Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kulturslitet

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 10. november 2015

Barnas poesidag bød på mange gode innslag, men demonstrerte som helhet at det er et slit for både barn og voksne når kulturklassens barn skal erverve kulturklassens smak.

↑ Veien til poesiens forjettede land var bratt og brolagt med perler på Barnas Poesidag. Illustrasjon: Flu Hartberg

– Hva er det på Barnas poesidag?

– Tja, ord?

Barna ble ikke akkurat entusiastiske av våre forsøk på å motivere dem til å løpe igjennom Slottsparken for å vie en søndag til Barnas poesidag på Litteraturhuset. Mulig i det minste fireåringen hadde løpt fortere dersom vi hadde husket fra programmet at det var mulig å bli malt i ansiktet. Løpingen skal uansett ikke ha skylda for at både hun, niåringen og vi ble utslitte av dagen. Vi var med på samtlige programposter fra starten klokken 12 til vi måtte gi oss før siste innslag klokken 17, der Harry Potter-oversetter Torstein Bugge Høverstads skulle fortelle om å lage norske Potter-navn. Barnas poesidag bød på mange fine innslag, men demonstrerte som helhet at det er et slit for både barn og voksne når kulturklassens barn skal erverve kulturklassens smak.

Høy kulturkapital

Poesien var ikke dominerende denne dagen. Arrangementet kunne like gjerne hete «prosadag», «illustrasjonsdag» eller «musikkdag». Grønlandske eventyr for de minste og Harry Potter-oversetter for de eldste rammet inn fabelaktig fortelling og opplesing fra Vigdis Hjort, engasjerende billedbok-lysbildeshow fra Anna Fiske, vakker og nærmest sakral diktlesing fra Synne Lea visualisert med Stian Holes tolkningsinviterende illustrasjoner, frekke og artige dikt fra Lide Hagerup, engasjerende musikk fra «Kattene på Grønland», en snodig Club-7-relikviesk støvsugerlydperformance av Sigmund Skard,[1]dikt og illustrasjonskurs med Fiske og Hagerup og nonsense-dikt fra Bugge Høverstad.

Til tross for kvaliteten i disse enkelte bestanddelene, fungerte helheten dårlig. Det skyltes neppe at det utvidede poesibegrepet skuffet publikum. Men i markedsføringen er merkelapper ikke bare beskrivelse av innhold, men av hvem arrangementet er for. En dag som tar for seg den kulturelt sett høythengende «poesien» signaliserer et arrangement som krever (og gir?) publikum mer enn det en musikk- eller eventyrdag gir. Effekten var at kulturkapitalnivået også i publikum var høyt, og at dagen ble en del av verktøykassen til foreldre som er kulturelt ambisiøse på barnas vegne. Men navnet lovet også en dag, og både sprik i hvilken aldersgruppe innslagene var for, og innslagenes ulike grep om salen, gjorde arrangementet lite egnet til at en familie skulle legge søndagen til Litteraturhuset for å kose seg med variert kultur. Mer ble det en utfordring å holde disiplin på ungeflokkene i rommet, og på slutten av dagen var det knapt noen igjen i salen, selv om det totalt sett må ha vært rundt 50 barn innom i løpet av dagen.

Fakta


SERIE:

Hva vi snakker om når vi snakker om barn

Periskop har invitert sosiolog Lisbeth Fullu Skyberg og samfunnsgeograf Karl-Fredrik Tangen til å utforske hva samfunnsfaglig teori kan bidra med i diskusjonene om kunst og kultur for barn og unge. Målet er å forstå bedre hva som gjøres for hvem på kulturfeltet.

Slet med kjernepublikummet

Spørsmålet om disiplin er et sentralt tema i sosiologien. Ikke minst lurer sosiologene på hva som får folk til å gå på jobb dag ut og dag inn når andre stikker av med gevinsten. Tenk på den lavtlønte ansatte på Telenors kundeservice som muliggjorde at daværende Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas kunne få 1,7 millioner i bonus for «holistisk vurdering av bærekraftige resultater og etterlevelse av Telenor Way».[2]Det er skolen som disiplinerer arbeiderklassen inn i arbeiderklassejobber, hevder kultursosiologen Paul Willis i klassikeren Learning to labour. How working class kids get working class jobbs. Han følger rampeguttene på ungdomsskolen i England og analyserer hvordan de ved å være i opposisjon til skolen, og prestere dårlig der, disiplineres inn i et liv som fabrikkarbeidere. Utover å gi et innblikk i slike konkrete prosesser, som også kan sees innvevd i forhistorien til sammenhengen mellom industridød og sosiale problemer i 70- og 80-tallets England[3], kan lærdommen fra Willis også fortolkes mer generelt. Samfunnets institusjoner for barn og unge, ikke minst når de tilsynelatende henvender seg til alle, fremmer mekanismer som sorter barna slik at de får preferanser som høver seg for sin klasseposisjon.

