Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Feigt å avlyse?

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

mandag 24. februar 2014

18 av 28 skoler i Hordaland avlyste «I Guds namn» etter at premieren skapte debatt i kirkelige miljøer. Judith Dybendal har møtt elever fra to skoler i Bergen som så samme prøvevisning av forestillingen 14. januar. Hva synes elevene selv?

↑ Foto: Tor Erik H. Mathiesen

Hordaland Teaters forestilling «I Guds namn» vakte reaksjoner i religiøse miljøer. Etter premieren 16. januar i år skrev biskopen i Bjørgvin og en lærer ved den katolske skolen St. Paul i Bergen kritiske leserinnlegg på verdidebatt.no og i Bergens Tidende. Debatten som fulgte, førte til at rektorene ved 18 av 28 skoler i Hordaland takket nei til den påfølgende turneen i Den kulturelle skolesekken.

Men hva synes elevene selv, som forestillingen er laget for? Vi har snakket med elever fra 8. klasse ved den katolske St. Paul skole og 10. klasse ved den kommunale Rothaugen skole i Bergen, som har sett «I Guds namn».

St. Paul er blant skolene som etter premieren har bestemt at ingen flere elever skal få se stykket. Amina Benammar, Paulina Arumairasa, Joakim Holmefjord og Mikalina Handeland fra klasse 8a fikk med seg prøvevisningen av teaterstykket på Logen Teater i januar i år. De fire elevene opplevde at forestillingen ikke handlet om det de var blitt lovet på forhånd.

– Jeg trodde at forestillingen skulle handler mer om folks forhold til Gud og Jesus. Men Gud var ikke så mye med, sier Benammar.

– Ja, forestillingen handlet om tre forskjellige personer som gjør opprør mot religionen på hver sin måte, fortsetter Arumairasa.

– Men etter hvert handlet forestillingen mer om privatsaker, sier Holmefjord.

–  Det som egentlig skjedde, kom ikke tydelig nok fram, forteller elevene.

Likevel mener elevene at forestillingen delvis lyktes i å vise hvordan alle karakterene var opptatt av å være gode kristne, og hvordan de strevde med sitt forhold til begrepet synd.

For direkte og grovt

Elevene opplevde at det var ubehagelig at skuespillerne henvendte seg så direkte til dem, og at de ofte ble oppfordret til å delta i skuespillet. De ble for eksempel bedt om å gre håret til den ene karakteren, eller finne fram sko til henne fra en eske på scenegulvet.

Foto: Tor Erik H. Mathiesen

På et punkt ville den ene skuespilleren at vi skulle danse. Senere kom hun bort og ropte «fitte» i fjeset på meg. Det ble veldig brutalt, sier Handeland. De andre er enige.

– Det ble mer fokus på det grove og kleine, enn på religionsfrihet, sier Benammar.

– Ja, det var vanskelig å skjønne hva som egentlig var meningen med stykket, sier Arumairasa.

– Det var bare én replikk som passet med tittelen på teaterstykket og den var ferdig på tre sekunder, sier Holmefjord. Handeland fortsetter:

– Meningen med skuespillet kom ikke helt frem, fordi det var mange grove scener. Vi trodde det skulle handle mer om religionsfrihet, sier hun.

Men er det så farlig om stykket ikke bare handlet om Gud og Jesus, men om andre ting også, selv om det ikke akkurat var det dere så for dere på forhånd?

– Nei, men vi var ikke forberedt nok. Stykket burde handlet mer om det det sto i programmet at det skulle handle om, sier Holmefjord.

Hva betyr ordet religionsfrihet for dere?

– Religionsfrihet er å ha sin egen mening, sier Benammar. Holmefjord fortsetter:

– Religionsfrihet er å ha sin egen mening om hva du vil tro på.

Men handler ikke «I Guds namn» på mange måter om det?

– Historien om den unge mannen er den eneste som egentlig tar opp hovedpersonens forhold til Gud og Jesus på en direkte måte. Han tar et oppgjør med faren og finner sin egen gud, sier Holmefjord.

Virkelighetsfjernt

Elevene opplevde at store deler av innholdet i teaterstykket var virkelighetsfjernt og vanskelig å relatere seg til, samt at mange av problemstillingene ikke er relevante for kristne i Norge i dag.

