Keep calm and love 8A

Det finnes noen læresetninger om skriving som alltid er med meg, og en av dem er denne: Se på verden som om den var ny. Det er fundamentalt for det skapende, det som bryter med vanen, lar oss se noe som nytt eller med en annen klarhet. Og så feste denne tydeligheten til et materiale.

Men noen ganger føles metoden ubrukelig. Det er når det er selve verden som føles ny. At noe er blitt så forandret at det i seg selv virker uklart eller ubegripelig. Det er som om verden står der og har blitt en motsatt skriveleksjon.

Hva jeg snakker om?

Jeg snakker selvsagt om å være på skoleturné med Den kulturelle skolesekken. Nærmere bestemt høsten 2021. På ungdomsskoler, i 9B og C og den akk så på lærerværelset baktalte 9E. Og den som var der på forfatterbesøk, var meg.

Vidunderlige, nye verden

Jeg må ta med forhistorien. Da jeg dro på skoleturné i høst, var det åtte år siden sist jeg fartet fra skole til skole og klasserom til klasserom i ukevis på denne måten. Jeg har hatt vært syk i en del år. Det har vært et veldig begrensende rammeverk for litteraturformidling. Skolebesøk og reising har ikke latt seg gjøre. Jeg hadde akkurat sluttet å tro at dette noensinne ville bli annerledes, da et legemiddelselskap hadde løst mysteriet og staten ga meg blå resept. Alt er helt annerledes nå.

Vidunderlige verden.

Jeg elsker å kunne reise på turné igjen. Jeg har alltid likt disse møtene, å få være sammen med elever i klasserommene er ikke bare formidling, det er også kunstnerisk givende. Men åtte år hadde gått og det var noe som var annerledes nå. Til å begynne med merket jeg ikke helt hva. Jeg hadde laget et helt nytt opplegg om egne bøker, om litteratur, om å skrive. Opplegget fungerte, men så var det altså noe likevel. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var, men antok at svaret satt i summen av små ting, slik svar ofte gjør. Skolebesøk er delvis impro, opplegget forandrer seg fra time til time, men hvilken retning skulle jeg justere i? Hva var det jeg følte på?

Hva gjør du her?

Det er fortsatt ikke lett å sette fingeren på det. Møtene var hyggelige, elevene høflige, folk vil meg alltid vel. Nei, hva var det? Jeg forstod i alle fall at det ikke bare handlet om å skru opplegget litt bedre til. Jeg forstod at det var noe med selve innfallsvinkelen min som ikke fungerte, i alle fall ikke så godt som åtte år før. Jeg stod ved der i klasserommene og følte at problemet ikke satt i de justerbare detaljene, men i grunnpremisset: Premisset jeg hadde med meg fra åtte år før, premisset som handlet om det at jeg stod i et klasserom og snakket med tenåringer om litteratur var en naturlig ting. At jeg, som forfatter, som skriver bøker, hørte hjemme der. At dette i seg selv ikke trengte noen forklaring eller begrunnelse. Det ga seg selv.

Og det stemte bare ikke lenger.

Hva gjør du her? Hva betyr egentlig bøker for de menneskene du snakker med nå?

Når man lever av å være forfatter, er det ikke et behagelig spørsmål å stille. Gjennom to-tre kvelder satt jeg på hotellrommet og forandret hele opplegget. Jeg fjernet boka, litteraturen, fra hele den første halvdelen. Det er utilgivelig, men det var det jeg gjorde. Det var en måte å omstarte på. Jeg var dypt skeptisk til valget, men jeg måtte teste det ut.

Skjermenes barn

Noe av det jeg følte på, handlet trolig om bokas nye og svekkede posisjon. Mennesker som befolket niende klasse dette skoleåret er født omring 2007. De er skjermenes egne barn. Mange av dem har aldri hatt noe forhold til bøker. Noen av dem leser, men i det store bildet finnes ikke boka for dem slik boka fantes for generasjonen ti eller tjue år før dem, for ikke å snakke om min egen. Alle snakker om at ungdom ikke leser bøker. Det er ikke sikkert at det er riktig, for noen leser, men boka har sluttet å være selvsagt. Den er ikke lenger noe allment.

