Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Filmanmeldelse: Gunda – en glad gris fra fødsel til slakt

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 12. april 2021

Gunda bringer oss tett på gårdsdyr vi til vanlig opplever stykkevis og delt på tallerken. Med sin varsomt poetiske underliggjøring av svinenes menneskelignende atferd, oppleves den prisbelønte dokumentaren politisk uten å insistere.

↑ Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

Den norskproduserte dokumentaren om grisen Gunda, av den russiske filmskaperen Viktor Kosakovskij, ble en internasjonal sensasjon da den hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin, like før pandemien stengte landegrensene i 2020.

Vegan-aktivist og fjorårets Oscar-vinner for beste mannlige hovedrolle Joaquin Phoenix (Joker, Walk the Line, Gladiatoren) uttrykte så stor begeistring for filmen at han endte opp som såkalt eksekutiv produsent.

Gunda


Dokumentarfilm (2020)

Regi: Victor Kosakovskij

Manus: Ainara Vera og Victor Kosakovskij

Lengde: 93 minutter

Produksjonsselskap: Sant & Usant

Distributør: Arthaus

Filmplakat til dokumentaren om grisen Gunda (2020).

Fødsel og liv

Åpningen gjør inntrykk. Gunda romsterer inne i bingen sin, mens grisunger velter ut av døråpningen, ville og klynkende. Vi observerer dyrene utenfra, i en statisk kamerainnstilling, og Kosakovskij venter lenge med å bringe oss bak kulissene. Selv der tar det flere minutter før vi skjønner at en storstilt fødsel er i gang.

Kroppene forlater morens buk, dekket av slim, og straks de får rullet sekretene av seg, møter de verden som små oppdagelsesreisende. Perfekte vesener, sultne på fremtiden, men for sikkerhets skyld pattende på morens spener som om det ikke var noen morgendag. Gjennom Gundas veldige kropp drønner en dyp og melankolsk bass, mens det nusselige avkommet, med sine fuktige stikkontaktneser, klemmer frem den karakteristiske godlyden vi forbinder med griser som triller rundt i gjørma.

Perfekte vesener, sultne på fremtiden, pattende på morens spener som om det ikke var noen morgendag.

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

I løpet av de nitti minuttene Gunda holder på oppmerksomheten, er det ingen mennesker å se.

Får oss til å se klarere

Med tanke på hvor populært det har blitt med høyt budsjetterte og spektakulært fotograferte naturprogrammer (David Attenboroughs serier på Netflix er å regne for virtuelle blockbustere), må det nødvendigvis noe ekstra til for å skape entusiasme med en skildring av livene på en helt vanlig norsk bondegård. I så måte fremstår valget om å skyte Gunda i svarthvitt som helt avgjørende. Uten farger skilles motivene tydeligere ut fra sin bakgrunn, og slik fremstår de mer «i kraft av seg selv». I tillegg er det monokrome uttrykkets tydelige omriss avgrensende, skjerpende – det får oss til å se klarere.

I løpet av de nitti minuttene Gunda holder på oppmerksomheten, er det ingen mennesker å se, verken i form av ekspertuttalelser og forklarende fortellerstemmer, eller bøndenes daglige stell og logistikk med spader, skjemaer og kulepenner. Fra den titulære purka og ungeflokken hennes blir en familie som utforsker verden sammen, til neste generasjon står i kø foran slaktebilen, er tablåene uberørt av merkantile hender som for lengst har tegnet kontrakter med Gilde og Nordfjord.

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

Kampen for tilværelsen

Steg for steg følger fotografene (Egil Håskjold Larsen og Kosakovskij selv) utviklingen fra dyrenes spede begynnelse til ungdomstid ute på tunet og videre bortover eiendommen. Det er langt fra noe vanlig gårdsbruk vi har å gjøre med her, men selveste Grøstad i Vestfold, produsent av frilandsgris. Vi møter et veritabelt eventyrland med romslige båser og skjønne naturlandskap, tilpasset dyrenes behov.