Mens sosiologene stiller spørsmålet om hvorfor folk aksepterer å jobbe, så er spørsmålet knyttet til kunst snarere hvorfor folk ikke oppsøker kunsten. Sånn skiller sosiologene seg fra vanlige folk, som betrakter arbeid som en mer eller mindre utholdelig nødvendighet, mens de lurer på hva i all verden som får folk til å holde ut mange av de snodige kulturarrangementene. Barnas poesidag trakk neppe mange som ikke også ellers blir utsatt for tilsvarende kulturtilbud. Barnas poesidag skiller seg derfor ikke særlig fra en rekke andre kulturarrangementer hvor kulturuttrykk tilrettelegges for barn. Men fordi poesidagen i tillegg slet med å holde på kulturens kjernepublikum, sviktet den også kulturklasseforeldre med ønske om å gi barna riktige kulturelle preferanser.

Selv om den overordnede formidlingsjobben for et slikt idealistisk og velkomment tiltak som barnas poesidag er en hard nøtt å knekke, burde det vært mulig å lage et bedre arrangement for familiene som lar seg lokke av en dag i poesiens navn. Det burde vært noe å gjøre for alle hele tida. Noe å drikke og spise, noe å tegne, noe å se på, et sted å slappe av, altså slike ting som gjør festivaler til festivaler for sammensatte grupper. Søskenflokker kommer gjerne i ulike aldre, og det ble særlig vanskelig å holde de små barna gående utover arrangementet, når innslagene først og fremst var rettet mot eldre barn. Å la arrangementet organiseres med noen parallelle sesjoner, kan være et nærliggende forslag, men i sin nåværende form tydeliggjorde Barnas poesidag en uomgjengelig utfordring for alle som formidler budskap som folk kan finne på å oppfatte som kjedelig. Det nytter ikke bare å snakke til ungene med en stemme som ligger en oktav over normalen, man må snakke med dem. De dyktigste formidlerne skapte nettopp engasjement gjennom at formidlerne og barna deltok i samme verden. Etter at Vigdis Hort hadde snakket om ungdom og kjærlighet et par minutter, stormet derfor fireåringen fram og fant seg en pute rett foran scenen for å høre mer om en fortelling som opplagt handlet om levende karakterer.

Fint råmateriale

Kanskje burde Litteraturhuset slakte Poesidagen slik en investor slakter forretningskonglomerater og skiller dem ut i ulike deler som selges hver for seg. Om hver tidsavgrensede sesjon hadde hatt tilbud til ulike aldersgrupper parallelt kunne det vært lettere å holde alles konsentrasjon mens man var til stede, og heller gått hjem, eller et annet sted etterpå, i stedet for å springe ut og inn av Café Oslo, og lure på hvilken av de rådyre kakene som ville holde sammenbruddet unna for den uengasjerte delen av familien en liten stund til. Det hadde jo også vært en fin test på om det var mulig å lokke til seg familier for å høre noen lage lyder med støvsugeren.

På Facebook-siden sin forteller Barnas poesidag at de har vært i et vellykket møte med kulturkomiteen i bystyret og krysser fingrene for mer penger. Vi krysser gjerne fingrene vi også. Råmaterialet er det ikke noe i veien med, og vi er ikke de eneste som gjerne vil at profesjonelle kulturfolk skal åpne porten til det forjettede kulturland for barna våre. Men åpningen kunne gjerne vært litt større, slik at både flere slapp inn, og flere flere av dem som hadde kommet hadde tatt veien helt fram mot scenen.

[1] Eksempel på Club7-performance: http://www.videokunstarkivet.org/mortenborresen/

[2] http://www.klassekampen.no/article/20151103/ARTICLE/151109994

[3] Perioden manifisterte seg i en gullgruve av kultur, og også ettertidens behandling av perioden har mye gull. Se for eksempel:https://no.wikipedia.org/wiki/This_is_England

Annonser

Stikkord:
· ·