«Galaksehopen»: Som om vi vandrer gjennom tid og rom

I Multisalen på Kilden blir publikum ført inn i et rom der sal og scene går i ett. Det er det samme rare mønsteret på vegger og gulv, i svart-hvitt. Svære oppblåsbare ballong-ting er plassert i hjørnene, og en i midten av rommet, snurrende på en liten scene.

Fra mitt perspektiv tenker jeg med en gang at denne forestillingen skal være noe som stikker seg ut, noe som er mer interaktivt for publikum enn en vanlig teaterforestilling. Det klarer de godt med tanke på at skuespillerne går rundt blant publikum. Snart blir vi dirigert til å gå i en sirkel rundt i rommet.

Hekta

Til tider er rommet mørkt, til tider er rommet blått, til tider er det rødt. Først lurer jeg veldig på hva som skal skje, hva denne forestillinga handler om, for i begynnelsen er det helt stille. Vi i publikum går i sirkler, mens skuespillerne følger oss rundt og gjør rare bevegelser, trekker ballongene opp og ned i taket rundt oss. Det står også isopor-rektangler rundt i rommet, som benker man kan sitte på hvis man blir sliten. Et smart element i forestillingen, og jeg brukte dem et par ganger.

De seks utøverne på scenen er kledd i Formel1-lignende drakter. Etter hvert begynner artisten Emil Hortman, kjent som Belizio, å synge sangen «Fri eller fanga». Den setter tonen med å fortelle at vi går på autopilot i matrixen:

Er du fri eller fanga, på autopilot in the matrix, dine drømmer dør ut, thats the main glitch

Under forestillingen blir forskjellige musikksjangre introdusert, som pop, rap og flerstemt vuggesang. Der går vi, på sokkelesten i sirkler, og med følelsen av at det nesten ikke finnes tid, som om vi vandrer gjennom tid og rom. Da det begynte å nærme seg slutten så jeg bare på følget mitt og sa hæ, er det slutt allerede?

Dette kan jo bare være et tegn på at det de gjorde fikk meg hekta og at jeg ikke klarte å henge med i verden utenfor.

Fanget i matrixen

Denne typen forestilling har jeg aldri vært med på før, selv om jeg har sett forestillinger der man er interaktive med det som skjer på scenen. Galaksehopen var ikke helt som andre interaktive stykker. Der er du kanskje med og svarer på noen spørsmål eller synger med, men i Galaksehopen blir du med inn på scenen. Du får en åpen invitasjon inn i universet til skaperne av forestillinga. En invitasjon til å delta. Jeg kan i hvert fall si at jeg likte denne typen teater veldig godt, og derfor ville jeg likt å se noe lignende igjen. Det er ingen ting som å plutselig ha en syngende artist i ryggen på deg.

Det er fascinerende hvordan settingen blir når vi som publikum kan være med skuespillerne på opplevelsen. At vi hele tiden må se oss rundt for å få med oss hva som skjer i rommet. Alt fra farger som forandrer seg til skuespillere som skifter kostyme.

Jeg som er ungdom fikk kanskje en annen opplevelse enn noen av de eldre som var der, men jeg syntes stykket appellerte veldig til meg, da. Dette med at vi er fanget i matrixen passer så godt til min hverdag. Alt skjer jo på mobilen, og derfor kunne jeg kjenne meg igjen i noen av tekstene til sangene som ble sunget.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Vår egen lille galaksehop

Selve fortellingen var kanskje ikke det letteste å få med seg under forestillingen. Det var hele tiden noe som skjedde, og derfor var det vanskelig å følge med overalt. På begynnelsen delte de ut et hefte som inneholdt informasjon om forestillingen og sangtekstene til stykket. Hvis man leser sangtekstene til Belizio, er det lettere å skjønne hva som er budskapet med stykket.

Tittelen til forestillinga, Galaksehopen, blir symbolisert på mange måter gjennom hva en galaksehop er, helt fra plakaten på forestillinga og til publikum som går i sirkler. På mange måter kan dette også vise hvordan menneskene trenger hverandre. Hver og en av oss er som galakser for oss selv, men tross alt så er vi alle en del av vår egen lille galaksehop.