– Det var ikke tydelig nok når og hvor hendelsene i skuespillet foregikk. Og hvorfor. Det burde blitt forklart. Vi skjønte ikke hvorfor den ene gutten ikke fikk lov til å se på film eller hvorfor den ene 13-årige jenta skulle gifte seg med Jesus. Lærerne måtte forklare oss dette etterpå. At dette er noe som skjer i enkelte sekter og har skjedd i Norge for lenge siden. Vi hadde problemer med å forstå deler av innholdet, sier elevene.

Tror dere denne forestillingen kan skape fordommer mot kristne?

– Ja, det kan være at det får mange til å tro at dette er sånt som skjer hos alle, sier Holmefjord.

– «I Guds namn» får på mange måter de som er kristne til å virke teite, sier Handeland. Elevene synes det er greit at andre elever ved St. Paul ikke får se forestillingen.

– Jeg fikk ikke noe stort utbytte av å se «I Guds namn». Men det er dumt at det blir så stor nysgjerrighet blant elever som ikke får se den. Også er det jo gjerne det grove innholdet som blir gjenfortalt blant medelever, sier Benammar.

Feigt å avlyse

Louise Amdam og Emma Gyllander i 10. klasse på Rothaugen skole var i likhet med elevene fra St. Paul tilstede på prøveforestillingen av «I Guds namn» på Logen teater. De synes det er feigt at flere skoler avlyser uten å ha sett teaterforestillingen.

Foto: Tor Erik H. Mathiesen

– Tror de ikke at ungdommen tåler det? Det er synd å skjerme elevene for dette. Unge bør få sjansen til å danne seg sin egen mening, sier Amdam.

Amdam og Gyllander mener at avlysningene vitner om mistillit til de unge, og at det viser at mange tror de ikke forstår nok til at de kan skille mellom religion og ekstremisme. De tror heller ikke ungdom er ukjente med banneordene de blir eksponert for i teaterstykket.

– At flere lærere reagerer så sterkt er fascinerende. Unge trenger å lære om hele kristendommen, sier Gyllander.

Ekstremisme overalt

Både Amdam og Gyllander mener at forestillingen tar opp spørsmålet «har alle religionsfrihet» samtidig som den viser at det finnes ytterpunkter i alle religioner, og at ekstremisme er noe som eksisterer innenfor flere religioner og miljøer.

– Vi synes det er fint hvordan stykket får fram at det finnes ekstremisme overalt, i alle former, også i kristendommen. På den måten bryter teaterstykket ned fordommene mot islam og svartmalingen av muslimer, sier elevene.

Amdam og Gyllander trekker fram at forestillingen gir elevene en god sjanse til å reflektere over flere viktige temaer i KRLE-faget og at de selv sitter igjen med interessante spørsmål i ettertid.

– Spesielt utfordringene unge homofile og lesbiske innenfor religiøse miljøer møter på, var noe forestillingen tematiserte på en vellykket måte, sier elevene.

Uvanlig teaterform

At stykket vekker så sterke reaksjoner, tror de delvis skyldes teaterformen innholdet presenteres i.

Det er et interaktivt teaterstykke. Man må delta og får ting rett opp i ansiktet. Det gjør inntrykk og er intenst, sier Amdam. Gyllander fortsetter:

– Ikke alle er kjent med denne teaterformen. Det er en sterk form for kunst. En del av forestillingen baserer seg på å skremme, sier hun.

Gyllander og Amdam betoner at til tross for at «I Guds namn» kanskje kan virke noe forvirrende og skremmende, fikk alle som så forestillingen anledning til å stille spørsmål og samtale med skuespillerne i etterkant.

– Dersom det hadde vært et islamkritisk stykke, ville det ha vekket reaksjoner, men ikke i like stor grad, sier Amdam. Dette er Gyllander enig i:

– I Norge kan vi være så religionskritiske vi vil til alle andre religioner, men ikke mot vår egen religion, kristendommen, sier Gyllander.

– Også kristne må tåle konstruktiv kritikk av sin egen religion, selv om det kan være sårt for dem, sier Amdam.

Gyllander og Amdam synes at den siste tids debatt i mediene har feil fokus.

– Det er dumt at debatten nå dreier seg om hvorvidt man skal vise forestillingen eller ikke. Når man bruker så mye tid på det, misbruker man sjansen til å diskutere de interessante spørsmålene forestillingen faktisk tar opp, sier Amdam.

Intervjuet ble først publisert på scenekunst.no 17.2.2014

Annonser
Stikkord:
· ·