Internasjonalt kaliber

Den siste tiden har mediediskusjonen omkring kvalitet i scenekunst for barn og unge malt et ganske dystert bilde av tilstanden i teater-Norge. Med en hovedvekt av kommersielle barneboksuksesser som dramatikk på landets største scener, og platt vitsing for voksne som standardingrediens i familieforestillinger, kan man få inntrykk av at teatertilbudet for barn i Norge stort sett består av substansfattig spin-off underholdning. Et festivalpass til Showbox viser imidlertid en annen og mer oppløftende sannhet. Produksjonene for barn i det frie feltet har en palett som spenner vidt,
rommer mange sjangre og er kunstnerisk og konseptuelt helt på høyden med internasjonal scenekunst.

Imponerende programmering
Som største landsdekkende formidler av scenekunst for barn og unge, har Scenekunstbruket en unik innsikt og posisjon i det norske fagfeltet. Dette kommer tydelig fram under årets Showbox – Scenekunstbrukets årlige festival og det frie feltets viktigste utstillingsvindu.

I år serverte Showbox flere ferske forestillinger og premièrer, som performanceforestillingen Underlandet, og den vemodige framtidsdystopien Majka – Jenta fra verdensrommet. Dessuten har malingen så vidt rukket å tørke på scenografien til Katja Brita Lindebergs Om bare Lyseblå kunne bli superhelt og Grande Produksjoners Kakerlakken med den stygge frakken. Festivalledelsen har operert med en viss risiko, og programmert forestillinger de umulig kan ha rukket å se i sin ferdige form. Resultatet er følelsen av å være på en nærmest dagsaktuell festival.

Sceneteknologiens utfordringer
Utvalget i årets Showbox peker på noen tydelige tendenser. I løpet av de siste årene har animasjon vokst seg fram til å kunne erstatte både scenografi og medspillere. I forbindelse med turnéer under DKS, kan teknologien løse mange av de tekniske utfordringene med tunge rigger og varierende spillesteder. Men parallelt med teknologi-evolusjonens gang, blir begrensningene og utfordringene ofte vært svært tydelige.

En forestilling som mestrer balansen mellom skuespill og animasjon erKakerlakken med den stygge frakken, basert på en allerede eksisterende animasjonsfilm av Martine Grande. Skuespiller Ragne Grande interagerer med animerte karakterer i animert univers, men samtidig lykkes hun i å bygge dialog med barna i publikum. Temaet depresjon blir behandlet gjennom billedspråk og metaforer som barna lett kan gjenkjenne. Gjennom spørsmål og et åpent og direkte spill blir de invitert med fra første stund, og resultatet er en poetisk, varm og klok forestilling.

Forestillingen 7 minutter over tolv kommer ikke like godt i havn. Også den er en soloforestilling med animerte bikarakterer og scenografi. Her møter vi Conor (Thea Skallevold), som opplever en gutts verst tenkelige mareritt når moren blir alvorlig syk. Et ambisiøst tema. Men det stive samspillet mellom animasjon og skuespill, med en til tider pinefullt kunstig tekstavlevering, ødelegger imidlertid mye av historieformidlingen. Forestillingens største problem er derimot at den er alt for dårlig bearbeidet fra litteratur til scene; tilsynelatende er hver minste detalj fra boka tatt med, slik at forestillingen blir for lang og dramaturgisk oppstykket.

Visuelle konsept med best-før-dato
Men det er flere forestillinger som har animasjon som en av de viktigste grunnsteinene. Den belgiske produksjonen Den irriterende bussen, blir dessverre i overkant irriterende. Konseptet bærer løfte om en magisk animert busstur hvor alt kan skje. Selv om illusjonen av å sitte inne i en buss i bevegelse er fascinerende nok, opplever jeg først og fremst at Den irriterende bussen flyter på en unik konseptuell idé, men kunne kommet mye lenger i selve utviklingen av konseptet i forhold til barn som målgruppe.

Danseforestillingen Den japanske hagen har også animasjon som konseptuell ramme. Da jeg så forestillingen første gang under Festspillene i Nord-Norge i 2008 ble jeg blåst av banen. Historien om jenta Shiro’s spennende oppdagelser i en japanske hage skapes via projeksjon ovenfra. Skjulte trykk-sendere gjør at barna, som etterhvert blir invitert med i forestillingen, kan interagere med scenografien og påvirke bildet. En konseptuell genistrek. Konseptet er fortsatt såpass kraftfull at barna ikke nøler med å akseptere det, men estetikken og animasjonen i forestillingen er forlengs utdatert. Spørsmålet er hvorfor Den japanske hageninviteres til Showbox først nå, og ikke for flere år siden?

