Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Intelligent og forløsende

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

tirsdag 29. oktober 2013

En teatral omgang juling til dagens ungdom – og deres foreldre. Slik oppsummerer Mariken Lauvstad en av forestillingene fra ASSITEJ-festivalen nylig.

↑ Foto: Kristian Foldager

Hvem våger å lage teater med oppdragelsesmoral i 2013? Ikke mange. Det kunne endt i et ubehagelig mageplask, men «OPSANG» har blitt en helstøpt forestilling. Den lurer først publikum til å le godt og hjertelig, men senere setter latteren seg ordentlig fast i halsen.

Tar tyren ved hornene

Danske Mungo Park ble etablert på begynnelsen av 90-tallet, har markert seg internasjonalt som et nyskapende teater. Slik oppkallingen etter en oppdagelsesreisende antyder, søker teateret løpende nye veier «i kampen for at kortlægge endnu ikke udforskede områder i det uendelige teaterlandskap». Denne gangen har de co-produsert med BaggårdTeatret. Om «OPSANG» ikke slår meg som spesielt konseptuelt og formmessig nyskapende, slik Mungo Park selv beskriver sine forestillinger, så er den likevel så modig og kompromissløs at resultatet uansett blir høyst originalt. «OPSANG» er regissert av Reumert-vinnende Heinrich Christensen, som er kjent for ikke å være redd for å ta tyren ved hornene.

Krass musikalkomedie

«OPSANG» er iscenesatt som en blanding av musikal og foredrag. Publikum presenteres for to foredragsholdere som forteller og synger syv ulike skjebneberetninger, hvor syv syndige tenåringer møter sine nådeløse skjebner i møte med de ulike dødssyndene.

De formelt kledde skuespillerne står utålmodig klare på scenen med pekestokker i hendene, allerede mens publikum går inn. En el-gitarist ikledd pastor-skjorte står bakerst på scenen og spiller en bassgang allerede mens publikum setter seg. Scenografien er minimalistisk: Vi ser et stort, avlangt metallbord på tvers av scenen, en plansje hvor dødssyndene står skrevet og en tannlege-lampe. Så snart siste publikummer har satt seg, fyrer skuespillerne løs. De drar fram et kålhode som metafor på en ungdoms «ustabile hjerne», og forteller publikum om faremomentene i ungdommers indre «ombygning». På en barsk og satirisk måte advarer de ungdommene i salen mot… seg selv. Skuespillerne overlapper hverandre lynraskt, og har en fysisk teknikk som er imponerende, og som jeg vil tro treffer det unge publikummet godt.

Fakta


«OPSANG» (DK)

Mungo Park/ BaggårdTeatret

Regi/dramaturgi: Heinrich Christensen, Nils P. Munk, Rikke Bilde og Jonas M. Hansen

Skuespillere: Nicolai Jandorf, Signe Vaupel og Palle Klok

Varighet: 80 min.

Assitej Norges ungdomsfestival i Kristiansand ønsker å formidle eksistensiell scenekunst, livsbejaenhet, engasjement og innsikt, skape en inkluderende, utfordrende og inderlig festival og utforske humanistiske og kunstneriske problemstillinger.

De bytter kjapt mellom svært ulike karakterer, som alle er gjenkjennelige og tatt på kornet. Vi møter blant annet den «typiske» populære gutten Kenneth, som alltid tror han er best, og degraderer alle rundt seg til mye mindre enn de i virkeligheten er (hovmod). Vi møter ei jente som bare vil bli kjendis, som stadig hungrer etter mer og mer berømmelse, og når hun etter hvert også får det, drukner hun til slutt ensom i sitt eget oppblåste selvbilde (fråtseri).

Et velrettet spark i rumpa

Men hvorfor fungerer denne advarselen av en teaterforestilling? Først og fremst fordi manus er så intelligent forfattet, skuespillerprestasjonene så sterke, og timingen og dynamikken i det musikalske samspillet så glimrende. Her er det bildene og situasjonene vi ser males opp foran oss, som gir det nødvendige utenfra-blikket, og som er så til de grader tatt på kornet: Hvorfor lar vi hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap forgifte samfunnet, og forhold til andre mennesker? Forestillingen vifter ikke med sin voksne, moralske pekefinger overfor ungdom, men speiler den individualistiske og ungdomsdyrkende tiden vi lever i på en skarp sosialsatirisk måte. Her får de voksne gjennomgå i minst like stor grad som deres til tider ihjelelskede barn. Her finnes ikke noe ovenfra-og-ned-perspektiv, og det er akkurat her regissøren har gjort sitt smarteste grep. Som publikummer kjenner jeg meg igjen, ler og gremmes om hverandre. Og etter ansiktsuttrykkene og responsen til de mange ungdommene i salen å dømme, føler de seg virkelig truffet.

For denne forestillingen snakker først og fremst de unges språk. Det er kanskje slik at den gjør vondt på en forløsende måte, akkurat slik det av og til er å bli tvunget til å se seg selv utenfra, og slik det er å få nei når man vil ha ja. «OPSANG» minner oss på at det vi vil ha i øyeblikket og det som dypest sett gagner oss på lengre sikt, ofte er to diametralt ulike ting. Stykket har blitt en bitende krass musikalkomedie. Den er drøy, den går for langt – men på den helt rette måten. De to skuespillerne deler sjenerøst ut sviende lusinger og teatral skambank til dagens ungdom  – og deres foreldre.

Men mest av alt ønsker den vel å si til ungdom: Du er bra nok som du er! Slutt å la deg villede av falske idealer!

Annonser

Stikkord:
· · · ·