Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Festspillene i Nord-Norge: – Jeg fant ei perle!

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 23. juni 2021

HVOR
Harstad

Regissør Katrine Strøm er skikkelig god på å utnytte hver eneste lille mulighet for magi i forestillingen «Bølgebrus».

↑ Undring står sentralt i Katmas forestilling «Bølgebrus». Den hadde premiere under Festspillene i Nord-Norge. Foto: Steve Nilsen

Festspillene i Nord-Norge åpnet med forestillingen Bølgebrus – en interaktiv teaterforestilling om havet. SNN-parken i Harstad (til daglig parkeringsplassen til Norges arktiske universitet) var for anledningen gjort om til et havlandskap. Sett utenfra en inngjerdet plass med containere, stein, sand og en gangvei med fiskegarn. På innsiden også brunt, fullt av stein og sand. Slik det er på havsens bunn om du tar bort alt vannet. Men havet er et magisk sted, og regissør Katrine Strøm er skikkelig god på å utnytte hver eneste lille mulighet for magi som parken byr på.

Bølgebrus


Regi og konsept:  Katrine Strøm
Scenografi:  Jósef Halldórsson
Kostyme:  Ann-Jorunn Pedersen
Lyddesign:  Jim-Oddvar Hansen
Komponist:  Tore Bruvoll
Dramaturg:  Lina Killingdalen
Medvirkende: Christina Sleipnes, Frederic Molund, Andrea Vik, Tuva Frydenlund, Emilie Elstad, Cora Karlberg
Inspisient:  Camilla Frantsen og Hilde Mikkelsen
Scenemester og rekvisitt:  Linda Nilsen
Prosjektkoordinator:  Vivi-Ann Sømhovd

Enkle, ordløse grep fanger barnas oppmerksomhet

På kaia i Harstad, der SNN-parken ligger, slår havlufta mot publikum. Den oppmerksomt ventende publikummer ser plutselig rare, fargerike skikkelser som gjemmer seg rett utenfor parken. Plutselig er de der, plutselig borte. Det er spennende. Og når Frederic Molund starter Bølgebrus med smektende trekkspilltoner som hanker de fargerike skikkelsene inn, er det lett å sette sjøbein. Enkle, ordløse grep fanger barnas oppmerksomhet. Skuespillerne samler seg foran barna som i en stim. Utstyrt med forstørrelsesglass starter de forestillingen med en poetisk sekvens der de undersøker, leter, kikker – og kolliderer med hverandre. Når barna så får utdelt hvert sitt forstørrelsesglass og får bli med inn i parken for å undersøke selv, er ingen av dem vonde å be.

På utsiden: Stein. På innsiden: Stein. Men med en magisk portal kan alt skje. Foto: Steve Nilsen

Gråstein er gråstein

Bølgebrus handler om de små detaljene og om blikket. Om at det du ser, det du fordyper deg i og lar forstørrelsesglasset ditt leke over, er det som betyr noe. Det være seg en løvetann ved inngangen til havparken eller en rar figur i et fiskegarn. Mellom de grå containerne er det bygget bølgende gangveier dekket av metallremser som lager lyd i vinden, en portal til havets verden.

Seks skuespillere, tre av dem med bakgrunn fra Lille Hålogaland teater, har en gjennomgående fin henvendelse til de 11 barna mellom to og fem år som var på forestillingen en søndag formiddag i Harstad. Skuespillerne setter seg på bakken, tar seg tid til å undre seg sammen med barna, og geleider dem videre i havets sansepark. Store steiner, små steiner, sand, plastkasser med skjell, konkylier og tang – alt kan kjennes på, undersøkes og luktes på. Store skjell får like begeistret oppmerksomhet som de blekksprutaktige plastdyra som sitter fast i garnet litt lenger borte.

Det plopper, sildrer og bruser for den som har sansene åpne. Den islandske scenografen Jósef Halldórsson har latt gråstein være gråstein og åpnet for at teaterkompaniet kan gjøre havparken til et levende rom.

