Homofobi og kjærlighet

I en tid der «homo» visstnok skal være et av de mest utbredte skjellsordene blant skoleungdom, er det helt på sin plass å konfrontere ungdomsskoleelever med hva det innebærer av tvil, angst og usikkerhet for en ungdom å stri med sin seksuelle identitet. Den hyperproduktive danske forfatteren og multikunstneren Tomas Lagermand Lundmes stykke viser seg godt egnet til å belyse denne problematikken – helt uten pekefingre og politisk korrekthet. Med god oppfølgning i klasserommet, tror jeg dette stykket og denne forestillingen kan gjøre en forskjell.

Kamp på to fronter

9.-klassingen Jonas (Sveinung Oppegård) har akkurat «kommet ut av skapet», og første dag etter skoleferien møtes han på skolen av et JONAS ER HOMO, skrevet med store bokstaver. Bestevennen Benjamin (Igor Necemer) insisterer på at det må være to andre i klassen som har gjort det. Han foreslår at Jonas tar mobbingen opp med rektor eller en lærer og at det kan bli laget en temauke på skolen «om deg og sånne som deg». Publikum vet, og Jonas mer enn aner, at det er ingen andre enn Benjamin selv som har skrevet de stygge ordene, som han neste dag følger opp med JONAS ER ET HOMOSVIN.

Hva er det som driver ham?

Både Jonas og vi aner at Benjamin også føler dragning mot samme kjønn, og etter hvert får vi bestyrket vår mistanke. For Jonas er egen situasjon avklart, han vet hvem han er. Han har, gjennom en prosess vi ikke får del i, tydeligvis akseptert sin legning, og føler verken skam eller noe annet negativt ved den. I så måte er han nesten for god til å være sann. Også moren hans har godtatt det – selv om hun riktig nok håper det skal gå over. Sikker i seg selv, kan Jonas takle både skriften på veggen og andres mobbing. Så trygg er han at han også kan illudere en homo med sterkt overdrevne fakter, et av flere komiske innslag i forestillingen.

For Benjamin er det verre. Han er full av angst, både for egen legning og for hva de tøffe kameratene hans vil si. Derfor må han kjempe på to fronter – mot sin egen tilbøyelighet og mot presset han daglig og tydelig merker fra dem som er klare til å brennemerke homser. Han håper i det lengste at det han fornemmer er noe forbigående, forsøker å trøste seg selv ved å prøve å overbevise Jonas om at en kan ikke være homo når en er 15 år. I den alderen kan en jo ikke være sikker.

«Alt er berre rot», utbryter den dypt forvirrede og fortvilte tenåringen.

Effektiv humor

I samtalen mellom de to klarer Jonas å lufte fordommene mot homofili på en så lattervekkende måte at det blir virkningsfullt. Det viser at humor og selvironi kan være effektive midler til å bryte ned slike fordommer. På dette stadiet har han gjennomskuet Benjamin og skjønner hva han sliter med, men våger ikke å gå for raskt frem.

Fortvilet driver Benjamin et dobbeltspill for å «bevise» sin heterolegning og unngå sosial utstøting, men virker lite overbevisende. I fylla etter en klassefest (spiller de virkelig ABBA der i 2015?) agerer de to sexleker med hver sin ølflaske og en uvanlig potent tørkerull. De kysser, blir oppdaget, og så må Benjamin til med bortforklaringene sine igjen. Nok en runde følger (egentlig én for mye, vil jeg påstå), men tro ikke at alt er fryd og gammen og mentalt avklart selv etter at Benjamin har kysset Jonas. Lenge. Og en gang til. Enda lengre. Avslutningen er akkurat så åpen som temaet krever.

Egentlig er dette en kjærlighetshistorie. Men når den ene av de to sliter med både seg selv og omgivelsene, får kjærligheten svært, svært vanskelige kår.

Diskusjon i klasserommet

De to medvirkende gjør sine saker bra, selv om Sveinung Oppegård blir litt for passiv i perioder og Igor Necemer med fordel kunne tøylet sin hektiske spillestil noe, også selvfornektelse og desperasjon kan overspilles hvis ikke man makter å gi det mer nyanserte uttrykk. En større svakhet er likevel at forestillingen lenge blir altfor statisk, der de to eneste medvirkende står og ser på og snakker til hverandre uten å bevege seg nevneverdig. Likevel opprettholder forestillingen lenge en viss intensitet, som riktig nok blir borte i en litt uklar oppkjøring til den dramatiske sluttsekvensen. Da var det faktisk en god del elever som begynte å gå.

Men de må jo tilbake til klasserommet. Og der bør de få diskutere og si sin mening om de problemstillingene stykket behandler.