Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Forstår det nye Nasjonalmuseet hva barn og unge trenger?

SJANGER

Anmeldelse, Essay,

PUBLISERT

mandag 13. juni 2022

NAM presenterer en overflod av kunst i et elegant og lavmælt hus, men famler i forsøket på å nå barn og unge, mener vår anmelder Oda Bhar.

↑ Fra utstillingen «Østenfor sol og vestenfor måne». Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Det nye Nasjonalmuseet ligger som et flatt og blottlagt berg av gråmelert Oppdal-skifer langs vestsiden av Rådhusplassen i Oslo. En del av det utskjelte, men forbausende lavmælte bygget, er gjemt bak den gamle Vestbanebygningen. Den klassiske fasaden bidrar til å ramme inn plassen foran museumsinngangen, av arkitekten kalt «museet første rom» eller piazettaen. Plassen er tenkt som et sted for avslappet folkeliv, med samtaler rundt kafébord som i en by ved Middelhavet. Den gamle stasjonsbygningen framstår som et vennlig og uhøytidelig nikk til områdets fortid, snarere enn som et stilmessig forstyrrende element.

Nasjonalmuseet åpner for publikum flere år på overtid, og forventningene blant kunstnere og kunstpublikum er skyhøye. Museet ønsker å satse sterkt på representasjon, og håper å nå fram til et yngre publikum enn før. Hva er gjort for å nå disse målene, og hvor vellykket er resultatet – foreløpig?

Det nye Nasjonalmuseet, Oslo


Brynjulf Bulls plass 3, Oslo
Åpnet for publikum 11. juni

Temporære utstillinger:

  • Jeg kaller det kunst, 11. juni – 11. september 2022 (åpningsutstilling, Lyshallen)
  • Østenfor sol og vestenfor måne, 11. juni – 30. desember 2022 (eventyrillustrasjoner)

Samlingspresentasjon:

  • Mer enn 6500 verk i 88 rom, fordelt på 1. og 2. etasje
  • etasje, rom 1-18: Design før 1900
  • etasje, rom 19-31: Design og kunsthåndverk fra 1900 til i dag
  • etasje, rom 33-61: Kunst 1500-1900
  • etasje, rom 63-74: Kunst 1900-1960
  • etasje, rom 75-88: Kunst fra 1960-tallet til i dag

Må kunst alltid samtales om når barn er involvert? Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Den såkalte kunsten

Blant utstillingene som rettes spesielt mot ungdom og unge voksne er åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst. Tittel og grunntanke skal være demokratisk: Alle verkene er laget av kunstnere som ennå ikke er innkjøpt til Nasjonalmuseets samling. Det er tenkt som en gest til miljøer utenfor den etablerte kunstscenen, men om den lykkes er noe usikkert. Selv om alternative stemmer er blant deltakerne, er like mange av kunstnerne feirede og etablerte. Flere ville trolig ha blitt innkjøpt de siste par årene, hvis museet ikke måtte ha latt det være for å unngå å slå beina under sitt eget utstillingskonsept. Kanskje blir dette en foten-i-døra-utstilling for noen – selv om den utvalgte kunsten må sies å være høyst ujevn.

Jeg kaller det kunst fyller hele den store Lyshallen i toppetasjen av bygningen. Jeg er neppe den eneste som har blitt nysgjerrig på denne hallen, etter den lange prosessen med spørsmål om hvorvidt fasaden skulle bestå av alabaster eller marmor, om lyset virkelig ville trenge gjennom den tynne steinen, og om lysfenomenet ville framstå imposant eller lettflytende, som krone på bygningens eksteriør. Det er mulig at Lyshallen i framtiden kommer til å virke både rolig, luftig og monumental, men potensialet er dessverre skjult av utstillingen Jeg kaller det kunst.

Virvaret av farger og former i «Jeg kaller det kunst» gjør at enkeltverk overdøver hverandre

Åpningsutstillingens mange innebygde konstruksjoner gjør det vanskelig å få øye på Lyshallens dimensjoner. Foto: Oda Bhar.

Det kan vel ikke være så banalt som at man ville tilrettelegge for selfies?