Buskapens selvfølelse og selvutvikling står i tydelig fokus; ingen fettsyrer blir fermenterte av unødvendig stress her. Heldige er disse få, som unnslipper vår ellers så kyniske organisering av svinenes tid på jorden før de skal mette magene til alle som jevnlig frekventerer kjøttdisken.

Vi blir også kjent med de andre dyrene «på gården» – fra England og Spania, viser det seg, men filmen skjuler sømmene godt. Blant annet møter vi en karismatisk (!) kylling, som kjemper seg frem over stokker og stein for å nappe mark. Etter en omstendelig gjengivelse av fuglens reise mot sitt mål, avslører kameraet at den hinker rundt på ett bein. Kampen for tilværelsen er hard, slik vi også blir oppmerksomme på når Gunda tramper pusten ut av en vanskapt unge.

Heldige er disse få, som unnslipper vår ellers så kyniske organisering av svinenes tid på jorden.

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

Den overdrevne poetiseringen av kuene bryter med publikumskontrakten.

Filmspråkets fallgruver

Senere blir vi vitne til en påtakelig virtuos sekvens, der et tyvetalls kuer bykser ut av fjøset, på vei mot enga der de skal gresse og slikke vekk vrimlende spyfluer. Opptrinnet skildres som i en film av den russiske modernisten Andrej Tarkvokskij, i langsom kino bak en ferniss av virvlende snøflak.

Akkurat her synes jeg Kosakovskij fortaper seg i potensialet for å skape storslått magi av disse tradisjonelle motivene. Visst er det vakkert, men denne stiliserte skjønnheten varsler en inngripen utenfra som står i kontrast til de tålmodige opptakene av grisene og hønenes bevegelser, der filmspråkets manipulasjoner er underspilte.

Når Larsen og Kosakovskij tidlig skrur kameraets fokus for å peile øynene våre inn på én bestemt detalj, er det med hensyn til situasjonen som utspiller seg, på dyrenes premisser. Den overdrevne poetiseringen av kuene bryter med publikumskontrakten, for det var jo skaperens relative fravær som gjorde filmen så spesiell? Her brytes følelsen av at ingen andre enn oss foran lerretet er til stede.

Et lite, men akk så markant feilskjær, i denne ellers imponerende konsekvente filmen.

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

Traumatiserte tenåringer

I et av de utallige fjernsynsprogrammene der mesterkokken Eivind Hellstrøm viser frem sin kulinariske verden, utbryter han: «Svin er fantastiske dyr, og de er enda bedre på tallerken!» Det var et sitat jeg bar på ryggen gjennom hele Gunda. For hva synes jeg selv, egentlig? Er det mer givende å se på filmen enn å sette tennene i en saftig ribbeside med sprøstekt svor? Et større øyeblikk å oppleve ømheten mellom Gunda og grisungene hennes enn å slurpe i seg den herligste ramen?

Kjøttetere flest forholder seg til et antall «godkjente» landdyr på menyen, som man uten å mukke setter tennene i. Svin, storfe og vilt er gjengangere blant oss nordboere. For enkelte er hest en selvsagt ingrediens i diverse pølser og farser; medlemmer i Pennyklubben ville heller gått i døden enn å bli sett med en slik salami til hånds. Fola Blakken som er blitt halt og slepes til slakteriet for å ende opp vakuumpakket, flat og ugjenkjennelig, er et syn som årlig traumatiserer tusenvis av tenåringer.

Er det mer givende å se på filmen enn å sette tennene i en saftig ribbeside med sprøstekt svor?

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

De gangene Gunda ser inn i det ellers så diskret plasserte kameraet, møter jeg øynene hennes i skam og vemod.

Dyrene som bor på butikken

Å servere kjæledegger som hund og katt, vakre skapninger med spektakulære mønstre fra savannen som galopperer i sakte film på TV, eksotiske reptiler og virvelløse dyr (om vi ser bort fra at miljøvernere iherdig forsøker å gjøre larver til «trendy mat») fremkaller nok brekningsfornemmelser hos så å si alle. Det er utenkelig å se for seg nabolagets kosepuser ligge flådd og gnidd inn i marinade, på vei inn i ovner.