Boka har blitt noe man må ville, ønske, prioritere. Den er elsket av folk som allerede har lært å elske den, lærere, foreldre, evig våkne formidlere. Men den har også blitt et prosjekt, et ideal, en kampsak. For de elevene som jeg stod foran nå, kommer boka langt ned på lista av det de bruker sin hverdag på. Etter åtte år stod jeg der igjen og snakket om bøker, men nå med skjermenes egne barn. Hvis en bok ikke føles relevant, hva da med en forfatter?

Grønnkål og salt karamell

8A og 9E. Vi møtes i klasserommet, men vi står selvsagt i en mye større sammenheng. Samfunnet har gitt oss alle mobiler og skjermer som vi har blitt avhengige av. Det samme samfunnet står nå klart til å kritisere menneskene i 8A og 9E for det og fortelle dem at det er en uheldig utvikling. At det er for mye skjerm. Det må begrenses. De blir fortalt at de bør lese bøker, for slik vil de erobre språket, abstraksjonene, dannelsen og det høyere utdanningssystemet. Litteraturen vil være med på å gjøre dem til gode, samfunnsnyttige lesere. Men det går bare hvis de klarer å motstå skjermene og vende seg mot boka noe mer krevende: langlesingen og litteraturen.

Vi gir dem altså tusen millioner søte krokodiller og heksehyl og bringebær i gele og kuler salt karamell, vi legger det rett foran dem, samtidig som vi sier: det beste er hvis du spiser for eksempel grønnkålsalat.

Jeg står der og vet bare en ting:

Jeg vil ikke være grønnkålsalat.

Jeg vil ikke være lese-entusiasten, misjonæren, den som skal overbevise. Jeg kan ikke ta på meg å være det instrumentet. Jeg vil skrive, jeg bruker hele arbeidsuka mi på å få fortellinger til å virke, til å få noe til å oppstå bare fra setninger. Jeg kan noe om å bruke fantasien og språket som verktøy. Det kan jeg si mye om, og det er det mest fantastiske som finnes å snakke om, men den samtalen kan ikke bli interessant hvis jeg går inn i dette rommet som en som alltid vet bedre.

Så egentlig satt jeg vel der på hotellrommet og besvarte spørsmålet: Hva gjør vi når leserne ikke lenger er lesere, men lyttere og seere?

Fortellingene vi bare har sett

Jeg har skrevet flere barne- og ungdomsromaner med dyr som tema, og dyr er jo mange fortellingers oldemor, så det var lett å begynne der. Jeg begynte med den moderne film- og seriehistoriens mest kjente, dyreinspirerte romvesener. Det er så mange av dem, og de kan jo lett brukes til et grunnkurs i karakterbygging, om det er det man vil. Jeg gikk videre til andre fortellinger der dyrene har vært til inspirasjon for skaperne av fortellinger – men å finne felles referanser nå for tiden er vanskelig i seg selv, og det er en jobb som overrasker. Hvilke to fortellinger får forresten opp ALLE hendene i været i et niendeklasserom i 2021? Lady og Landstrykeren og Squid Game. Greit, så kan det brukes.

Hva er egentlig en fiktiv karakter? Hvordan lager vi dem? Hvordan bruker fortelleren hjernes egne assosiasjoner? Hvordan lager man noe det er meningen at vi skal bli redde for? Hva gjør vi når vi vil overraske?

Men litteratur handlet det i alle fall ikke om.

Det handlet om fortellinger som de aldri hadde lest, men bare hadde sett.

Ungdommene, barna født med en skjerm i hendene, er høyst kompetente. Mange av dem leser knapt bøker, men de har sett alt mulig. De er den visuelle fortellingens innfødte. Ei jente i 9E sa om grunnkonflikten i Snøhvit, eventyrsjangerens mest ikoniske sjalusidrama, at det hadde vært mer interessant om heksa var mer i konflikt med seg selv, det burde hun være. Der og da transformerte hun altså det arkaiske eventyret, og når det skjer, tar det meg ett sekund å bli lykkelig.

