– Jeg trøsta min egen indre 15-åring ved å prøve å trøste dem som er 15 nå

Tirsdag kveld ble Nora Dåsnes tildelt Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i Helsinki i Finland. Ubesvart anrop er en grafisk roman som tematiserer tiden etter terrorangrepet 22. juli 2011 sett fra en ungdoms perspektiv.

Jurybegrunnelsen roste formspråket og den personlige signaturen. Den beskrev Ubesvart anrop som en bok som «stiller spørsmål som de aller fleste kan kjenne seg igjen i: Hvem er jeg, hvilken plass har mine tanker og følelser, hva kan man gjøre for å gå tilbake til hverdagen og samtidig vite at den aldri kommer til å bli den samme igjen?»

Nora Dåsnes ble kalt opp på scenen og mottok prisen fra Tove Janssons niese, Sophia Jansson. Hun tok frem sin gule mobiltelefon og leste – selvsagt – takketalen for prisen for Ubesvart anrop fra den.

Dåsnes er tredje norske forfatter som tildeles den høythengende barne- og ungdomslitteraturprisen. Håkon Øvreås og Øyvind Torseter fikk prisen for Brune i 2014, og Kristin Roskifte i 2019 for Alle sammen teller. Prisen ble i år delt ut for 10. gang.

Formålet med prisen er å øke interessen for det nordiske kulturfellesskapet, samt å anerkjenne enestående kunstneriske innsatser.

Tiden etter terror

Gratulerer, Nora Dåsnes! Her kommer det klassiske spørsmålet: Hvordan føles det?

– Det føles helt enormt fint, jeg er fortsatt rørt og litt overveldet, sier en glad Dåsnes fra Helsinki.

Ubesvart anrop (Aschehoug 2021) handler om hvordan terrorangrepet 22. juli rammet Norge som nasjon, og om hvordan det var å være ungdom i månedene etter terrorangrepet.

Hva tenker du om at en bok om 22. juli får denne nordiske utmerkelsen?

– Jeg veldig glad for at denne boka kan finne lesere utenfor Norge. Jeg tror det er viktig å dele også de vonde erfaringene vi har på tvers av landegrenser, og det er fint at det også kan gjøres gjennom kulturutveksling, ikke bare sikkerhetskonferanser, sier Dåsnes. Hun forteller at å lage boken var en utfordrende prosess:

– Ubesvart anrop var en tung bok å lage. Samtidig var det godt å komme gjennom, for jeg ble tvunget til å tenke på mye jeg hadde ignorert siden 2011, og også til å prøve å finne noe meningsfullt å si til ungdomsleserne mine. Jeg trøsta min egen indre 15-åring ved å prøve å trøste dem som er 15 nå, forteller hun.

Høre hverandres historier

I takketalen lest fra den gule mobilen sa Dåsnes blant annet dette:

Ubesvart anrop er bok om å prøve å finne trygghet igjen etter et terrorangrep.

Når man er redd, er det lett å gjemme seg vekk og isolere seg, både som menneske og som samfunn. Men vi finner ikke trygghet i ensomhet og mistenkeliggjøring. Vi finner det gjennom å møte og snakke sammen med våre medmennesker og lese, se og lytte til historiene deres.

I krisetider bruker vi gjerne mer penger på harde forsvarsverker, men det er vel så viktig å ha et bibliotek å gå til når verden er som mørkest. Så takk til alle nordens bibliotekarer!

Du takket bibliotekarer i talen din. Hva har biblioteket betydd for deg?

– Bibliotekene har vært helt sentrale for at bøkene mine skal finne fram til riktige lesere. Spesielt de leserne som ikke har masse bøker hjemme, eller vet helt hva de skal se etter. Bibliotekarene jeg møter er utrolig dedikerte, og ikke minst dyktige menneskekjennere. Jeg er dypt takknemlig for arbeidet de gjør hver eneste dag.

DKS venter

Når denne artikkelen publiseres, er Dåsnes tilbake på norsk jord, har rukket en visitt i Dagsrevyen og blitt feiret hos forlaget Aschehoug. Samtidig er hun midt i en DKS-turné som nettopp handler om Ubesvart anrop, en turné hun blant annet dokumenterer i stories på Instagram.

– Nå skal jeg komme meg hjem, og så dra på hyttetur med noen gode venner og la alt sammen synke inn. Og så skal jeg få bestilt flere av de andre nominerte bøkene, det var utrolig mange sterke historier jeg fikk lyst til å lese! Deretter er det mer ut på tur med DKS, og etter hvert oppstart på ny tegneserieroman, så klart, avslutter Nora Dåsnes.

Les juryens begrunnelse etter illustrasjonen og annonsene.

Juryens begrunnelse

Årets prisvinder har skabt en bog, som engagerer, berører og får læseren til at reflektere over både kollektive, politiske samfundsspørgsmål og individuelle, eksistentielle spørgsmål.

Bogens grafiske formsprog er sobert, konsekvent og har en tydelig personlig signatur. Gennem billeder og tekst skildres hovedpersonens indre og ydre liv på en udtryksfuld og usentimental måde. Illustrationerne er flydende og hverdagsmelankolske, mens teksten er troværdig og præget af talesprog. Der, hvor teksten holder information tilbage, overtager billederne funktionen som hovedfortæller af historien. Brugen af farver er bevidst, virkningsfuld og talende, og den viser, hvordan forfatteren på elegant vis optegner grænselandet mellem fortid, nutid, drøm og virkelighed.

Historien har en brutal ramme og et blodigt bagtæppe. Handlingen foregår i tiden efter den 22. juli 2011, da 77 mennesker mistede livet i terrorangrebet mod Utøya og regeringskvarteret I Oslo. En række spørgsmål går som en rød tråd gennem hele den grafiske roman: Hvem er terroristen? Hvem er jeg? Hvem er vi som samfund? Hvordan får vi hverdagen og livet tilbage efter katastrofen?

De to sidste sætninger i bogen er enkle, men stærke svar til det grusomme terrorangreb:

Vi har kun hinanden. Og vi har kun nuet.