Når de fleste glefser i seg svin uten å kjenne på vanskelige følelser, har det å gjøre med at avstanden mellom dyrets liv og de mange retter det bringer til bords er så stor. Dyret er mat, det bor i butikken. Selv om grisen er blant de mest følelsesmessig sammensatte, intelligente, rensligste og i det hele tatt menneskelignende dyrene – bare tenk på den lett behårede huden! – vies det sjelden dette oppsperrede, hjertelige blikket vi møter myke pelsdyr med.

Svin er minst like fascinerende som geparder og sjiraffer på Serengeti, og mer gåte- og sjelfulle enn logrende bikkjer. De gangene Gunda ser inn i det ellers så diskret plasserte kameraet, møter jeg øynene hennes i skam og vemod, for bak iris ser jeg en historie, refleksjoner, endog tvil. En rystende erkjennelse, som forsterkes når purka kaver rundt etter flokkens forsvinningsnummer, synlig preget av akutt savn og tiltagende fremmedgjøring.

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

Politisk undertekst

Noe av det fineste med Gunda, er at filmen blir politisk uten å selv hevde det. Kosakovskij styrker bevisstheten rundt hva vi spiser ved å skape rom for dyrenes autonomi. Gitt noenlunde ålreite omgivelser, er livene deres innholdsrike, ser vi.

At aktivistiske veganere har trykket filmen til sitt bryst, er egentlig kontraproduktivt, for noen og enhver vil stimuleres til å reflektere over egne vaner. Enten man vil det eller ei, blir grisens reise fra krybbe til grav en fortelling med flere kapitler enn fødsel, venting, transport og henrettelse.

At aktivistiske veganere har trykket filmen til sitt bryst, er egentlig kontraproduktivt.

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

Japanerne har en særlig evne til å gjøre dyr menneskeliknende.

Å skjule eller vise

Verdens udiskutabelt fremste og kanskje minst sentimentale matnasjon, må være Japan. I Kobe-regionen kan man la storfe stå til mørning i levende live, under dekke av «luksus» (strategisk massasje og klassisk musikk på høyt volum).

Japanerne har en særlig evne til å gjøre dyr så antropomorfe, menneskeliknende, at de helt og holdent tilhører en virkelighet definert av mennesker. Ved å karikere atferden til svin, storfe og kylling, skapes et lystig fiksjonsunivers der alt spiselig «holder humøret oppe» og danser av glede i den laminerte menyen du peker på når tennene løper i vann. Bisart, men tross alt en synlig forbindelse mellom natur og kultur.

I Vesten gjør vi tvert imot vårt ytterste for å tilsløre kotelettens opphav. Animasjonsdyrenes samfunn i filmer som Flukten fra hønsegården (2000) eller Oppdrag Nemo (2003) skilles fullstendig fra påleggspakkene i kjøleskapet bare noen meter unna nettbrettet. Uten å være didaktisk, kan Gunda igangsette samtaler rundt kjøkkenbordet som utfordrer denne problematiske abstraksjonstrangen.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Barnas blikk på dyra

Og barna bør delta i samtalen, med sin særlige beundring for dyrs oppførsel. Vel å merke dyrker Kosakovskij et demonstrativt langsomt tempo – i hans regi er liksom alle klovers tråkk en begivenhet – men hvis noen har det i seg til å flyte inn i stemningene og helt genuint la seg engasjere av gårdslivets mikrokosmos, er det nok de aller minste.

At kjøttindustriens organiserte brutalitet kaster en skygge over filmen, er neppe merkbart for tre- og fireåringer som dikter videre med helt andre referanser enn voksne forbrukere. Mange av scenene er skutt og klippet slik at de kan tolkes på ulike måter; Kosakovskijs fortellerstil er like åpen som den er subtil.

I stedet for å være retorisk og oppfordre til veganisme, inspirerer Gunda oss til å verdsette dyrene vi er så avhengige av. Bak hver skive servelat, en fortelling.

At kjøttindustriens organiserte brutalitet kaster en skygge over filmen, er neppe merkbart for tre- og fireåringer.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · ·