Filmanmeldelse: Hvorfor har du så lysende øyne, bestefar?

Bestefar er en alien er på sitt beste når den sirkler rundt ensomhet, om å lengte etter noe større. Budskapet er sympatisk; det går an å finne seg selv gjennom solidaritet og kompaniskap med andre, og selv intergalaktiske konflikter kan løses ved vennskap. «Kjærligheten må være sterkere enn naturlovene», heter det i filmen. Svakhetene er at vi blir fortalt det med ord, mer enn vi får erfare det, og at handlingen virker avgjort av kompromisser.

Stjernesprettert

Tittelen avslører historiens sentrale overraskelse, men er effektiv som merkelapp: Familievennlig rom-science fiction der tre generasjoner må hanskes med en mikroinvasjon fra et annet solsystem.

Dataspillet Space Invaders og en tidlig variant av Sonys klassiske walkman plasserer åpningsscenen til 1980-tallet på standard-mimrete vis, til tiåret slik vi er vant til å se det i dag. Muffens i verdensrommet fører til et av alle barns største mareritt: Huset sprenges. I ruinene finner barneskoleeleven Lena faren sin livløs, med en lysende skikkelse over seg.

Tretti år senere bor Lena i et nytt hus på samme eiendom, i et ikke spesifisert område i et ikke-spesifisert land. Faren er en høyst levende far og hun har tre barn. Yngstedatteren Una, en kul jente med pannelugg, militærjakke, Dr. Martens-støvler og mekanikk-entusiasme, trer tidlig frem som filmens hovedperson. En sprettertlignende stjerneformasjon setter nok en gang familien i fare, denne gangen blir bestefaren kidnappet, og kort tid etter legges moren inn på sykehus.

Livene deres henger nemlig sammen på kosmisk vis, og det finnes bare én person som kan redde dem – en viss handlekraftig elleveåring.

Romkonvensjonenes salgbarhet

Bestefar er en alien utfordrer verken seerens oppfatninger om romvesener eller fortellerkonvensjonene om dem.  Marsboere har høyere bevissthet, kjører flyvende tallerkener, befatter seg med egg og driver med bortføringer – geskjefter godt kjent fra andre alien-verker. Den fysiske manifestasjonen av dem har minimal kropp og omfangsrike synsorganer.

Med E. T. – The Extra-Terrestrial (1982) skapte Steven Spielberg den udiskutable gullstandarden for barnevennlig romvesen-film: Storøyd undring over universets mysterier. En vennligsinnet fremmed blir venn med middelklassebarn med skilte foreldre. Godhet kjenner ingen grenser, selv ikke mellom galakser. Jordisk transport er 70% synonymt med sykling.

Vår tids mest profilerte E.T.-biprodukt er den ungdommelig-nostalgiske tv-serien Stranger Things, der en gjeng åttitallsungdommer må hanskes med uforklarlige krefter. Det er lett å tenke seg at Bestefar… har latt seg inspirere, og at Netflix-suksessen har forenklet innsalg og finansiering.

Ferdigfordøyd

Ved å la Una bli venn med en egenrådig robot, trekker filmen veksler på en kosmos/robot-tradisjon som rommer både 2001 – En romodysse(1969) og Star Wars.  Den kunstige intelligensen er sågar utstyrt med det George Lucas-klingende navnet DDZX11 og ser verden på tilsvarende mekaniske måte som Arnold Schwarzeneggers tittelrollefigur fra Terminator-filmene. Dodo, som roboten kalles, er en (mannlig) galaktisk stjernepilot med hjemplanet-lengsel, akkurat som E.T.

Det er ikke alltid like klart hvorvidt regissørene og manusforfatterne av Bestefar er en alien (fire til sammen) bruker disse motivene som bevisste referanser, eller om de er bedagelige tyverier av ferdigfordøyede konsepter. Resultatet er uansett en light-versjon av inspirasjonskildene – foreldrene i filmen er for eksempel ikke skilt, men faren er flyver og fysisk fraværende.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Sjulandspudding

Bestefar er en alien er en kroatisk-luxembourgsk-norsk-tsjekkisk-slovakisk-slovensk-bosnisk samproduksjon og er dermed høykvalifisert til betegnelsen «europudding». Til tross for at filmskapere som Visconti, Tavernier og Tykwer har laget anerkjente euro-samproduksjoner, forbindes gjerne karakteristikken med uoppfinnsomme, usammenhengende og uorganiske fellesprosjekter.

Når et uvisst antall produsenter fra ulike land skal ha et ord med i laget, kan overenskomstene gå på bekostning av helheten, det generelle prioriteres over det særegne og sentrale poeng forsvinner i hver av de nasjonale stemmeversjonene.

Lost in translation

At den voksne Lena gestaltes av den slovakiske standup-komikeren Petra Polnisová er et av disse pussige valgene. Rollefiguren gis liten mulighet til å være morsom, der hun ligger døende på sykehus.

Vår egen Nils Ole Oftebro gir bestefaren machismo og gal oppfinner-mentalitet i en brukbar balanse. Oppgaven hans; å gjøre filmen tilgjengelig for det norske kinopublikummet, må anses som vel utført.

Det emoji-animerte ansiktet til roboten Dodo er en fiffig detalj, ellers lider handlingen av en påfallende mangel på galskap og overskudd. Enkelte spesialeffekt-sekvenser sender tankene til forgangne tiders Windows-skjermsparere: Ikke helt uten kreativitet, men de kjennes mer som en sjangernødvendighet enn som noe publikum skal undre seg over.

Energifattig og rotete

Handlingen forstyrres av flere ufullbyrdede opptakter. Bestefarens humoristiske oppfinnelse – en tarmgassdrevet motor – blir verken skikkelig forklart eller utnyttet. Hovedpersonen prøver å løse konflikter med (mild) voldsbruk to ganger, uten at filmen tematiserer temperamentet eller metodene. Skal vi virkelig gå med på at hun aldri tidligere har vært nede i familiens kjeller? Og igjen: Hvorfor har noen høyt oppe i produksjonsnæringskjeden valgt å spolere det som egentlig er en overraskende plott-twist med den forklarende tittelen?

Mest i veien for innlevelsen står den energifattige norske stemmegivningen. Hjemlige tilpasninger har gjerne det motsatte problemet; skrålete, overspilt dubbing som lager koko-stemning i selv det roligste småbarnshjem. Men der filmer som Istid 1-5 etterlater seeren med stressyndromer og hørselskader, er det norske Bestefar-lydsporet blottet for trøkk og driv. Det kjennes tilgjort og monotont, i den grad det fremkaller følelser, er det irritasjon over den obsternasig-nasale vestkantrobot-sjargongen til Dodo.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Varme?

Når man lager lokale varianter av Hollywood-spesialiteter, er det lett å glemme at drømmefabrikkens mest framgangsrike filmer har empati, varme og undring som sentrale ingredienser.

Bestefar… er definitivt ikke blottet for menneskelighet, den har rollefigurer man får hjerte for. Vi vil jo at den egenrådige og barske Una skal redde livene til moren og bestefaren. Det er imidlertid ikke gitt at hun lærer så mye underveis, at hun kommer forandret ut av det som skjer med henne.

Bestefar er en alien kunne med fordel sluppet oss enda tettere på persongalleriet, gitt oss følelsen at mye står på spill i stedet for å bare fortelle det. Det markedstilpassede og kompromisspregede rom-plottet vanskeliggjør innlevelsen i situasjonene rollefigurene står i og gjør historien til en overflatisk og lite særegen film.