistorie. Mot slutten møtes alle fire stammene igjen til et episk slag.

Anmeldelsen fortsetter etter videoen og anbefalingene.

Ugnė Žirgulė fra Nasjonalteatret i Kaunas, Litauen, spiller forestillingens guddom, Gaia. Foto: Donatas Stankevičius

Taktil utforsking

Scenariet er altså postapokalyptisk – et etter hvert ganske klassisk tema for faktiske dataspill.

Temaet er velegnet for å vekke emosjoner hos publikum, spesielt nå når klimakollapsen ikke lenger kan oppleves som noe eventyrlig, men heller plausibel. I interaktive teaterformer, som i dataspill, er det mulig for deltakerne faktisk å kjenne tematikken helt nært – all den tid man selv inntar en rolle i spillet. Men foreløpig klarer ikke dataspillene, heller ikke i VR, å gjenskape taktilitet, lukt og menneskelig timing i samspillene.

Det er nettopp det sanselige og den levende timingen som er uhyre viktige for totalopplevelsen i Tower of Babel. Men kan det borge for handling og forandring utenfor den varme teatersalen?

I interaktive teaterformer, som i dataspill, er det mulig for deltakerne faktisk å kjenne tematikken helt nært

Tematikken kan komme helt nær i interaktivt teater. Her: Steinar Thorsen fra vannstammen i møte med en ung publikummer i Kaunas. Foto: Donatas Stankevičius

Kostymene - bestående av utslitte oljehyrer, dykkermasker og rester av plastgarn - er helt vidunderlige

Sjabert univers

Vi i publikum blir altså på forhånd inndelt til å følge hver vår stamme etter klimakollapsen, hvor alle stammene er på jakt etter noe det er mangel på i deres tilværelse: Vann, ild, ren jord og frø. Jeg får anledning til å følge to forskjellige stammer i to versjoner av forestillinga: Først Vannstammen (hvis skatt er ild) og deretter Oljestammen (som jakter vann).

Hos vannstammen havner vi raskt inn i et rom som oppleves som innsiden av en av de flytende plastøyene i Stillehavet. Det er plastsøppel overalt – over, under og rundt oss.

Når de to skuespillerne Steinar Thorsen og Jorunn Lullau (fra det norske kompaniet K:13) kommer dukkende opp fra under plastoverflaten, er det som to figurer livet har herja hardt med. Kostymene – bestående av utslitte oljehyrer, dykkermasker og rester av plastgarn – er helt vidunderlige, og begge figurene har hvert sitt blinde øye. Det er som de har morfet til nesten-plast selv. Kostymenes taktilitet og knirkete lyd og det giftaktige blå lyset er med på å understreke det sjabre ved universet vi befinner oss i.

Steinar Thorsen og Jorunn Lullau fra vannstammen er omringet av plast og har nesten morfet til plast selv, mener Periskops kritiker. Foto: Donatas Stankevičius

Samme sykelige effekt er det også hos oljestammen (ledet av to utøvere fra islandske Bird & Bat), gruppa jeg følger i neste forestilling. Bare at her er energien en ganske annen. De to skuespillerne har en framtoning som en blanding av oljetilsølte havfugler, villvetter fra Ronja Røverdatter-universet og Nazgûl-spøkelsene fra Ringenes herre. Rommet der vi møter dem er et mørkt daudinge-reir, komplett med vegger og gulv dekket av stivnet, klissete oljesøl.

Det er så dystert, og så fengslende.

Snædís Ingadóttir og Sigurður Arent fra det islandske dansekompaniet Bird & Bat utgjør oljestammen og utstøter dystre, nazgûl-lignende skrik. Foto: Donatas Stankevičius

Jeg kjenner raskt på en merkelig blanding av avsky og empati

Forståelig kaudervelsk

I alle stammene snakkes et fremmedartet kaudervelsk ispedd enkelte gjenkjennelige engelske ord. Stammelederne gjør seg lett forstått for oss i publikum som har entret deres verden. Etter først å ha utvist skepsis mot oss, blir vi gjennom odde, men høytidelige ritualer påkledd artefakter fra avdøde slektninger og innlemmet som nye medlemmer av stammen.

Framtoningen til begge stammeleder-gruppene jeg møter skaper et pirrende ubehag. «Oljesølfuglene» hogger hull i brystet på mindre, døde havfugler og suger saften ut av dem, mens plastmenneskene i vannstammen leter desperat etter noen dråper vann å drikke i de tusenvis av tomme plastflaskene i rommet. Fuglene hyler uforvarende opp, i skrik som minner om de uhyggelige hylene til nazgûl-spøkelsene i Ringenes herre. Plast-menneskene tar på oss med kalde plasthansker og gransker oss med tomme, blinde blikk.

Vi befinner oss så tett på utøverne, inne i små klaustrofobiske rom – og jeg kjenner raskt på en merkelig blanding av avsky og empati med dem («I love them!» som en ung jente sa i den felles samtalen etter forestillinga). Kanskje et slags Stockholm-syndrom? Uansett er det sterkt gjort.