Den islandske scenografen Jósef Halldórsson har latt gråstein være gråstein og åpnet for at teaterkompaniet kan gjøre havparken til et levende rom

Evnen til undring

Strukturen i Bølgebrus er episodisk og noe oppstykket. Aller best fungerer forestillingen når skuespillerne spiller ut scener der de leker med rekvisitter de transformerer til ulike objekter. Et stort gullfarget ark blir kart, båt, hatt, breiflabb og kikkert i rasende fart fulgt av en spennende dramaturgi.

Det aller beste med denne forestillingen er skuespillernes blikk for barna, evnen til å endre tempo i bevegelsesmønstrene raskt slik at det oppstår små undringsrom. Oj, kan en fisk svømme sånn, tar en seg i å tenke, og skuespillernes blikk svarer ja, for verden er underlig.

Bølgebrus er en bekreftelse på at evnen til undring er noe av det viktigste vi har, og det underbygges av forestillingens grunnleggende anerkjennelse av nysgjerrighetens store muligheter.

Det aller beste med denne forestillingen er skuespillernes blikk for barna

Forestillingen «Bølgebrus» bruker tid på undring. her leter Emilie elstad etter perler i sanda sammen med barna. Foto: Steve Nilsen

Som læring: ja. Som kunst: tja

Rykke opp

Men det episodiske er også en hemsko. Som strømmer endrer vannets retning, rykker forestillingen videre til sandstrand og piratbåter, haien kommer-lek og båtbygging. Barna får lete etter perler i sanda med stor fryd, og de får kjenne på frykten når svære maneter er på vei. Utfordringen er egentlig å måtte rykke barna opp fra intens perleleting i sanda fordi forestillingen skal bli ferdig, båter skal bygges, haier skal lures. Hvem sine premisser foregår leken på da?

Medvirkning og interaktivitet er som oftest gøy. Å få grave i sanda kan være det beste i verden. Men jeg tar meg i å lure på hvilken kunstnerisk funksjon eksempelvis denne perleletinga har for forestillingen som helhet? Som oppdagelse og undring og anerkjennelse av måten barn leker og utfolder seg på, er det ikke noe å innvende. Men som del av en fortelling, eller som avgjørende for at forestillingen skal gå sin gang, har den liten funksjon. Som læring: ja. Som kunst: tja. Som øyeblikkets fordypning og magi: Absolutt.

Står trygt i det poetiske rommet

Men havet trenger ikke barna. Ikke sånn sett. For i havet går alt sin gang. Kanskje er dette det riktigste perspektivet forestillingen gir publikum: Vi mennesker er gjester i en annen verden i vårt møte med havet. Havet setter premissene, det har sine egne lover. Havet trenger ikke oss – vi har i stor grad brukt det til å lempe søpla vår i og hente maten vår fra. Så vi trenger havet. Og for å ta vare på det, behøves nysgjerrighet som grunnleggende verdi.

Noen tekstlige elementer kunne fortsatt vært fjernet i Bølgebrus, forestillingen står trygt i det poetiske rommet den skaper og i det fine samspillet som hele tiden oppstår mellom skuespillerne og barna.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Fra forestillingen «Bølgebrus», der barna fikk utforske havets mange mysterier gjennom forstørrelsesglass. Foto: Steve Nilsen

Forstørrelsesglass

Det er fint, lurt og bra at de voksne får følge barna sine inn. Men få av dem involverer seg i forestillingen sammen med dem – telefoner popper fort frem. Kan hende blir det også Hålogaland teaters oppgave å oppdra de voksne her, for barnas og kunstens skyld. Det er trolig symptomatisk når NRKs journalist blir med inn på premieren og intervjuer et av barna underveis i Bølgebrus (selv om dette trolig ble gjort under lek-sekvensen der de grov etter perler).

Det er like fullt trist at voksne forholder seg til kunst for barn på denne måten. Forestillingen og skuespillerne fortjener bedre enn dette. Kanskje de voksne også trenger å utstyres med forstørrelsesglass?

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · ·