Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Høstutstillingen 2020: Spillet om kunsten

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 2. oktober 2020

Årets Høstutstilling balanser lavmælt mellom humor, skam og estetikk, men viser liten vilje til å endre verden.

↑ Oversiktsbilde fra Høstutstillingen 2020, blant annet med den store skulpturen av hender lagd av Gunvor Nervold Antonsen og ett av Hanne Borchgrevinks malerier av hus. Foto: Jannik Abel / Norske Billedkunstnere.

Hvem har ikke hatt lyst til å prøve seg som flue på veggen, i et middagsselskap eller på et gatehjørne hvor folk stanser for å slå av en prat? Det siste kan kunstneren Morten Jensen Vågen ha hatt i tankene, da han lagde en spionstasjon med perfekt kamuflasje. Den vises for tiden på Høstutstillingen i Oslo under tittelen Fit In Bug Out, som ett av 136 kunstverk av 94 kunstnere.

Foruten en dokumentasjonsvideo (nedenfor), ligger en diger gul avfallssekk på gulvet i Kunstnernes Hus. Den er av typen man bestiller til byggeavfall, og får levert og hentet ved døren. Innholdet er ikke ekte murstein, sneiper eller elektroskrot, men modeller av dette. De er ikke engang særlig kunstferdig utført, antakelig utfra tanken om at de færreste ser nøye etter. Inne i sekken går det an å ligge og se ut av glasset på en mikrobølgeovn, og spionere på publikum eller andre som går forbi.

Inne i sekken går det an å ligge og se ut av glasset på en mikrobølgeovn, og spionere på publikum.

Høstutstillingen 2020


Statens 133. kunstutstilling

Kunstnernes Hus, Oslo

19. september – 1. november 2020

Noen få forholder seg aktivt til utstillingsrommet, og spiller opp mot arkitekturen.

Bondage i trappa

Årets Høstutstilling bærer preg av kvalitet og variasjon, men gir et noe lavmælt inntrykk. De fleste av årets kunstnere har laget enkeltverk av beskjeden størrelse, og estetiske problemstillinger dominerer over brennbar politikk.

Noen få forholder seg aktivt til utstillingsrommet, og spiller opp mot arkitekturen. Det kan handle om å henge objekter fritt i rommet, eller la mørkeblå tekstilmasser velte nedover en vegg, som hos  John Raustein. Gabriel Johan Kvendseth på sin side har spent tauverk på kryss og tvers i taket, i en luftig bondage av trapperommet.

Utsnitt av John Rausteins installasjon «Dagene løsner fra beiner (tenk på noe annet)». Foto: Vegard Kleven / Norske Billedkunstnere.

Gabriel Johann Kvendsetn: «Ix Tab». Foto Vegard Kleven / Norske Billedkunstnere.

Parabolantenne-nostalgi

Et par av kunstnerne tematiserer oppvekst og mangfold, ved å bruke egen bakgrunn som råmateriale. En forsiktig intimitet preger Victor Guzmans to blyanttegninger med den felles tittelen As We Recall Home, der et norsk nabolag møter lengselen etter hjemlandets massemedier.

Når husfasadene bugner av parabolantenner er kunstnerens norsk-chilenske familie neppe den eneste som ofte henger i tv-sofaen. For disse emigrantene forenes det gamle landets fiksjon med det nyes hverdag, og for den voksne Guzman blandes barndomsminner med parabolantenne-nostalgi.

Her møter et norsk nabolag lengselen etter hjemlandets massemedier.

Utsnitt av «As we recall home» av Victor Guzman. Foto: Vegard Kleven / Norske Billedkunstnere.

Utsnitt av forhenget «Artifact» av Eli Mai Huang Nesse. Foto Vegard Kleven / Norske Billedkunstnere.

På forhenget trer et monstrøst fantasivesen fram, visstnok en hybrid mellom panda og elg.

Frossenvarer

Også Eli Mai Huang Nesse kombinerer nostalgi med humor, i en installasjon som dels er et videoverk og dels et perleforheng foran rommet hvor filmen vises.

Forhengets keramiske perler likner biter av mais, gulrøtter og grønne erter, til forveksling likt ingrediensene i frossenvaren «amerikansk grønnsaksblanding». Med sin norsk-kinesiske bakgrunn leker Nesse med Kina-restaurantenes bruk av denne varen, som snarere enn noe norsk eller kinesisk framstår pragmatisk og «internasjonalt». På forhenget trer et monstrøst fantasivesen fram, visstnok en hybrid mellom panda og elg.

I videoverket I forgot my grandparents’ names hersker en større melankoli, når kunstneren følger sin mor i jobben som renholder på Sogn folkemuseum. I turistsesongen vasker moren seg ukentlig gjennom fem hundre års norsk kulturhistorie. Dette glir langsomt over i scener fra familiens eget liv, der blandingskulturen viser seg i alt fra mat til møbler og nips.

Stillbilde fra filmen «I forgot my grandparents’ names» aav Eli Mai Huang Nesse.