Og dette mens noens dekorerte jente-telefon lå til lading på kateteret med den siste meldingen på snapchat lysende opp mot meg: Dere er alle fitter.

Jo, heksa må gå i seg selv. Alle vet det.

Boka er leirbålet

Jeg likte de samtalene dette skapte. Det finnes nesten ingen samtaler om fortellinger som ikke kan starte med romvesenet. Men jeg kunne jo ikke holde på slik. Jeg måtte komme meg over til litteraturen. Og her hadde jeg gitt meg selv en mulighet, jeg kunne lett vise til hvordan jeg har brukt dyreskikkelser, for eksempel flaggermus, som karakterer. Så vi kom til boka til slutt. For det vil jeg alltid, det er noe av det fineste som skjer i klasserommet: Når jeg får lov til å lese høyt. Det er som å tenne leirbålet. Det er de fineste øyeblikkene. Men jeg følte jo at jeg manipulerte dem rett inn i høytlesningen. At jeg hadde sneket oss dit, som en del av en slu og instrumentell plan. Men jeg tok det virkelig til meg, da en av de nydelige representantene fra 9E utbrøt, etter at jeg hadde lest høyt det siste kvarteret og timen var over:

«Du var så flink! Jeg sovna, faktisk!»

Fordi jeg skriver både for barn og voksne, blir forventningene i de ulike sfærene tydelige. Noen forventninger kan aldri bli store nok, for eksempel forventningene til at en bok skal være god. Men forventningen om at jeg skal fikse oppmerksomhetsproblemene våre, en forventning som av og til kan bli rettet mot den barne- og ungdomslitterære forfatteren – den kan jeg ikke leve opp til.

Jeg kan ikke være den som skal løse dette enorme, verdensomspennende problemet, det som har rammet oss alle, problemet med vår oppmerksomhet og vår tid, den som boka akkurat nå ser ut til å tape. Jeg klarer ikke å identifisere meg med rollen som en lesningens Messias. Men det jeg kan klare, er å være til stede som forfatter. Vise hva som begeistrer meg, vise hvordan en fortelling kan bygges og akseptere at fagfeltet mitt krever en introduksjon, en slags inngangsportal. Det er dette rommet jeg må gjøre større. Samtidig må jeg akseptere at feltet mitt har blitt mer marginalt. Det er to sider av samme sak.

Keep calm

Når jeg ber om å få slippe å være lese-entusiasten som skal snu tankskipet, handler det også om høflighet. For jeg vil ikke gå inn i klasserommet som en kritiker av de som er der. Jeg er en utøver på besøk, men jeg er også en gjest. Hva hvis jeg i mitt møte med mine voksne lesere skulle starte med en subtil kritikk av deres prioriteringer? Sitte der på bokbadet og klage på lesevanene til de som har kommet?

Det er å undergrave det skapende arbeidet jeg ellers holder på med. Det er å miste troen på seg selv.

Det var en interessant opplevelse å gå via kunstformer som slett ikke er mine egne. Jeg skammer meg fortsatt litt over det. Jeg følte at jeg hadde sviktet litteraturen. Det er mulig at jeg også hadde det litt. Jeg må tenke på det. Hadde jeg blitt en avdeling for contentproduksjon? Er det greit å snike inn litteraturen på denne måten, eller er dette et opplegg for folk som har gitt opp? Har jeg gitt opp? Jeg har muligens også skrudd opp elevenes status som herskere av den visuelle fortellingen. Men jeg tror de fortjener det. Jeg vil ikke noe annet enn å være der, være sammen med de interessante menneskene de er, forsøke å få dem til å bli med meg inn i det ville området der fortellinger tar form, det området der det går an å skape noe. Der jeg vet litt mer enn elevene om noe, men mindre om noe annet. Men alt jeg vil er at vi kan snakke sammen og at det er på ordentlig.

Utenfor ett av klasserommene jeg var inne i på turneen, det må ha vært et sted i Solør, hadde noen hengt opp denne plakaten:

Keep calm and love 8A.

Og jeg tror det er det det må handle om. Nøyaktig det.

Denne teksten er en bearbeidet versjon av Tronstads åpningsessay under Se og les-konferansen i Bergen i februar 2022.