Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Hva er mest absurd, magien eller patriarkatet?

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 14. juni 2022

Vi sendte vår ungdomskritiker Anna Dordisdatter Malkenes på Arabiske filmdager tidligere i vår. Hun så blant annet «Feathers», en film med stor absurdisme og stort mørke. Hva forteller dette mørke og absurde en 17-åring i dag?

↑ Fra filmen «Feathers» av Omar El Zohairy. Foto: Grasshopper film

Omar El Zohairy sin første spillefilm Feathers oppnådde stor internasjonal anerkjennelse etter at den kom ut i fjor. Blant annet sikret den seg både hovedprisen i Kritikeruken og den internasjonale kritikerprisen under fjorårets filmfestival i Cannes.

Det første som møter salen fra lerretet, er totalt mørke. Etterfulgt av lyden av det vi senere forstår er et selvmord. En ulykkelig mann velger døden over tilværelsen i det han gir seg hen til flammene.

Feathers


Regissør: Omar El Zohairy

Manusforfatter: Ahmed Amer, Omar El Zohairy

Fotograf: Kamal Samy

Produsent: Juliette Lepoutre

Med: Samy Bassouny, Mohamed Abd El Hady, Fady Mina Fawzy, Demyana Nassar, Abo Sefen Nabil Wesa

Spilletid: 1t 52m

Språk: Arabisk

Undertekst: Engelsk

Sjanger: Drama, Humor

Aldersgrense: 9

Land: Egypt, Nederland, Hellas, Frankrike

Grasshopper film (2021)

En steinhard og skarp samfunnskritikk, men regissøren har latt magien slippe til

De som ikke finnes

Feathers tar oss med inn i en navnløs verden. Vi befinner oss i et navnløst land, omringet av navnløse ansikter i et dystert arbeiderstrøk. Her møter vi en mor. Uten navn eller replikker beveger hun seg som en usynlig skygge over lerretet. Huden på hendene hennes er ru og sår av såpevann og tunge løft. De nakne føttene hennes jobber seg over betonggulvet i den lille leiligheten der hun oppdrar tre barn mens mannen arbeider på fabrikk.

Familien lever i en myr av fattigdom. Den har grodd seg inn i alle sprekker og flekker. Lukten av svette, røyk, avføring og industri siger ut i salen som øredøvende støy. Elendigheten virker endeløs. Tiden har opphørt, og dagene har falt inn i hverandre. Bare den tykke røyken som siger inn vinduene fra et nærliggende industriområde, gir en rytme i de tomme betongrommene i leiligheten. Regissør Omar El Zohairy lar mor og barn bli slukt av røyken som okkuperer rommene der de tilbringer dagene med å vaske, skrubbe og vente på far. Elendigheten ligger tungt i luften, og rytmen fra industrien pulserer i ørene.

Demyana Nassar spiller moren i filmen «Feathers». Foto: Grasshopper Film

Feathers forteller en fortelling om de som ikke finnes. En steinhard og skarp samfunnskritikk, men regissør El Zohairy har latt magien slippe til, og det absurde tar styringen. For hva skal en trebarnsmor gjøre, alene i et patriarkat, når mannen blir forvandlet til en kylling?

Hverdagen har blitt til en overtalelseskamp mellom håp og virkelighet, og håpet er blitt desperat

Betong med classy touch

Faren gjør sin entre når han skrever inn i leiligheten, dekket av sot og kull fra fabrikken, raskt etterfulgt av store ord og løfter om en villa med svømmebasseng. Hverdagen har blitt til en overtalelseskamp mellom håp og virkelighet, og håpet er blitt desperat. Selv den enkleste glede blir dyrebar. Hva som helst for å holde hverdagen og virkeligheten på avstand.

Nesten bare for å bevise at det er mulig gjør faren merkelige impulsinnkjøp. Disse innfallskjøpene kommer igjen gjennom hele filmen. Han kommer hjem med plastblomster, kaker og pizza, en discokule og en vannfontene. Fontenen er han storfornøyd med. Han erklærer stolt at den vil gi de tomme betongrommene et etterlengtet classy touch. Farens stakkarslige og nesten desperate forsøk på å overbevise seg selv om at drømmene deres om en lykkelig fremtid er oppnåelige, gjør det vanskelig å vite om man burde le eller gråte.

Fra filmen «Feathers». Foto: Grasshopper Film

Øyeblikkets lykke får springe ut i plastblomstene

Kostbare, skjøre øyeblikk

Impulskjøpene er nydelig portretterte og dukker opp i de mest sårbare situasjonene. Det vakre, skjøre og kostbare ved øyeblikkene kommer til syne i El Zohairys bilder. Øyeblikkets lykke får springe ut i plastblomstene. Tiden får lov til å stå stille i plastblomstene slik som vannet er fanget i fontenen og lyset i discokulen. Tiden snurrer rundt og rundt i evig blomst, i et evig øyeblikk.