Visuelle konsept med best-før-dato
Men det er flere forestillinger som har animasjon som en av de viktigste grunnsteinene. Den belgiske produksjonen Den irriterende bussen, blir dessverre i overkant irriterende. Konseptet bærer løfte om en magisk animert busstur hvor alt kan skje. Selv om illusjonen av å sitte inne i en buss i bevegelse er fascinerende nok, opplever jeg først og fremst at Den irriterende bussen flyter på en unik konseptuell idé, men kunne kommet mye lenger i selve utviklingen av konseptet i forhold til barn som målgruppe.

Danseforestillingen Den japanske hagen har også animasjon som konseptuell ramme. Da jeg så forestillingen første gang under Festspillene i Nord-Norge i 2008 ble jeg blåst av banen. Historien om jenta Shiro’s spennende oppdagelser i en japanske hage skapes via projeksjon ovenfra. Skjulte trykk-sendere gjør at barna, som etterhvert blir invitert med i forestillingen, kan interagere med scenografien og påvirke bildet. En konseptuell genistrek. Konseptet er fortsatt såpass kraftfull at barna ikke nøler med å akseptere det, men estetikken og animasjonen i forestillingen er forlengs utdatert. Spørsmålet er hvorfor Den japanske hageninviteres til Showbox først nå, og ikke for flere år siden?

Mellom dans og teater
Showbox hadde også andre trender å by på. Flere av de utenlandske produksjonene representerte et uttrykk i grenselandet mellom dans og teater, hvor narrativet ligger primært i det fysiske uttrykket. Ta den danskproduserteTørst (Recoil Performance Group) – et helstøpt og kraftfullt stykke dans for ungdom, eller den fysiske forestillingen Chalk About (Curios Seed).

Produksjoner i grenselandet mellom dans og teater har også fått en sterk framvekst i Norge de siste årene. Blant eksemplene fra årets Showbox er Panta Rei Danseteater sin forestilling Lullaby. Det er kanskje ikke så rart at dans beveger seg mot det narrative og teater mot det visuelle. Vi lever i en visuell tid, hvor teknologien åpner opp for stadig nye måter å fortelle historier på.

Politiske tema
En utfordring i teater for barn og ungdom, er hvordan man kan behandle politiske temaer overfor målgruppen og komme utav det med sin kunstneriske integritet i behold. To forestillinger som på svært ulike måter dykker inn i politiske tema, er forestillingene Majka – Jenta fra verdensrommet kjem att (Jon Tombre/Dramatikkens Hus) og Robinson (Rogaland Teater).

Robinson går i en diametralt annerledes retning. Stykket har tatt utgangspunkt i den klassiske fortellingen om Robinson-øya, men gitt Robinson en ensom gutts skikkelse. Når ei kald og forkommen jente skylles i land, får han straks forhåpninger om en ny venn. Men Turista snakker et annet språk og kommer fra en annen kultur. Det viser seg at det ikke er så lett å forstå hverandre.I Majka er året er 2241. Vi møter to barn i en ødelagt verden, og akkurat som romjenta Majka lovet i den tsjekkoslovakiske tv-serien fra 1979, kommer hun endelig tilbake. Forestillingen har blitt en original tverrkunstnerisk produksjon med kvalitet i alle ledd. Fra scenograf Signe Beckers sølvfargede og trash-estetiske metallunivers, til operasanger Ingvild Storhaugs hypnotiserende sopran. Jon Tombre mestrer kunststykket å balansere vår tids såreste politiske problemstilling med et særpreget kunstnerisk uttrykk for barn. Nettopp den strengen mellom skjønnhet og smerte gjør Storhaugs utenomjordiske operaarier til en kraftfull klagesang over en tapt verden.

Intensjonelt eller ikke: Robinson kan tolkes i en flyktninge- og innvandringspolitisk ramme, hvor postkassa Blanka, med sine kompromissløse JA- og NEI-svar, kan leses som UDI i en firkantet form med hvitlakkert metall. Valget om å bruke gibberish for å understreke språkproblemene mellom Robinson og Turista løser ett problem, men skaper et annet: De oppkonstruerte misforståelsene hemmer flyt, framdrift og samspill. Likevel, Robinson har blitt en søt og sympatisk fortelling om vennskap og åpenhet.

Opprykk
Mange flere forestillinger kunne vært trukket fram fra Showbox sitt program. Blant dem Klassikere for Kids sin siste forestillingForbrytelse og straff, eller Kandisia av Flaatenbjørk Produksjoner. For på tross av noen tydelige trender, speiler festivalen et mangfoldig, ambisiøst og kunstnerisk innovativt norsk scenekunstlandskap. Showbox 2015 er dessuten fri for voksenhumor.