Ørkenstammen i møte med publikum. Ungdommene innvies i stammen gjennom et nøye planlagt rituale. Så skal de ut på jakt sammen med Andrius Alešiūnas og Saulė Gotbergė. Foto: Donatas Stankevičius

Kaotisk krigsscene

Ganske snart skjønner vi at vi må ta vare på våre «treasures» og begi oss ut i verden på leiting etter ting vi mangler for å overleve. Når vi beveger oss rundt i spillerommet, er det omsluttende lydbildet klassisk dystopisk dataspill-stemningsskapende. Det understreker den nervepirrende stemningen og gjør det lettere å leve seg inn i fiksjonen.

Vandringen rundt i Babel er i stor grad styrt og koreografert. Men når vi til slutt møtes til en kampscene hvor stammene blant annet skal forsøke å stjele skattene til hverandre, oppleves det hele ganske kaotisk. Stammelederne virker også litt usikre på hva de skal gjøre i denne scenen, og dirigerer oss tilsynelatende impulsivt hit og dit i konfrontasjoner med de forskjellige stammene. Det kaotiske og forvirrende preget, koblet på at fortellingen har vært så styrt like før, gjør det her litt krevende å la seg rive med.

Samtidig oppleves det på et vis autentisk: Kamp og krig er jo kaotiske, uoversiktlige situasjoner – der de tidligere tydelige krigsherrene ikke alltid er å stole på. Det er kanskje et greit budskap?

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene.

I «Tower of Babel» blir vi sluppet løs i kakofonien

Forvirring til hinder

Med Jungelen tematiserte Brinchmann nettopp dette, at det i pressede situasjoner er krevende å navigere riktig. Men her var også de forskjellige grupperingene i universet oppmerksomme på hverandre, de forskjellige lederne satte ut rykter om de andre, vi kunne høre fjerne konfrontasjoner og skuddvekslinger – og vi støtte også på hverandre underveis i spillet før den endelige slagscenen.

Slik var deltakerne i Jungelen mer bevisste hvilket grunnlag vi ble presset til å ta valg på, og ambivalensen mellom tilhørighet og den gode sak ble mer presserende. I Tower of Babel oppleves vi mer som sluppet løs i kakofonien.

Jeg kjenner at jeg mest får lyst til bare å gå tilbake til min kjente stamme og territorium og leve der. Selv om vi hadde det traurig, var det iallfall kjent, stammelederne var svært karismatiske, og vi hadde bygget opp et fint fellesskap innad i stammen det føles trygt å være i når alt rundt oss kokte.

Litt flere verktøy og litt mindre forvirring ville gjort det lettere å koble forestillinga på ens eget liv, mener Periskops teaterkritiker. Foto: Donatas Stankevičius

Atomstammen ble spilt av András Kazári og Anna Boznánszky fra ungarske Káva Kulturális Műhely. Foto: Donatas Stankevičius

Større sandkasse

Så: når alle stammene mot slutten av kampscenen blir gitt et valg av den allestedsnærværende Gaia («guden» i Babel) – ønsker man å ofre skatten sin til beste for planeten, eller ønsker man å beholde den for seg selv? – har det forutgående kaoset fått oss til både å miste oppdraget litt av syne. Den plutselige refleksjonen vi oppfordres til her kommer rett og slett for brått på.

Selv om klaustrofobien i Tower of Babel er en ønsket effekt, skulle jeg ønske sandkassa likevel var større: At det var litt større rom for å bevege seg fritt og ta egne, mindre styrte valg også før det regisserte store, skjebnesvangre valget. At vi ble gitt litt flere rekvisitter å spille med enn de få utvalgte vi blir gitt av skuespillerne.

Selv om det kanskje da ville være vanskeligere å få tak på en sammenhengende historie, tror jeg det ville borget for enda større emosjonelt engasjement for tematikken. Når vi er så forvirra, tror jeg også det blir vanskeligere å vite hvordan det vi opplever kan kobles på vårt eget liv utenfor teatersalen.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

I fortsatt utvikling

Tower of Babel skal etter planen nå turnere i flere europeiske land, og skal være under konstant utvikling i løpet av spilleperioden.

Hvordan man kan løse å legge inn et større rom for selvstendige handlinger rent faktisk og kunstnerisk i en rigg som er skapt for turnering, vet jeg ikke. Men det finnes jo en rekke teaterprosjekter hvor det er mulig å vandre rundt mer fritt som man kan la seg inspirere av. Bare tenk på klassiske rollespill.

Uansett har jeg trua på at den briljante Brinchmann i forestillingas videre utvikling klarer å løse nøtta, rive ned det babelske tårnet og skape enda større rom for refleksjon rundt hvordan man kan løse våre felles problemer knytta til klimaendringer, ulikhet og mistenksomhet mellom jordas «stammer».

 

 

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·