Utsnitt av «Jeg skammer meg» av Willibald Storn. Foto: Vegard Kleven / Norske Billedkunstnere.

Den nyttige skammen

Særlig politisk er denne Høstutstillingen ikke, men det finnes unntak. Rabulisten Willibald Storn har fotografert seg selv naken med hendene som et stoppskilt framfor seg. Han har en trekantet hatt med oppfordringen «Spytt på meg», og rundt halsen en plakat med ordene «Jeg skammer meg». Etter det rolige ansiktsuttrykket å dømme er han snarere en selvplager enn et offer for andres forakt. Likevel har bildet en bismak av kulturrevolusjon.

En sterkere appell til vår skamfølelse er Shwan Dler Qaradakis Everything Will Be Ok, et utdrag av hans separatutstilling på Interkulturelt museum tidligere i år. Denne har vi i Periskop dekket utførlig i serien vår med videosamtaler med ungdom.

Verkstittelen utgjør skriften på veggen i bokstavelig og symbolsk forstand: Gullbokstavene er omsmeltede smykker fra en flyktningleir, og prosessen kan følges i verkets dokumentasjonsvideo.

Inspirasjonen kommer fra den danske «smykkeloven», som tillater å konfiskere flyktningers verdisaker for å finansiere oppholdet deres. Det er vanskelig å ikke kjenne på en tomhet i de trøstende, men ironiske ordene; «alt skal bli bra». Jeg merker også et lite fysisk sjokk over at noens kjære arvesmykker har blitt ofret for å lage dette verket. Qaradaki setter den nordiske gjestfriheten i et grimt relieff, gjennom en sjelden blanding av intelligens og empati.

Utgangspunktet for utstillingen «The Golden Wish» på Interkulturelt museum var den danske Smykkeloven, som fikk kunstneren Shwan Dler Qaradaki til å samle inn smykker fra flyktninger og smelte dem om til bokstavene «Everything Will Be Ok». Foto: Interkulturelt museum.

Verkstittelen utgjør skriften på veggen i bokstavelig og symbolsk forstand.

Det er fysisk arbeid dette handler om, av den typen det blir stadig mindre av her i landet.

En skog av never

Verket som trolig vil bli mest fotografert på årets utstilling er lagd av Gunvor Nervold Antonsen: Tre enorme hender av rått tilhogd tre som liksom vokser opp av gulvet. På nominasjonsutstillingen til Lorch Schieves kunstpris 2019 var de samme tre hendene del av en skog med arbeidsnever – for det er fysisk arbeid dette handler om, av den typen det blir stadig mindre av her i landet. På stadig flere steder flagger produksjonsbedriftene ut til lavkostland.

Verket har en overraskende tittel, for hvis dette er en appell til solidaritet, burde ikke En av dem heller hete «En av oss»? Kanskje handler det om fremmedgjøring – en utfordring til alle som tror at faren for å miste jobben ikke gjelder dem.

Gunvor Nervold Antonsen: «En av dem». Foto: Vegard Kleven / Norske Billedkunstnere.

Cathrine Constanse Gjelsnes’ taustige «Bare glem det (Hanne)» er laget av brukte kjevler. Foto: Oda Bhar.

Kunst som røntgen

To feministiske arbeider bruker humor i sin appell til solidaritet. Cathrine Constanse Gjelsnes har hengt en taustige av gamle kjevler fra gulv til tak, og tittelen Bare glem det (Hanne) viser visstnok til umuligheten av å klatre i den.

Illustrasjonene i Stella Palms underfundige plakat over dårlige arbeidsstillinger er lånt fra en lærebok i husstell fra 1950-tallet. I en billedkunstnerlig røntgen ser vi ryggsøylen bukte seg smertefullt under klær og hud, mens kvinnen passer barn, lager mat og vasker.

Tittelen Äta sova jobba dö trekker verket inn i vår tid, hvor livet fortsatt kan føles som en endeløs sirkel av mat, søvn og arbeid – som alltid leder til at livet slutter, like brått som det begynte.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Tittelen på Stella Palms grafiske verk «Äta, sova, jobba, dö» minner om tittelen på Gabriela Pichlers glimrende spillefilm fra 2012, «Äta, sova, dö».

Detalj fra Elin Brissman serie «Uten tittel» (2015-2019). Foto: Oda Bhar.

Hverdagsmagi

En tematisk overraskelse på årets utstillinger er hvor mange verker som på en eller annen måte handler om arkitektur.

Elin Brissmans tolv fotorealistiske malerier av vinduer i boligblokker har en liknende melankoli som Victor Guzmans hus med parabolantenner. Foruten å være en finstilt studie av modernistisk hverdagsarkitektur, framstår serien som et monument over skjønnheten, eller bare tryggheten, i det enkle og vanlige.

Det er noe insisterende og håpefullt over pyntelampene, potteplantene og speilbildene i vindusglasset, som om Brissman gir oss magiske glimt i det jordnære.