Til kamp mot arkitekturen

Det største problemet ved åpningsutstillingen er ikke kunstens kvalitet, men at den er så dårlig presentert. Rommene er så tettpakket av kunst at det blir utfordrende å få oversikt. Virvaret av farger og former gjør at enkeltverk overdøver hverandre, og sårbare  og lavmælte arbeider slås nærmest i svime av helheten. En rekke opphengte speil gjør effekten enda verre. Det siste er særlig vanskelig å forstå vitsen med. For det kan vel ikke være så banalt som at man ville tilrettelegge for selfies?

Det er spesielt uheldig at kaoset er plassert i Lyshallen, som skulle være bygningens smykke. Utstillingen blir en tapt mulighet til å presentere arkitekturen. De midlertidige mesaninene, trappene og broene gjør det umulig å overskue dimensjonene i hallen. Dessuten blir en anselig mengde kunst utilgjengelig for bevegelseshemmede, slik Lars Elton i Dagsavisen har påpekt (abo). Det skal vanskelig gjøres å tenke seg en utstilling som kjemper hardere mot arkitekturen enn her.

Lena Trydals humoristiske portretter av kongefamilien er blant de få arbeidene som greier å overdøve den kaotiske helheten i Lyshallen. Foto: Oda Bhar.

Arkitekten måtte forsvare visjonen sin under et regimeskifte i museet, der den nye direktøren kom inn med egne ideer

Engasjert arkitekt

I lys av slike ubetenksomme grep er det lett å få sympati for arkitektens frustrasjon. På pressevisningen holdt han sin egen omvisning, utenom museets offisielle presseprogram. Han begynte med å ramse opp det han selv ikke vil ta ansvaret for. Hver enkelt innvending kan synes mindre alvorlig for utenforstående; utformingen av søppelkasser og løse benker, størrelsen på skjermene i inngangshallen, at museumsskiltet på fasaden har feil skrifttype, og så videre.

Med tanke på omsorgen Klaus Schuwerk selv har lagt i materialvalg og detaljutforming, er det likevel forståelig at han har villet kjempe for sitt totalkunstverk. Det er noe ytterst sympatisk over en arkitekt som flyttet til Norge under arbeidet, og ble her i seks år under byggeprosessen. Han måtte forsvare visjonen sin under et regimeskifte i museet, der den nye direktøren kom inn i sluttfasen med egne ideer. Blant hindringene fantes også pandemien, der han i flere måneder ble forhindret fra å reise inn i landet. Sluttresultatet er uansett så godt at også arkitekten med tiden forhåpentlig vil slå seg til ro med det.

Hele listen med arkitektens forbehold kan leses på museets egne nettsider her.

Arkitekt Klaus Schuwerk holdt sin egen omvisning, der han både virket stolt og frustrert over bygget og prosessen. Foto: Oda Bhar.

Eventyrrommet er del av den faste samlingen og henvender seg til barnas sanser med effekter og skrekk. Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Spennende miljøer

Selv om åpningsutstillingen blir mest omtalt, kan de faste samlingsutstillingene si oss mer om framtiden i museet. At disse imponerer, skulle nesten bare mangle – det handler tross alt om Norges egen kunstsamling. Det er gledelig når gode løsninger løfter enkeltverkene, slik at de får inngå i en større helhet.

Kunstindustriavdelingen i første etasje er eksemplarisk, og viser i stor grad hele miljøer, snarere enn isolerte enkeltobjekter. Ved å kombinere møbler, malerier og mindre objekter, ja, hele bygninger gjennom modeller og fotografier, blir det mulig å presentere en epoke eller et tema i bredere perspektiv.

Også de multimediale innslagene beriker, både med levende bilder som glir over veggen i full størrelse (kjøretøy på gaten, mennesker foran et utstillingsvindu) og mindre skjermer der man kan se korte, gjennomarbeidede filmer og andre visualiseringer. Blant annet får vi innsikt i hvordan kunst og design har formet menneskers levekår og selvforståelse, med røtter tilbake til modernitetens barndom.

At verkene imponerer, skulle nesten bare mangle – det handler tross alt om Norges egen kunstsamling

I samlingsutstillingen er det gjort morsomme grep, som å la en film med mennesker i full størrelse spasere forbi et utstillingsvindu fra modernitetens barndom. Foto: Oda Bhar.

I Sverre Fehn-rommet vises stolen som ble laget til arkitektens nordiske paviljong i Venezia. Foto: Oda Bhar.

