Flerstemmig om pubertetskroppen

Som de fleste tenåringsforeldre og bokbransjefolk har fått med seg, gav de to legene Ellen Støkken Dahl og Nina Brochmann i høst ut det illustrerte oppslagsverket Gutteboka. Din guide til puberteten. Det er det samme tospannet som stod bak verdenssuksessen Gleden med skjeden (2018). Jentene fikk sin pubertetsbok allerede i 2019, da forfatterne slapp Jenteboka. Ellen og Ninas guide til puberteten.

Begge pubertetsbøkene har høstet priser, lovord og høye terningkast. Ordet klassikerpotensial går igjen i anmeldelsene, og ikke minst har de hatt lange perioder høyt oppe på  bestselgerlistene for generell litteratur .

Storesøster-etos

Bøkene, som er ganske like både i form og innhold, treffer åpenbart en nerve. Men etter flere kritiske gjennomlesninger står det klart for meg at suksessen stikker dypere enn god timing. Som mange av anmelderne har pekt på, passer den lettbente, men ekstremt troverdige tonen formålet perfekt. De to forfatterne modelleres som eldre søsken; noen du har tillit til at sier ting rett ut, på en så selvsikker og avslappa måte at det ikke behøver å bli kleint. Magnhild Winsnes’ morsomme illustrasjoner trer også hjelpende til der temaene blir alvorstunge eller potensielt pinlige.

Forfatterne er tydelig tilstede i Jenteboka. Her bruker de troverdigheten som eldre-og-mer-erfaren-kvinne for hva det verdt. Slik bygger de en storesøster-etos som gir retorisk avkastning. På bokas forside er de to illustrert inn på toppen av et fjell av vitebegjærlige unge fans, riktignok med legefrakkene på. Undertittelen «Ellen og Ninas guide til puberteten» knytter også forfatterne tettere til teksten. Vi minnes hele tiden på hvem det er som snakker til oss. Gutteboka har de klokelig trukket seg tilbake fra, og gitt undertittelen «Din guide til puberteten». Forfatterne er også fjernet fra forsiden, som nå rommer enda større bevegelser og mer kaos enn jentefjellet. Skal det illustrere at hormonene svinger enda mer blant gutta? Men i forordet titter de to frem igjen med sin personlige hilsen, på tross av et mulig antatt svakere etos overfor gutta.

Godt kuratert

Det er ikke bare formidlingsformen som sitter – den største bragden forfatterne har gjort, er jobben med kurateringen av emner. Her er lite overlatt til tilfeldighetene. Det grunnleggende premisset bøkene hviler på, er at gutter og jenter har behov for hver sin bok om overgangen fra barn til voksen. Det biologisk funderte perspektivet koples også sammen med ganske progressive politiske ideer knyttet til kjønn, slik som uttrykk for kroppsfeminisme og kritikk av heteronormativitet.

Pubertetskroppene forstås samtidig i sammenheng med to viktige ytre faktorer som preger dagens ungdomsliv, og skiller det fra forutgående generasjoner: Internett og prestasjonskultur. Formidlingen blir dermed gjennomgående flerstemmig. Med noen ytterst få unntak får forfatterne fram ulike perspektiver på dagens store stridsspørsmål knyttet til kjønn og identitet – og de overfører dem til praktiske handlingsregler som tar utgangspunkt i ungdommene der de faktisk er.

Den politiske kroppen

Mesterstykket forfatterne gjør, er at de på forståelig vis forklarer sammenhengene og nyansene i forholdet mellom kroppene våre og samfunnet. Det åpnes opp for flere perspektiver på kjønn, som representerer både tradisjonell likhetsfeminisme og kroppsfeminisme – den mer opplyste varianten av det man for noen år siden kalte forskjellsfeminisme. På overordnet nivå formidler forfatterne dermed at ja, de biologiske forskjellene mellom kjønnene skaper ulike muligheter og problemer for oss – som også avhenger av hvordan samfunnet håndterer dem. Et helt kapittel vies for eksempel til mensen, og til mensrelaterte sykdommer forfatterne mener ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor fordi kvinnens biologi har lavere status som forskningsobjekt.

Men selv om biologien må tas med i ligningen, betyr det selvsagt ikke at det finnes noen naturlig jente- eller gutteoppførsel. Fastlåste og uriktige forventninger til kjønnene kan åpenbart skape store problemer for oss. Idéen om at sinne er en mer akseptabel følelse hos menn, gjør at mange jenter undertrykker følelsen og retter den innover. Og når vi går ut fra at store gutter ikke gråter, omformes deres tunge følelser lett til sinne. I bemerkelsesverdig nyanserte kapitler om følelser og psykisk uhelse forklarer forfatterne hvor skadelige slike forestillinger kan være. For å korrigere dem, tar de oss tilbake til det antikke Hellas, der gråting og store følelser blir sett som uttrykk for maskulinitet.

Eggets eventyr

Og så elsker jeg det lille avsnittet som knuser myten om de reseptive eggcellene våre. Sædcellenes krigerske kamp om det passivt ventende egget viser seg å være et eventyr med opphav i kjønnsnormer for maskulin og feminin atferd. I virkeligheten er det faktisk eggcellene som styrer showet: «Nyere forskning viser at egget har evnen til aktivt å velge mellom sædcellene. Hun sjekker ut de ulike sædcellene og sier nei til friere hun ikke liker. Sånn sett er hun litt mer som Reveenka enn Tornerose».

For ytterligere å nyansere, legges det vekt på at overgangene mellom kjønnene er glidende, og at det må være opp til hver og én av oss hva vi ønsker å definere oss som. Slik gjøres rommet såpass stort at det blir plass til ungdommer som ikke kjenner seg igjen i gjengse kjønnsnormer, samtidig som undertrykkelse på bakgrunn av biologiske forskjeller bringes fram i lyset.

LGBTQIA+

Som seg hør og bør i 2021 (og 2019), har begge bøker utfyllende kapitler som utfordrer sitt eget skille mellom gutte- og jentekroppen. I begge bøker formulerer forfatterne seg på en nøytral og informerende måte om legning. Men i Jenteboka blir tonen så liketil at det å tiltrekkes av samme kjønn fremstår fullstendig uproblematisk for den det gjelder. De eventuelle utfordringene kommer utenfra – fra mobbere eller voldsutøvere – og det legges frem som om dette først og fremst er noe man kan møte i fremmede kulturer.

Selv om dette nok er et begrunnet valg fra forfatternes side, er jeg usikker på om strategien er god. Kanskje mener de det vil skape mer stigma å fokusere på eventuelle indre kvaler, særlig blant dem som ikke har dem i utgangspunktet. Men det gir neppe et realistisk bilde av virkeligheten. Jeg tror mange unge i dag sliter mer med skam og redsel for hva venner og familie skal si, også i typisk norske hjem, enn en slik fremstilling skulle tilsi. Og jeg tror det kan skape en følelse av å stå alene med ting om vi underspiller det.

Kapitlet kalt «Må alle jenter ha jentekropp?» er et eksempel hvor forfatterne benytter motsatt strategi. Her synes jeg de formulerer seg på en måte som både tar innover seg hvor vanskelig det kan være å «komme ut av skapet», uten at det bekrefter noen forestillinger om transpersoner som avvikere fra normen. Dette er enda et tilfelle hvor forfatterne viser at de ser tingene fra flere vinkler samtidig. Det er nødvendig når man håndterer såpass kompliserte emner, hvor folks følelser og behov kan være motstridende og kanskje fremstå irrasjonelle.

Tøft å komme komme ut

«Å komme ut av skapet kan være vanskelig fordi menneskene rundt en kan bli overrasket», skriver de. Og videre: «En ting det er verdt å tenke litt på, er at vi ikke ville trengt å «komme ut av skapet» hvis folk flest sluttet å anta at alle er heterofile cispersoner». Med en slik tilnærming tar de innover seg realitetene: I dag er det fortsatt dessverre de færreste som har internalisert et kjønnssyn som utfordrer det heteronormative. Og det lureste er nok å ta seg tid til å finne gode eksempler og gi detaljerte forklaringer utarbeidet med tanke på en mottaker som besitter de forestillingene og holdningene som er mest utbredt.

Interessant nok er dette snudd på hodet i Gutteboka. Her omtales ikke de eventuelle vonde følelsene rundt det å stå fram som trans med ett eneste ord, mens å komme ut av skapet som homo får et eget avsnitt kalt «Tøft å fortelle». Her forsikres leseren på omsorgsfullt vis om at folks eventuelle negative reaksjoner sjelden handler om mangel på kjærlighet: «Men av og til kan de trenge tid til å venne seg til det som er nytt og uventet».

Sex, prestasjon og internett

Man kan vanskelig overdrive påvirkningen internett har hatt på unges opplevelser og følelser omkring sex. Å utvikle et godt forhold til vår egen seksualitet var utfordrende nok for oss som ble ungdommer før Snapchat, Pornhub og Tinder. Men som serier som Netflix’ Hot Girls Wanted: Turned on og vår alles Skam har satt på agendaen, har mulighetene for ufrivillig spredning av «nudes», urealistiske forventninger om elegant pornofilmsex og retusjerte instagramkropper neppe gjort ting lettere. Fra norske Skam husker vi Noras lidelser i forbindelse med en sexvideo på avveie. Et tema som for øvrig også er glimrende behandlet i serien Delete Me.

