Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

For barn / om barn

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

onsdag 18. desember 2013

«Tankelaboratoriet» av Cirka Teater og «How to be Alone» av Hege Haagenrud er to diametralt ulike forestillinger som hver på sin måte tematiserer barns håndtering av vanskelige følelser. Det ene er teater for de små, det andre dans for de litt større. Den ene forestillingen ser barnet gjennom en voksens nostalgiske filter, den andre ser barnet akkurat der det er.

↑ «Tankelaboratoriet». Foto: Cirka Teater

Scenografien ligger åpen for publikum mens de finner sine plasser. Til høyre på scenen ser vi et merkelig lite laboratorium, midt på scenen er et stort hvitt lerret og på venstre side ser vi et musikerhjørne med kontrabass og saksofon.

En kvinnelig laboratoriearbeider i kjeledress (Anne Marit Sæther) er fullt opptatt med å tegne, raskt og nøyaktig, og det hun tegner blir simultant projisert på lerretet.

Forestillingen starter glidende. Skuespilleren fargelegger tegningen stående midt på scenen, mens hun iblant kaster hemmelighetsfulle og studerende blikk ut på publikum. Det er utrolig enkle grep, men forventningen blant de tre barnehageklassene sittende på madrasser nærmest scenen er til å ta og føle på. Når hun endelig vender arket og viser alle tegningen, begynner barna å le høyt. Hun har rukket å tegne og fargelegge nok til at barna kan finne seg selv midt i mengden. Deretter begynner hun å studere publikum med et omvendt forstørrelsesglass som gjør at ansiktet og brillene hennes blir veldig store. Barna ler og ler.

Fakta


SHOWBOX 2013, Oslo

«TANKELABORATORIET»

Cirka Teater

Onsdag 4. desember

Black Box Teater

Store Scene

Varighet: Ca. 40 min.

Målgruppe: fra 6-10 år

Idé/konsept: Cirka Teater

Tekstutvikling: Anne Mali Sæther

Sangtekster: Gro Dahle

Skuespiller/regi: Anne Marit Sæther

Scenografi: Gilles Berger

Komponister: Ragnhild Faanes og Erlend Smalås

…………..

«How to be alone»

Koreografi: Hege Haagenrud

Dans: Marta-Luiza Jankowska, Cassandra Loo og Ingrid Haakstad

Scenografi: Signe Becker

Komponist: Rebekka Karijord

Lyddesign: Erik Hedin

Lys: Norunn Strandal

Tirsdag 3. desember

Black Box Teater Store Scene

Varighet ca. 30 min.

Målgruppe: Fra ti år

Eksistensielt

«Tankelaboratoriet» forsøker å treffe barns måte å tenke rundt eksistensielle problemstillinger på, som følelsen av å være ensom og bli misforstått. «I Tankelaboratoriet leter vi etter veien ut av misforståelsene gjennom en humoristisk og sårbar undersøkelse av hva det er å være til,» skriver Cirka Teater selv om forestillingen. Det er ikke bare fine ord, men en god beskrivelse av det jeg ser utspiller seg på scenen. Anne Marit Sæthers levende strek og Gro Dahles undrende sangtekster loser barna gjennom møter med de tegnede figurene Reddharen, Sinnataggen, Firkanten og Hermegåsa. Alle figurene ønsker å bli forstått, men opplever det motsatte.

Anne Marit Sæther ser ut til å ha en intuitiv forståelse for det å formidle til barn. Hun skaper en varm dialog med barna på deres premisser, og tar utgangspunkt i barnlig undring og barns måte å filosofere over livets alvorlige spørsmål. Barna tas i høy grad med inn i forestillingen, noe man merker på utrop og kommentarer som Sæther tar imot og spiller videre på. De poetiske, språklige metaforene i tekstene har også barns tenkesett som utgangspunkt: «Tankene som rasler i øverste etasje i huset som er meg,» «En sint dame som føler seg som en colaflaske som noen har rista skikkelig», og «Hvor kommer raseriet fra? Fra en eksplosjon i hjertet, eller en tåre som begynner å gnistre?» er tre av mange eksempler.

Klassisk og abstrakt

«Tankelaboratoriet» er en blanding av konsert, teater og fortelling. Tegningene og figurene til Anne Marit Sæther får liv gjennom fortellingene, avløst av Gro Dahles sangtekster framført av Ragnhild Faanes (saksofon) og Erlend Smalås (vokal og kontrabass).

Allikevel er ikke dette noe pedagogisk korrekt Lekestue-univers. Forestillingen har mange abstrakte og absurde elementer, for eksempel når Firkanten vil at alt skal være rett, og Sæther lager et grønnrutete nett av sinte streker som musikerne etterpå må spille som om det var noter, til hennes utålmodige instruksjoner. Hennes rutete humor var helt på nett med barna blant publikum.

Det finnes noen svakheter i forestillingen. Sæthers få sekvenser hvor det fysiske uttrykket står mer i sentrum, er litt uklare, og mangler tydeligheten som fortellingene og tegningene har. På det fysiske området har hun ikke samme ferdigheter rent uttrykksmessig. Dramaturgisk hadde det for øvrig vært godt med større brudd i dynamikk enkelte steder.