Kunst er best i kontekst

Bildekunstavdelingen i andre etasje er mer tradisjonelt presentert, med mange rom der bildene henger på rekke i ensartet lys. Også her lykkes museet best med komplekse komposisjoner. Et høydepunkt er Sverre Fehn-rommet, der man får innblikk i arkitekturens potensial som ramme rundt kunst. Den nordiske utstillingspaviljongen i Venezia, som Fehn har tegnet, blir presentert i arkitekturmodeller, møbler og fotografier.

En annen perle er rekonstruksjonen av Irma Salo Jægers store optisk-kinetiske skulptur Blikk fra 1970. Den ledsages av en video fra den opprinnelige utstillingen i Kunstnernes hus, filmet med amatørkamera av kunstnerens bror. Lyseffekter slynges ut fra snurrende skulpturer, og flimrer gjennom det halvmørke rommet på en maskinaktig slående måte. Til verket hører musikk av Sigurd Berge og poesi av Jan Erik Vold. Bedre kunne man knapt illustrere hva 1960-tallets installasjonseksperimenter gikk ut på.

Særlig gledelig er det at kvinnelige nestorer omsider får plassen de fortjener

Irma Salo Jæger: «Blikk» (1970/2022). Foto: Oda Bhar.

Idag er lekeskulpturen gjenskapt for å ses, men ikke røres.

Når makten utfordres

Kunstutvalget i den faste utstillingen er det lite å si på. Særlig gledelig er det at kvinnelige nestorer, som Harriet Backer, Kitty Kielland, Charlotte Wankel, Hannah Ryggen og Aase Texmon Rygh omsider får plassen de fortjener.

Rekonstruert er også Siri Anker Aurdals gigantinstallasjon bygd av oljeindustriens polyesterrør – i sin tid tenkt, brukt og utslitt som «lekeskulptur». Idag er den gjenskapt for å ses, men ikke røres, og framstår noe inneklemt i en mindre friluftsgård. Til gjengjeld kan den både betraktes innenfra og i fugleperspektiv fra takterrassen.

Fra taket er utsikten spektakulær mot Rådhuset og Akershus festning. Arkitekten har tenkt Nasjonalmuseet som tredje side i dette trianglet, med fjorden som glitrende kulisse. Som del av åpningsutstillingen utfordrer Joar Nango frekt og fiffig majoritets-Norges tre maktsymboler med sin samiske gamme, konstruert av restmaterialer fra museet.

Sentralt plassert er også Pile o’Sápmi, Maret Anne Saras forheng av reinhodeskaller, som vakte stor oppmerksomhet under forrige kunstmønstring i Kassel, documenta (2017). Verket regnes blant de mest sentrale i samisk samtidskunst, og er noe av det første publikum møter ved ankomsten til museet.

Detalj fra Maret Anne Saras forheng av reinskaller, «Pile o’Sapmi», som har fått en framtredende plass i inngangspartiet til museet. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Siri Aurdals installasjon «Bølgelengder» ligger noe inneklemt i en utegård, men kan til gjengjeld ses også fra taketerrassen. Øverst til venstre i bildet ses Joar Nangos samiske gamme, som utfordrer makten i Rådhuset og Akershus festning. Foto: Oda Bhar.

Kvalitet burde være et viktigere argument for utvalget enn påklistrete mangfoldsintensjoner

Kvinnesterkt hos Fredriksen

Representasjon og mangfold har stått høyt på museets agenda – kanskje litt for høyt, etter formidlingsmaterialet å dømme. Iblant virker resultatet «sminket» for å stemme overens med ambisjonene. En veggtekst i Søylerommet, som er det offisielle navnet på salen med Fredriksen-søstrenes samling, nevnes at de utstilte kunstnerne har «kjempet for å bli anerkjente». Det kan være på grunn av «feil» kjønn, legning eller kulturell bakgrunn, eller fordi de har brutt med etablerte kunstneriske normer.

Å måtte kjempe for anerkjennelse gjelder langt fra bare disse. Det har svært mange kunstnere gjennom historien måttet gjøre, også blant kunstnerne i museets faste samling. At rederfamilien har lånt ut gode verker av internasjonale kunstnere, som forøvrig – uten at det annonseres – utelukkende er kvinner, burde være et viktigere argument for utvalget enn slike påklistrete mangfoldsintensjoner. Her finnes gigantinstallasjoner som puteveggen til Sheila Hicks, boblende av energi fra fargerike tekstilkuler, og malerier av anerkjente navn som Georgia O’Keeffe, Alice Neel, Eva Hesse, Lee Krasner og Helen Frankenthaler.

