Barneteaterdebatten: – Vi må ha flere tanker i hodet samtidig

Under lanseringen av årets Heddapris-nominasjoner 3. juni, nevnte juryen i sin uttalelse at den fortsatt ikke er overbevist om at kvaliteten på barneteater i Norge er i ferd med å løfte seg. Fortsatt mener juryen mye barneteater er konvensjonelt, trygt og uten store ambisjoner.

Periskop har bedt juryen presisere hva de savner og hva som skal til for å heve kvaliteten på det som presenteres. I sitt samlede svar til Periskop sier juryen følgende:

– Hva som er godt barneteater er en stor diskusjon, og kanskje hadde vi fått et bedre vurderingsgrunnlag om ikke koronakrisen hadde gjort sesongen så kort. Men generelt kan vi si at vi savner flere forestillinger som grundig utforsker aktuelle temaer for barn – gjerne i samarbeid med barn som referansegrupper. Vi har sett noe, men skulle gjerne sett enda flere prosjekter som utforsker møtet mellom forestilling og publikum, og det genuine fellesskapet som kan oppstå.

– Vi savner også en vilje til å engasjere barna gjennom et større register av følelser, konflikter og refleksjoner. Hva som engasjerer den voksne delen av publikum er etter vår mening mindre interessant, men vi har inntrykk av mange, kanskje særlig institusjonsteatrene, er for opptatt av dette.

– Under koronakrisen har vi sett en økt satsing på oppsøkende teater for barn. Da har også de barnegruppene som vanligvis ikke ville oppsøkt teaterhusene fått tilgang på scenekunst av høy kvalitet. Det er et brillefint tillegg til for eksempel Den kulturelle skolesekken. Vi håper denne tendensen styrkes ytterligere framover.

– Vi mener det trengs en fornying av barneteateret, og vi synes nok at store institusjoner som får mye penger fra det offentlige, bør kjenne på et særlig ansvar for å bidra.

Med utgangspunkt i dette har Periskop bedt et knippe norske teaterledere kommentere bruk av referansegrupper i barneteater, viktigheten av voksnes engasjement og hva som kjennetegner en ambisiøs barneteaterforestilling.

Thomas Bye, teatersjef ved Teater Ibsen: Noen ganger mangler barna et språk for det de har sett

– Helt overordnet er jeg sliten av at vi hele tiden omtaler barneteater som noe fundamentalt annet enn teater for ungdom eller voksne. Ja, jeg ser selvfølgelig forskjellen som ligger i at når man lager barneteater, har målgruppen andre referanser og kunnskap enn de som lager forestillingen – men til syvende og sist skal vel kunstnerne lage akkurat den forestillingen de ønsker. Altså; man skal ikke la seg påvirke for sterkt av målgruppetenkning – heller ikke når det kommer til barneteater.

– Jeg tror man skal legge vekk så mange av «reglene» knyttet til det å lage teater for barn som overhodet mulig. I likhet med den scenekunsten man lager for voksne, må også barnas scenekunst få være fri, i betydningen fri for forutinntatte ideer om hva målgruppen liker/tåler/vil ha/ikke vil ha/forstår/ikke forstår – og så må man fjerne alt som lukter av «fasit».

Bruker dere referansegrupper når dere lager barneteater?

– I likhet med forestillingene Teater Ibsen lager for voksne, varierer det om vi bruker referansegrupper når vi lager teater for barn. I all hovedsak er det regissørene som bestemmer dette. Noen bruker møter med barn som sin viktigste rettesnor i arbeidet, andre har ikke behov for en eneste prøvevisning. Hovedregelen har vært at vi har hentet inn referansegrupper fra den yngste delen av målgruppen; dette blant annet for å sikre at vi ikke har bommet på den nedre grensen av målgruppen.

– Personlig har jeg ikke klart å finne den rette måten å samtale med barna om det de har sett på. Man havner fort i en situasjon der barna bare sier «det var fint», «det var morsomt» – og hvis man stiller åpne spørsmål som «hva var det det handlet om?», «var det noe du ikke skjønte?», har barna vanskelig for å svare på dette. Rett og slett fordi de mangler et språk for å beskrive det de har sett.

– Hvor viktig er det at de voksne engasjeres av barneforestillingen de skal se?

– De voksne er absolutt viktige. På Teater Ibsen utgjør de som oftest halvparten av publikum når vi spiller teater for barn. Jeg er ikke redd for å ha med elementer som barna ikke forstår. Det skal selvfølgelig ikke være mange slike ting – barna skal slippe å bruke krefter på å lure på hva de voksne ler av – men små referanser til ting bare voksne forstår, er neppe farlig.

– Hva er de tre viktigste faktorene som kjennetegner en ambisiøs barneforestilling?

– En ambisiøs barneforestilling bærer for meg de samme kjennetegnene som en ambisiøs forestilling for voksne:

• Den lages uten kompromisser.
• Den søker å bevege scenekunsten (og har altså et element av forskning ved seg)
• Den er gitt de økonomiske og praktiske rammene som kreves for å oppfylle de første to punktene.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Wenche Viktorsdatter Paulsen og Hilde Brinchmann, kunstneriske ledere ved Tigerstadsteateret: Vi skal vite at forestillingen kommuniserer med målgruppa, ikke bare håpe at den gjør det

Bruker dere referansegrupper når dere lager barneteater?

– Vi møter alltid publikum tilhørende målgruppen når vi lager scenekunst. Vi etterstreber å ha kontakt med dem gjennom hele produksjonen, fra begynnelse til slutt. Vi inviterer alltid inn målgruppen til å følge prøver og se utdrag lenge før premiere.

– Å ha målgruppa inne for første gang på en generalprøve, anser vi ikke som bruk av referansegruppe. Da handler det mer om å gjøre et ensemble varme i trøya, og det er begrenset hvor stor funksjon dette har for den kunstneriske utformingen av selve forestillingen. Referansegrupper krever at man har lav terskel for å feile.

– For oss er hovedpoenget med referansegrupper at vi skal vite at forestillingen kommuniserer med målgruppa, ikke bare håpe at den gjør det. Ved at ensemblet møter og snakker med publikummet de skal spille forestillingen for, blir de mye tryggere i sitt arbeide. Barnepublikummet blir ikke en «mystisk masse i mørket», de blir konkrete, tenkende og kloke mennesker som skal møtes av scenekunsten der de er i sine liv.

 Hvor viktig er det at at de voksne engasjeres av barneforestillingen de skal se?

– Vi søker sjelden å tilfredsstille et voksent publikum i seg selv. Når barna engasjeres, vil det voksne engasjementet følge. Dersom vi opplever underveis i utviklingen av en forestilling at det er mer respons fra de voksne enn fra barna, er det grunn til å gjøre større justeringer. Vi jobber alltid med barnets perspektiv i forestillingene. Vi etterstreber forståelse av den aktuelle målgruppas tanker, liv og følelser. Vi er ikke barn, så for å kunne kommunisere med vårt publikum, må vi strekke oss mot dem i alt vi gjør.

Hva er de tre viktigste faktorene som kjennetegner en ambisiøs barneforestilling?

 – En ambisiøs barneforestilling er når barna får nye ideer og tanker, når de kjenner seg forstått, hørt og sett. Og også når barna opplever noe relevant eller nytt på en nyskapende, grensesprengende og trygg måte. Dersom barna melder seg på emosjonelt eller fysisk, kan det være en god pekepinn på ambisjonene i forestillingen.

– Vi tror også at historiene som fortelles og det visuelle uttrykket bør ha høy grad av nyskaping og vilje til utforsking. Den ambisiøse teaterforestillingen bør ikke være redd for å bryte med etablerte normer og regler i teatret. Sentralt er også vilje til å senke terskelen for barnets møte med scenekunst.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Vera Krohn Svaleng, kunstnerisk leder ved Teatret Vårt Ålesund: Det er barnas persepsjon, opplevelser og forståelsesmåter som må stå i sentrum 

Bruker dere referansegrupper når dere lager barneteater?

– Vi bruker referansegrupper så godt og mye vi kan i alle våre produksjoner. Vi vurderer og evaluerer dette arbeidet kontinuerlig. Arbeidet legges opp i samråd med kunstnerisk team og skuespillere, men handler ikke om å teste ut hva som funker eller ikke. Det er barnas persepsjon, opplevelser og forståelsesmåter som må stå i sentrum – vi trenger å se prosjektet med deres blikk. Møtene med gruppene kan forberedes og arte seg ganske ulikt fra prosjekt til prosjekt, men det skjer uansett alltid i prøveprosessen. Voksne er ofte tilstede (foreldre eller pedagoger), men involveres ikke direkte i vårt samspill med barna.

Hvor viktig er det at at de voksne engasjeres av barneforestillingen de skal se?

– Å engasjere foreldrene alene, både før og underveis i forestillingene, er ikke en målsetting for oss. Barna er våre målgrupper, både i den kunstneriske prosessen og i kommunikasjonsarbeidet. Likevel er det fantastisk når vi ser voksne engasjerer seg i opplevelsene barn har.

– Det er ikke til å stikke under en stol at vår kommunikasjon ut til publikum møter foreldrene, barnehagene og skolene før barna. Det må vi erkjenne. Vi tror på og ønsker at voksne lever seg inn i barnas perspektiver når de oppsøker kulturelle opplevelser sammen med dem.

Hva er de tre viktigste faktorene som kjennetegner en ambisiøs barneforestilling?

– Etter min mening er dette det aller viktigste:

• at teatrets egenart får være førende for arbeidet
• hvordan sceniske arbeidsformer og uttrykk forholder seg til sanselig helhetsopplevelse
• at teaterforestillingen evner å innta barnas perspektiver

– Barn er åpne for teatrets egenart og scenerommet som lekeplass på måter som andre målgrupper bare kan drømme om. Det er avgjørende å forstå barns utviklingstrinn og deres væren i verden. Jeg mener at det er viktig å la den kunstneriske kompromissløsheten spille på lag med pedagogikken, uten at vi blir instrumentelle. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig.

Les mer om kvalitet i barneteater etter bildet og annonsene.

Periskop har skrevet flere saker om kvalitet i barneforestillinger. Her er noen av dem:

I fjor snakket vi blant annet med Iver Innset, som hadde hovedrollen i «Mio, min Mio» om å spille teater for barn.

Vi har skrevet om familieforestillinger og målgruppetenkning der dramaturg Matilde Holdhus og teatersjef Nils Petter Mørland diskuterte familien som målgruppe.

Chris Erichsen har skrevet om det problematiske ved å dele inn publikum i målgrupper. 

Mariken Lauvstad har skrevet om flerkulturell ungdom som målgruppe. 

Sjefene ved Black Box Teater og Rosendal Teater har diskutert hvordan de programmerer scenekunst for barn og unge.

I fjor uttalte regissør Kjersti Horn følgende: «Lager du barneteater, er du død». Det har vi også skrevet  om.