Old School

«Tankelaboratoriet» er en original, men ikke spesielt innovativ forestilling. Her er ingen avansert animasjon eller interaktiv dramaturgi. Det er faktisk litt befriende. Virkemidlene er enkle; tegning og fortelling er de bærende elementene, og Sæther har ikke hastverk. Stykket hadde ikke fungert i dag uten skuespillerens evne til å skape en varm og tilstedeværende dialog med barna.

Navnesøsteren Anne Mali Sæther står for regien av forestillingen, og de to har utviklet teksten sammen. Forestillingen tyder på at de har mye mer enn navnet felles. Universet er gjennomført, og musikken, teksten, estetikken og skuespillet er alle elementer som er godt sammenvevd og som styrker hverandre.

Forestillingen har en klok, morsom og varm stemning, som det er et eller annet tidløst og Trond-Viggo Torgersensk over. Gjennom å bli kjent med Reddharen, Sinnataggen, Firkanten og Hermegåsa, lærer barna noe om at alle mennesker har rare følelser og redsler iblant som ikke alltid er lett å skjønne seg på. At det er greit at vi er forskjellige. Men heldigvis blir ikke moralen overtydelig, og det er kanskje nettopp derfor budskapet fungerer så godt.

Den voksnes nostalgi

Koreograf Hege Haagenrud er kjent for sin stilrene estetikk og minimalistiske stemningslandskap. «How to be alone» er estetisk sett en perle av en forestilling, men handler først og fremst om barns ensomhet sett gjennom en voksens nostalgiske filter.

«How to be alone». Foto: Siren Lauvdal

Det er et dunkelt univers som spennes opp foran oss, en myk og beskyttet verden hvor et stort, grått teppegulv formet som en halvsirkel utgjør spilleflaten. Fra taket henger talløse glødelamper i sorte ledninger av ulik lengde. Forestillingen starter i mørket, vi hører pianomusikk og en barnestemme framsi en poetisk tekst om framtiden. Lyset i en glødepære økes langsomt, og scenografien blir litt etter litt mer synlig.

Tre kvinnelige dansere i grå bomullskjoler og med sokker på føttene, stiller seg ved siden av hverandre i ulike konstellasjoner og formasjoner. De søker sammen og splittes opp. Koreografisekvensen avsluttes av en blackout, og voiceoveren av en barnestemme introduserer oss for del to. Dramaturgisk er forestillingen oppdelt i en rekke koreografier som er atskilt av abrubte blackouts.

Rebekka Karijords musikk kompletterer scenen i stilren kombinasjon av enkle korstemmer og mer eksperimentelle effekter. Musikken får stor plass i dette duse universet, slik at det auditive og visuelle utgjør likeverdige uttrykk.

Retrospekt

Hege Haagenrud har lang erfaring i å koreografere danseforestillinger for barn og ungdom. Derfor er det enkelte av grepene hennes som overrasker meg når jeg ser «How to be Alone». Mellom de ulike delene i forestillingen hører man barnestemmer introdusere neste del, og iblant framsier barna «voksne» tekster, for eksempel teksten til hitlåten «Umbrella» av Rihanna. Jeg lurer på hvor Haagenrud vil med dette. For meg som voksen publikummer er det et virkemiddel som fungerer godt, men jeg er usikker på hva en tiåring får ut av å høre tekstene opplest med alvorlig barnestemme. Slik tekstene er satt sammen og opplest i forhold til koreografiene, blir uttrykket veldig nostalgisk. Jeg fornemmer en voksens betraktning av seg selv som barn i retrospekt, eller sin egen refleksjon omkring det å oppleve at man ikke kan hjelpe et barn trygt gjennom overgangen fra barn til ungdom – men må stå på utsiden og se at barnet prøver og feiler.

Polstret

Kanskje har det å gjøre med at koreografiene ikke uttrykker noen farlighet, ingenting som reflekterer de vanskelige følelsene til barnet og ungdommen, ingen avgrunn. I denne polstrede og dunkle verdenen virker alt egentlig ganske trygt. Selv når teppet på bakveggen rives ned og det dramaturgiske bruddet er tydelig, underbygger ikke koreografien dette i tilstrekkelig grad.

Forestillingen er full av vakre bilder, ikke minst på grunn av Signe Beckers scenografi. Mulighetene som de mange glødepærene gir, utnyttes til fulle. De lyser som stjerner, på et tidspunkt en enkelt alene, på et annet ser vi et hav av lysende pærer, eller svake morild som lyser opp et mindre område. På den måten omdefineres scenerommet stadig, og danserne bruker også lampene i sine koreografier, for eksempel ved at de beveger dem som pendler.

Danserne, Marta-Luiza Jankowska, Cassandra Loo og Ingrid Haakstad, er svært presise og samstemte, og har dessuten noe skjørt over sitt uttrykk som tydeliggjør tematikken. Selvsagt er dans en mer abstrakt form enn teater – men her ligger muligheter i å uttrykke mange fasetter, også det mørke og rå. Det entydig rene og vakre blir fort litt kjedelig, og tapper forestillingen for kraft. «How to be Alone» har blitt en vakker, men anonym forestilling. Den største svakheten er imidlertid at den formidler distanserte betraktninger om barn mer enn for barn.

Annonser

Stikkord:
· · ·