Kan kunsten redde oss?

Utstillingen Gjenfortryllet

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (for tiden på TKM Gråmølna)

7. oktober 2023 – 31. desember 2024

 

Lek er eksperimentering med det vante og utforskning av alternative bruksområder for det som – for voksne – har en etablert mening. En gaffel (mener voksne) skal man spise med, mens for barn kan den være et jordbruksredskap på en provisorisk bondegård som igjen er laget av øvrige kjøkkenredskaper. Eller gaffelen kan likegodt være en varulv, et tre, eller et tog i et barns tenkning. 

Mulighetene er så utrolig mange, noe vi også kan se i utstillingen Gjenfortryllet på TKM Gråmølna i Trondheim (som står ut 2024).

Utstillingens styrke er at den utvikler og utforsker magien og kraften som ligger i leken for både stor og liten, speilet i kunstens og kunstnernes lek med objekter.

Toril Bonsaksens Black Star (2016), for eksempel, er et verk av en død due, liggende på ryggen, satt sammen av skjeer.  Kunsten her er ikke bare uttrykk for nettopp en lekende holdning, men det hele er også rammet inn av tanken om lek som stadig viktigere i en verden som er i ferd med å gå rett vest med kriger, høyrepopulisme og kunstig intelligens (uten at noen av disse temaene nevnes direkte, men det er en nærliggende og givende bakgrunn for meg som betrakter).

Fabulerende blikk

La oss se på tittelen. Begrepet gjenfortrylling er motsatsen til den (med et begrep hentet fra sosiologen Max Weber) av-fortrylling som har preget moderniteten, og da særlig de siste 200 årene med all sin fremskrittsoptimisme, teknologifetisjering, dyrking av rasjonalitet og vitenskap og vekt på kron og mynt: Tendenser og verdier som frarøver verden dens magi, fascinasjon, forelskelse og undring, alt det som gjør livet magisk.

Det er altså her både lek, og kunstens voksenutgave av leken, kommer inn som et motsvar, for her er det jo nettopp det upraktiske, ufornuftige, tvetydige, underlige og trege som er retningsgivende. Og det er nettopp det vi trenger for å finne igjen tråden i vår livsform, om vi skal tro kuratorene for denne utstillingen, som lar seg inspirere av Silvia Federici som mener at magien i tilværelsen langt fra er tapt, men finnes i det som tydeliggjør og skaper bånd mellom oss mennesker og verden, og som ikke er penger og effektivitetstenkning.[1]

[1] Silvia Federici: Re-enchanting the World: Feminism and the Politics of the Commons (PM Press, 2018).

Eventyret

En nærliggende form her er myten og eventyret. Her er det ikke kapital, makt eller effektivitet som er det verdifulle og rådende, men det gåtefulle og tvetydige, noe vi kan se i Tom Kosmos installasjon Domestication (2020) på utstillingen. Verket består av flere skulpturer plassert mot en stor veggtegning av en vei som fører inn i skogens mørke. Det er denne uavklarte tilstanden vi kanskje må inn i, antyder kunstneren, for å oppdage mellomtilstander og hybridformer som overvinner den moderne verdens enten-eller tenkning. Skulpturene viser oss dyr – en ulv, en hest? – som er hyllet inn i tepper, for å skape gråsoner og dekke til hvordan vi ser og leser disse skapningene. Tvetydighet skaper undring, ikke bare uklarhet. Det skaper et større mulighetsrom for flere betydninger, og dermed et større område å leke med det vante i.

Fruktbare gåter

Mange av verkene på utstillingen kobler seg direkte til barnets ofte mer fleksible og åpne forestillingsverden, hvor skillet mellom dyr og menneske, eller natur og kultur ikke er så strengt.

Bare se på Erlend Leirdals Oklahoma Girl (2016), hvor en trestamme nærmer seg kvinnelige former, eller Anne Marie Hagerups Rever (reveriet) (2021), som både er en oppsamling av små rever OG en liten haug med kvist. Det er som om begge kunstnerne har tatt med seg det fabulerende barneperspektivet inn i selve kunsten, for den tvetydige grensen mellom kvist/tre på den ene siden og dyr eller menneske på den andre, er ikke lenger noe vi kan skyve unna eller bortforklare som «bare kvist eller kun en stamme». Her er det ikke bare natur vi ser. Dermed tvinges voksne til å se det barn ofte naturlig ser. Verkene minner oss kanskje på noe vi vanligvis ikke ser, noe vi har tapt på vei inn i de voksnes, «modne» virkelighetsforståelse.

Morten Allan Egstad skaper et mer insisterende bilde på denne tvetydighetstilstandens forbindelse med naturen i sin skulptur I skogen får du svar (2019), hvor en stor treskulptur ikke forestiller noe bestemt, men er en beholder for hemmeligheter og et bilde på forbindelsen mellom det gåtefulle og det fruktbare i nysgjerrighet: Tittehullene i skulpturen mot det skjulte, og dermed det mulige, det vi ennå ikke har kartlagt, eller bestemt hva er.

Irene Nordli gir også det gåtefulle fysisk form i Form i seg selv på bord med tynne bein (2016), hvor keramikkskulpturen er det uforståelige som sådan. Det er ikke alt som lar seg begripe, sier hun, det er vendt inn i seg selv, og uansett hvordan det rammes inn vil gjenstanden forbli gåtefull.