I den amerikanske versjonen av Skam, Skam Austin, får vi innblikk i hvordan karakteren Kelsey ser for seg sin seksuelle debut med drittsekken Daniel: Hun drømmer om å være god nok i senga til å tilfredsstille ham, men har ingen forventninger om selv å oppnå nytelse. Fokuset hennes er på hvordan det hele skal ta seg ut, som om hun beskriver en velregissert scene fra en pornofilm.

God nok i senga?

I begge bøker adresseres pornoproblematikken på en fornuftig måte. Forfatterne skal ha for å behandle også dette emnet på en fordomsfri og realistisk måte. «Joda, du kan se porno, men ikke for mye, og husk på følgende negative konsekvenser – som urealistiske forventninger om hvor knirkefritt det hele skal forgå», er budskapet.

At jentene avspises med halvparten antall sider om emnet virker underlig på meg. Kanskje handler det om at gutter oftere ser mer porno enn jenter. Gutta får nemlig en ekstra liten pekefinger rettet mot seg, med formaninger om å ta seg noen pornofrie masturbasjonsrunder i blant, samt advarsler om mulige ereksjonsvansker når de skal ha sex i det virkelige liv.

Men at det må drøyere kost til for å vekke lyst ved overforbruk av porno gjelder vel like mye for jenter? Og, dette er kanskje en brannfakkel, men når det i dag finnes så mange alternativer til hardpornosidene som ivaretar skuespillernes rettigheter og arbeidsforhold, kunne ikke forfatterne ha spandert et par ord om disse?

Fra nytelse til prestasjon

Kapitlene om orgasmer gir fine beskrivelser av seksuell nytelse, og det er flott at særlig jentenes oppmerksomhet rettes dit. Jeg synes forfatterne kunne vært mer eksplisitte her og advart mot hvor lett det er å miste egen nytelse av syne i møte med idealer om å være god i senga – eller til å suge for den del.

Linjene mellom seksualitet og prestasjonskulturen – som presenteres i et eget kapittel både hos jentene og gutta – kunne med fordel ha blitt trukket tydeligere opp for leseren. Sjekkeapper og sosiale medier som tilrettelegger for perfeksjonert selvfremstilling har intensivert presset om å fremstå som en bra catch. Når vi hele tiden ser oss selv som objekter i en konkurranse om å fremstå mest mulig attråverdige, er det lett å misoppfatte seksualitet som nok et område vi bør prestere på. Selv om idealer om å være god i senga nok ikke oppstod med generasjon prestasjon, mener jeg dreiningen fra nytelse til prestasjon har akselerert i den grad at det bør snakkes høyt om.

Klineskole

Men vi bør også – fortsatt – være realistiske. Det er klart man trenger litt selvtillit for å komme i gang, og research må gjøres om man ikke vil fremstå som en håpløs nybegynner. Derfor tilbys både gutta og jentene en klineskole, der det advares mot tannkræsj og vaskemaskinrotasjon.

I begge bøkene blir prestasjonskulturen knytta til psykiske utfordringer; stress, overveldelse og dårlig selvbilde. I Jenteboka ses prestasjonspresset i sammenheng med det som kalles «Livet på internett» og uoppnåelige kroppsidealer presentert på Instagram. Forfatterne forklarer også hvordan jaget etter likes gjør det vanskeligere å få tak i egenverdien vår. I Gutteboka kopler de jammen også prestasjonsjaget til klasseperspektiver, og poengterer (til anmelderens henrykkelse) at «Kommer du fra en familie med god økonomi og høy utdannelse, er det lettere å gjøre det bra på skolen».

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Vil de nå fram til leserne?

Et (betimelig) spørsmål mange av anmelderne har vært opptatt av, er hvorvidt bøkene vil nå fram til lesergruppa. For hva hjelper det om de finnes i et vell av tenåringshjem, om ikke ungdommene vil lese dem?

I likhet med NRKs anmelder har jeg litt vanskelig for å se for meg tenåringen som leser boka av egen lyst og nysgjerrighet. Og selv om gutta leser mer sakprosa enn de leser skjønnlitteratur, er det nok aller vanskeligst å nå fram til dem. Derfor er jeg også enig med VGs anmelder i at dette er bøker som bør inn i skolen, heller enn at vi skal regne med at ungdommene bruker dem aktivt som kilde til kunnskap.

Dessverre har jeg vondt for å tro at bøkene har all verdens å stille opp med i møte med holdninger ungdommene omgis av i hverdagen – det være seg i form av 4Chan-tråder eller russelåter. Men at vi må prøve, og at denne formen for formidling er vårt beste kort, er jeg overbevist om. Og skulle man feile i forsøket på å få tenåringen til å lese selv, så oppfordrer jeg herved alle tenåringsforeldre til å bruke bøkene som forbilde for valg og vinkling av samtaleemner. Selv om man da må ty til andre retoriske virkemidler enn lege- og storesøster-etos.