Sheila Hicks’ tekstilarbeid «Escalade Beyond Chromatic Lands» (2016-2017) er del av Fredriksen-søstrenes samling, og vises i det såkalte Søylerommet. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Målgruppetenkning

Hvor godt forstår museet hva barn og unge trenger, og hvordan de skal henvende seg til et yngre publikum? I velkommen-folderen nevnes flere utstillingsrom som er tenkt spesielt for barn og unge, uten at årsaken er innlysende. Skal et rom med bittesmå, hundre år gamle eventyrillustrasjoner appellere til «barn og familier»? Trolig vil voksne illustrasjonsnerder være et mer sannsynlig publikum.

Appellerer det til barn bare fordi det handler om eventyr? Fra utstillingen «Østenfor sol og vestenfor måne». Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Skal museet bli en fritidsklubb der barn og unge løser enkle rebuser om kunst?

Også Fredriksen-rommet har vært utsatt for målgruppetenkning, og skal være rettet mot minoritetsungdom og andre som kan føle seg marginaliserte. Men appellerer ikke denne kunsten like mye til det fellesmenneskelige, til sansen for estetikk og visuell nysgjerrighet? At åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst angivelig er rettet mot ungdom, er det lite som indikerer foruten selfie-speil og QR-koder for mobilinformasjon.

Forhåpentlig vil ikke Nasjonalmuseet legge seg på samme linje som NRK, som primært lager kunstprogrammer for folk som i utgangspunktet er uinteresserte i kunst. I samlingens ulike rom finnes en rekke «aktivitetsbenker», der barn inviteres til å pusle sammen klosser med magneter, eller legge plastskiver over bilder slik at linjene følger komposisjonen. Det finnes også samtalekort med kloke spørsmål, formulert på norsk, engelsk og blindeskrift (braille). Skal museet bli en fritidsklubb der barn og unge løser enkle rebuser om kunst? Er det beste man kan håpe at de vil ta en selfie foran kunsten?

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Blant de bedre innslagene i aktivitetsbenkene er en keramikkskulptur av Marit Tingleff, der man får kjenne på leiren og kan utforske gropene etter kunstnerens fingeravtrykk. Foto: Oda Bhar.

Rørende og patetisk

Aktivitetsbenkene skal være noe av det arkitekten Klaus Schuwerk syntes var verst, blant utstillingsarkitektenes visuelle tilskudd til hans eget bidrag. Det er nærliggende å lure på om oppgavene virkelig skal gi barna en ny inngang til kunsten, eller distrahere dem slik at de voksne får fred til å betrakte verkene. Hvor lenge vil distraksjonen vare, når oppgavene er så dørgende kjedelige? Det blir spennende om vi med tiden får se dagens barn stå fram som voksne og fortelle hvordan kunstinteressen deres ble utviklet av å gå i Nasjonalmuseet og pusle med magneter.

De ultra-analoge oppgavene har noe rørende og patetisk over seg. Ved første øyekast vekkes assosiasjoner til en pedagogikk fra 1970-tallet. Samtidig er det trolig tvert om: Sekstiåtternes kunsteksperimenter gikk mer i retning av hemningsløs lek, i en tid uten HMS-forbehold og sikringstiltak med EU-standard. Vår egen tid må selv ta ansvar for sin velmente humørløshet, der barna ledes inn i mangfoldet med gjesp, snarere enn hvin. Lekeskulpturer kan man ikke lenger leke med, siden de er blitt kunst. Og kunst er blitt noe vi først og fremst tenker over, snarere enn sanser – grådig og rått.

Nei, ta heller barna med til det postmoderne rommet, med skulpturer laget av filledokker og kosedyr, som appellerer med sin viltre tekstur. Eller vis dem Matias Faldbakkens innrammede pakkekartonger, og snakk med dem om hvordan kunsten kan underliggjøre hverdagen. Ikke minst vil etasjen med kunstindustri inspirere mange med sine rike designmiljøer. Det kan jo hende at kunsten er nok i seg selv, uten puslespilloppgaver.

Det postmoderne rommet har flere arbeider fra 1980/90-tallet som appellerer med sine farger og teksturer. Her «På landet» av Ernst Billgren og «Korset» av Anette Messager. Foto: Oda Bhar.
Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·