Uklare skiller

Disse gåtefulle bildene hektes også på en mer sivilisasjonskritisk tankegang, en tankegang som sår tvil om menneskenes perspektiv egentlig er mulig å skille ut fra dyrenes og plantenes virkelighet, for vi har jo også natur i oss – bakterier og celler i oss som vi deler med en biologisk virkelighet som er mer omfattende enn menneskekulturen.

Kristina Daukintyté Aas’ billedvev Viktoria (2020) er det mest direkte uttrykk for dette på utstillingen i Trondheim. Her er menneskeansiktet en maske som – når vi tar den av – avdekker planteriket snarere enn noe rendyrket menneskelig! Vi ser også et lignende perspektiv i Bjørn Båsens Tchaikovsky Cabinet (2022), hvor et tjernlignende, Theodor Kittelsen-aktig maleri viser seg å være et titteskap som, når vi åpner det, avslører et menneskeansikt som er fullstendig gjennomvokst av planter, som i et maleri av den italienske kunstneren Giuseppe Arcimboldo (1526-1593), som er kjent for å male ansikter satt sammen av grønnsaker og frukt. Jo, vi er natur.

Skjønnhetens røtter

En annen linje i utstillingen undersøker skjønnhet som noe mer enn et bedårende overflatefenomen. Skjønnhet, og de ornamentale fremstillingene som holder det vakre fast i gjentagelser, er ikke luksus, men helt essensielt for en sunn livsfølelse, ifølge den britiske kunstneren og teoretikeren William Morris, som også er en sentral figur på denne utstillingen.

Morris stod som kjent bak Arts and Crafts–bevegelsen på slutten av 1800-tallet, som prediket en form for estetisk sosialisme, for å vri litt på velkjente uttrykk. Det vakre stikker dypt og skaper balanse og klarhet i et liv, mente han, og hevdet videre at dette ikke var noe som skulle forbeholdes borgerskapet, men det vakre burde nå ut til alle samfunnslag.

Igjen er dette en holdning hvor form ikke er pynt, men snarere lek med det vante på måter som forandrer hvordan vi betrakter oss selv og verden. The Bird (1878), som er et verk av Morris selv, hvor teppets ornamenter veves sammen med fugleformer for å vise at menneskets arbeidsrytmer ikke er adskilt fra dyrenes bevegelser og naturens egne klangbilder. Frida Hansens tekstile verk Peoner (1900–1901) foretar et lignende grep, hvor naturens og vevens rytmer trekkes sammen i et tvetydig bilde, hvor overgangene mellom natur og menneskelig arbeid ikke er så klar.

Alternative retninger

I Hanne Fries’ Nye ornamenter (2017) vrir de forenklende skillene mellom natur og kultur sammen i en polypp– eller stalagmittlignende form, som like gjerne kan minne om menneskekroppens indre landskap som naturformer. Det hybride fanges inn i mange verk i utstillingen Gjenfortryllet, og hele veien er hensikten, slik jeg forstår det, å skape mellomrom hvor vi må tenke og eksperimentere med det vante.

Magien kan også gjenfinnes ved å se noe spennende i det antatt verdiløse eller uinteressante, som Monika Mørk med hennes Vedsekkbroderi # 2 – Lappa og stoppa (2023), hvor, i utgangspunktet, en grå og kjedelig sekk vendes om til noe vakkert og, ja, magisk.

Den gjenfortryllelse, som utstillingen retter seg mot, og er i det hele tatt ikke så bortgjemt som voksne skal ha det til, for eventyr og nye betydninger finnes overalt om vi bare har øynene med oss … Bare se på Felieke van der Leest Jewelrassic: an inside story (2017), hvor kunstneren har fremkalt et helt lite kapittel med dinosaurer i et lite smykke, eller Ahmed Umars Identitet – brodert (A though from Hallingdal) (2023), hvor kunstneren har tatt den Hallingdalske bunadsformen, som noe satt og formgitt, og trukket den over i den sudanske folkedraktens visuelle uttrykk, og dermed tryllet frem en annen identitet, en annen livsform for å skape flyt og lek i vårt blikk på hva dette plagget kan være – og hva en slik lek med kultur og religion kan skape i et globalt perspektiv av forsoning og positive kulturmøter.

Andre retninger

Eller se på Ask Bjørkås Heksekompass (2023), hvor det ikke er den standardiserte kompassnåla som angir retningen i geografien, men heksefigurer, og all den magi som er innfelt i dem. Hvorfor kan ikke vi som er voksne også tenke sånn? Jeg ser ingen grunn til at gaffelen jeg nettopp spiste lunsj med ikke også kan være en varulv …

Vi voksne har mye å lære av barns lek, har jeg lenge tenkt. Jeg er neimen ikke sikker på hvor denne stivbeinte selvoppfatningen som voksne går rundt med ble et ideal, men faktum er at det å bli voksen, for de fleste, innebærer at man «oppfører seg» og ikke finner på sprell som vekker forargelse og oppmerksomhet. Men er det ikke nettopp det vi burde, tenker jeg i møte med denne utstillingen i Trondheim, som så tydelig fremkaller all den magi og all den lek, som hele tiden er med oss om vi bare ser forbi de enkle kategioriene vi gjerne organiserer verden i.

Kunsten – som Gjenfortryllet viser – peker i retning av det vi har mistet, og minner oss på at ikke alt er tapt fra barndommens frihet og magi. Jo, det er fortsatt håp for oss voksne.