Serien er et monument over skjønnheten, eller bare tryggheten, i det enkle og vanlige.

Rundballene utnytter slåttearealet mer effektivt, men øker problemet med plastsøppel i naturen

Fra løer til baller

Nærmere kulturminnevernet, og dermed også politikken, ligger Arild Yttris estetisk tiltalende serie med kobberstikk, der motivet er gamle utmarksløer fra Mørkridsdalen på Vestlandet. Denne bygningstypen mistet sin funksjon med oppfinnelsen av rundballene, også kalt traktoregg. Også disse har Yttri dokumentert på et bilde, ikke uten humor.

Rundballene utnytter angivelig  slåttearealet mer effektivt enn eldre teknikker, men øker samtidig problemet med plastsøppel i naturen. Årlig forsvinner rundt 2000 tonn av denne plasten, tross returordninger og nedbrytbare alternativer.

Fra Arild Yttris serie med kobberstikk av gamle løer fra Mørkridsdalen. Foto: Oda Bhar.

Fra Arild Yttris serie med kobberstikk av gamle løer fra Mørkridsdalen. Her det som erstatter de gamle løene: En stabel traktoregg. I alle kobberstikkene viser Yttri en utrolig sans for detaljer. (Klikk på bildet, så blir det større.) Foto: Oda Bhar.

Lånte fjær

Mer konkret arkitektonisk er Nina Bangs installasjon i akrylglass, der de optiske virkningene skifter etter hvor man står langs veggen. Bueformede skiver med striper i ulike farger danner mønstre og fargeblandinger når de overlapper hverandre.

De vakre objektene har en høyaktuell undertekst, som handler om biologisk mangfold. I et britisk museumsarkiv fant Bang en beskrivelse av fjærdrakten til en nå utdødd fugl, skogduen som nevnes i tittelen Bonin Pigeon Revival. Det nærmeste kunstneren kom å gjenoppvekke den, var å gjenskape fargespillet.

De vakre objektene har en høyaktuell undertekst, som handler om biologisk mangfold.

Fra serien «Bonin Pigeon Revival» (2018) av Nina Bang. UV-­print på akrylglass. Foto: Oda Bhar.

Hvem forandres av dette? Ikke de voksne. Barn blir nok grepet, men får de hjelp til å forandre verden?

Hvordan forandre verden?

Årets videoprogram omfatter både rariteter og mer klassiske kortfilmer. Noen av arbeidene vil bli vist også andre steder i landet, både under og etter perioden på Kunstnernes Hus.

I det reisende programmet  finnes to velmente, men lite overraskende filmer av Gelawesh Walekhani. To unge flyktningbarn forteller om å forlate sitt hjem, men at krig er fryktelig vet vi jo allerede, så jeg tar meg i å lure på hvem som forandres av dette. Ikke de voksne. Barn blir nok grepet, men får de med seg noe som kan hjelpe dem å forandre verden?

Stillbilde fra filmen «Diljîn»(2019) av Gelawesh Walekhani.

Gøy med grenser

Helt annerledes fantasifull er Gunhild Engers kortfilm Play Schengen, som hadde premiere på Locarno-festivalen i Sveits tidligere i høst. To unge menn får i oppdrag å lage et videospill for barn om fred og grensepolitikk, men går det overhodet an å gjøre Schengen-samarbeidet fengende for unge? Hver person skal spille en nasjonal fugl, og prøve å hekke på tvers av landegrensene – men uten å bryte landenes visumregler.

Symbolikken er blytung, men også unnaglidende, som når en hvit due forviller seg inn på kontoret, eller chat-funksjonen må droppes av frykt for pedofile nettverk. Historien er utvilsomt larger than life, men har en herlig metarealistisk kjerne.

Artikkelen fortsetter etter filmtraileren og annonsene.

Går det overhodet an å gjøre Schengen-samarbeidet fengende for unge?

I dette pandemiens år hadde det vært godt å kjenne hårene reise seg av kunsten.

Dører som lukkes

Det sosiale spillet kan også beskrives kort og metaforisk, som i videoen The Door av Hasan Darghemeh. Vi ser en person gå gjennom dør etter dør, i et rutemønster på skjermen. Først ser vi bare mørke, deretter lyser celle for celle opp, akkompagnert av en døråpnerlyd som likner stempelet i en maskin. Når personen når toppen begynner det hele nederst igjen, mens dørene lukkes like metodisk.

Vandringen er ensformig, men virkningsfull – nærmest motsatt av Høstutstillingens kakofoniske format. Denne gangen kunne jeg riktignok ha tenkt meg en mer sprelsk kakofoni, der håndverksmessig solide arbeider fikk selskap av flere risikable forsøk. I dette pandemiens år hadde det vært godt å kjenne hårene reise seg av kunsten. Men kanskje er det mer typisk for en krisetid at også kunstnere – og juryer – søker trygghet.

Videoverket The Door kan ses i sin helhet på kunstnerens nettside.

Stillbilde fra «The Door» av Hasan Darghemeh.
Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·