Eventyrskogen: Fantasieggende lydteater

Det er langt mellom originalkomposisjonene for barn i Oslo-Filharmonien. Filmmusikk og Barnas konserthusdager er årlige gjengangere, men preges ofte av kjente klassikere, at barna selv spiller, og nærkontakt med instrumenter og musikere. Forrige storsatsing var Musikkfabrikken i 2017, en konsertforestilling fra Elias-skaper Sigurd Slåttebrekk, som også har turnert i modifisert versjon med Riksteateret i vinter.

Eventyrskogen er et langt mindre omfattende prosjekt, med manus av Beate Brox og musikk av komponist og lektor ved Universitetet i Oslo, Bjørn Morten Christophersen. Det skulle ha fått sin urpremiere i Freiasalen i juni 2020, men ble, som de fleste andre livearrangementer denne våren, avlyst. Så ble avlysningen avlyst og premieren fremskyndet: Eventyrskogen ble spilt inn som digital konsertforestilling og fikk sin internettpremiere lørdag 23. mai, som en del av Oslo-Filharmoniens online konsertserie Mellomspill.

Å flytte kammerkonserter for barn fra virkeligheten til nettet gjør nødvendigvis at noe går tapt – tilstedeværelse, nerve, oppmerksomhet. Men når ting er som de er, er Filharmoniens satsing så nær ekte vare musikkinteresserte barn kommer akkurat nå.

Hvordan blir trærne til instrumenter?

En håndfull musikere – strykekvartett pluss slagverk, waldhorn, klarinett og fløyte – er plassert i smittevernsmessig trygg avstand fra hverandre på scenen. Busker, grener, og lyskastere fyller rommene mellom dem, og bak vokser et digert tre – vi ser bare den tykke grønne trestammen der den presser seg opp fra bakken. En grønnkledd forteller, spilt av manusforfatter Beate Brox, introduserer konseptet: Her er musikerne. De spiller på instrumenter laget av tre. Hvordan blir trærne til instrumenter?

Brox lager korte situasjonsbeskrivelser som utdypes av musikerne. Frø som flyr i vinden får flyktige lyddryss fra orkesteret: buer som dras lett over lyse strenger, luftige triller i fløyte og klarinett. De ulike trærne i skogen, fra myke ungspirer til mosegrodde stammer, illustreres med elastiske strykertoner og buldrende bassoloer. Det er elegant komponert med en sympatisk balanse mellom tekst og musikk, mellom kjente og ukjente lyder. Christophersen prøver ikke å få orkesterinstrumentene til å gå langt utenfor komfortsonene sine, men lar strykerne låte som strykere, blåsere som blåsere. Det er klassisk, men likevel fantasifullt innenfor rammene.

Etisk problematisk

Det tar noen minutter å venne seg til det enkle formatet. Forestillingen er lavmælt, konfliktfri og uten sterke visuelle virkemidler – en motvekt til mye annen skjermunderholdning for barn. Lytterens oppmerksomhet må komme innenfra, enten fra en sterk forestillingsevne som gjør det lett å dykke ned i beskrivelsene av trærne, eller fra en musikkinteresse som gjør det morsomt å høre hvordan instrumentene fargelegger skogen.

Om dette er på plass, er det lett å overse noen etiske innvendinger: Brox forteller om treverkets reise fra frø til tre, til tørket ved og til instrument, som om det er treets høyeste ønske å ende slik. Barn med høy økobevissthet kan finne på å spørre: Er det beste for et tre egentlig å bli hogget for å bli et instrument?

Deskriptivt, ikke dramatisk

Eventyrskogen følger den klassiske «orkesterintroduksjon for barn»-oppskriften som blant andre Camille Saint-Saëns og Benjamin Britten har benyttet. I Saint-Saëns Dyrenes karneval er hver musikkbit en deskriptiv enhet: «Svanen» er ment å gi en musikalsk beskrivelse av en svane. I Brittens orkesterguide er hver variasjonssats først og fremst en presentasjon av hver stemmegruppes egenart. Musikken er ikke en del av et utpreget dramatisk narrativ – og slik er det også i Eventyrskogen. Vi følger trærnes reise fra knopp til stamme til fiolinkasse, men det er ikke knyttet spenning til utfallet.

Det ligger likevel en ro i dette formatet som åpner for kreativ lytting. Spenningen ligger ikke i den verbale fortellingen, men i nysgjerrigheten på hva som kan skje i musikken. Ved å løsrive seg fra en stram dramaturgi, men likevel lede lytteren inn i et helt spesifikt lydlandskap, skaper Eventyrskogen et rom som gir næring og inspirasjon til den indre forestillingsevnen.

Er bildet overflødig?

Dette er ingen enkel oppgave, men Eventyrskogen gjør det så godt at jeg tar meg i å lure på om den visuelle iscenesettelsen er overflødig. Kunne den gode lytteeffekten vært lettere å oppnå dersom man slapp å skyve unna forventningene som følger med film/TV-formatet?

I konkurransen mellom lyd og bilde vinner ofte bildet – de aller fleste er vant til, fra helt ung alder, å bli fortalt og fortelle historier med bilder og ord. Å la lyd og musikk lede, når både lyd og bilde er tilgjengelig, krever trening. Lyttere kan ha kommet langt uti det halvtimelange stykket før de oppdager at spenningen i Eventyrskogen ligger i lyden, ikke bildet. Det er forståelig at Filharmonien vil strømme konserten som en videoforestilling – det er vanskelig nok å få blest om barnekonsertene, selv når de ikke er digitale, og en rent auditiv konsert kan føles ekstra vanskelig å profilere.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Klangen av korona

Konsertserien Mellomspill er et vellykket stykke digitalprogrammering av klassisk musikk i koronatid. Mange klassisk-institusjoner over hele verden har operert med digitale tilbud, men nesten alt har vært opptak fra før krisen. Mellomspill er konserter spilt inn nå, under de rådende forholdene. Det er interessant å vurdere om det er forskjell på kunst, særlig performativ kunst, før og etter korona.

Mellomspill er en klassisk konsertserie som de fleste andre og dreier seg mest om å spille gamle sanger om igjen. Likevel kjennes det som om den angår oss i større grad enn et konsertopptak fra et bekymringsløst 2018 eller 2019.

Selv om Eventyrskogen er nyskrevet musikk som på ingen måte handler om korona, er det vesentlig at Oslo-Filharmonien velger å gi den sin urpremiere akkurat nå. Eventyrskogen oppstår og urfremføres i koronakontekst – den foregår på nett, Brox snakker til kamera, ikke til mennesker, musikerne spiller for et imaginært publikum som ikke kan gå på konsert, kulissene eksisterer for å skape en effekt på en skjerm. På tross av at en del av disse valgene ikke er spesielt vellykkede isolert sett, er de interessante i konteksten. Å oppleve stykket vel vitende om at dette er kunstneriske valg tatt på bakgrunn av samtidens restriksjoner, gir en annen, mer meningsmettet klang enn opptak fra en annen tid.

Eventyrskogen er den andre barneforestillingen som presenteres i serien Mellomspill (Den lille prinsen var først), og viser at Filharmonien tar publikumsoppdraget på alvor også når en krise inntreffer. Stykket kan virke uspektakulært og ambisjonsfattig på den visuelle overflaten, men for lyttere med et lett antennelig indre liv, kan noen av disse forunderlige, musikalske skogsøyeblikkene bli sittende i lenge.