Håpet har blitt en kamp om øyeblikkene, en kamp om tiden. Det har blitt foreldrenes måte å kjøpe øyeblikket på: De får eie øyeblikket ved å kjøpe seg det. Men prisen er høy, og øyeblikket kort.

Ballonger og discolampe - og et mørke som siger inn utenfra. Håpet er skjørt i Omar El Zahairys film «Feathers». Foto: Grasshopper Film

El Zohairy lar tiden være tyngende til stede i nøye komponerte scenebilder

Kulde og ørken

Det desperate håpet har blitt en vits i møte med den tyngende virkeligheten. Lykken er latterlig langt unna og Omar El Zohairy fanger absurditeten ved det på en måte som minner om den svenske regissøren Roy Anderssons og den finske Aki Kaurismäkis filmer. El Zohairy lar tiden være tyngende til stede i nøye komponerte scenebilder slik som i Anderssons filmer. Her får rommet snakke for seg, mens skuespillerne står fritt til å ta det i bruk. Ingen av skuespillerne er profesjonelle, noe som fører til at relasjonen mellom oss i salen og dem på lerretet blir enda mer intim og sårbar.

I likhet med både Kaurismäki og Anderssons filmer er Feathers en historie om vanlige folk, men her er vi på andre siden av kloden. De tørre, utmattede omgivelsene Feathers utspiller seg i, gir noe av den samme effekten som i det kalde, frosne Skandinavia. Kulden hos den finske og hos den svenske regissøren har samme effekt som det gjennomtrengende, støvete og tomme ørkenlandskapet i Feathers. Begge de to klimaene gir filmene et overlevelseselement.

Kulden hos de nordiske filmskaperne Karuismäki og Andersson,har samme effekt som det gjennomtrengende, støvete og tomme ørkenlandskapet i «Feathers», mener Periskops kritiker. Foto: Grasshopper Film

Far blir kylling

Når faren leier inn en magiker til sønnens seksårsdag, kjøper han seg en garanti for en lykkelig feiring. En feiring av håpet og fremtiden, der hverdagen igjen skal brytes. Etter befaling fra far henger moren ballonger i taket i leiligheten og de små rommene fylles med folk. Det skal drikkes, og røykes med begge hender og danses hele natten. Magikeren opptrer med stor begeistring for forsamlingen. På oppfordring fra tryllekunstneren klatrer faren ned i en treboks som del av et magisk triks. Magikeren løfter ut en kylling til stor applaus fra gjestene, men så finner han ut at han ikke kan forvandle ham tilbake. Gjestene forlater festen i forskrekkelse, og mor sitter igjen alene med tre barn og en kylling.

Elendigheten blir absurd. Kyllingen okkuperer rommene i leiligheten, og dens hensynsløse oppførsel minner om faren. Den oppfører seg som et dyr. Moren blir tvunget til å tro på magien, for hvor skulle han ellers være?

Litt av en fest for seksåringen. Men hva den vil bringe, er gjestene ennå lykkelig uvitende om. Foto: Grasshopper Film

Kan ikke fly

Filmen følger henne tett mens hun oppsøker utallige sjamaner og behandlinger i håp om å bryte magien. Uten inntekt og med eieren av leiligheten der familien bor stadig bankende på døra, forsøker moren å få jobb. Her møter hun et knusende patriarkat. Uten mannen står hun helt alene.

Feathers viser en magisk verden. En verden der mennesker drømmer. Dette er en fortelling om drømmer i en tilværelse av fattigdom og rikdom, elendighet og fortvilelse. En verden i håp om en fremtid som aldri kommer, i håp om en drøm. En drøm som vekker tanken om Emily Dickinsons dikt «Hope is the thing with feathers».

I Feathers er kyllingen nettopp dette håpet. Men selv om håpet har fjær, kan det ikke fly.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

«Feathers» er en historie om vanlige folk, skriver vår kritiker Anna Dordisdatter Malkenes. Og vanlige folk feirer bursdag. Foto: Grasshopper Film

Absurd

El Zohairy benytter seg av magien for å vise frem virkeligheten. En virkelighet som er usynlig for den som ikke selv lever i den. Feathers er film slik som den filmregissør Robert Bresson etterlyste i sitt berømte sitat: «Forsøk å vise det som uten deg, kanskje aldri ville blitt sett».

Feathers sin virkelighet er helt fjern for oss i salen. Her er hverdagen en kamp for å overleve, men også en kamp mellom håp og magi. For ved å tillate magi viser El Zohairy hvor absurd elendigheten som tynger den lille familien egentlig er etter at far er forvandlet. Sannheten er at livet uten en mann i huset ikke er mulig. Her stiller El Zohairy oss et spørsmål: Hva er egentlig mest absurd, magien eller patriarkatet?

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · ·