– Kunstopplevelsen er i seg selv et spill

Dette er den tredje artikkelen i Ballade og Periskops serie om hvordan teknologi påvirker barns erfaringsvirkelighet. Les de andre artiklene her: Miniøya: – Opplev nå, del senere og her Rikskonsertene satser millioner på onlinespill

Søk, neste, videre! Mange barn ned i treårsalderen er allerede bevisste kulturforbrukere, og er vant til å kunne svitsje mellom musikk, video og spill som det passer dem gjennom internett, TV og nettbrett.

Om denne økende graden av selvstyrt kulturkonsum er med på å drive frem den voksende trenden med deltagelse i kunst rettet mot barn er vanskelig å si. Men selv om det er forskjell på digital deltagelse og analog opplevelse av kunst, er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom dem, tror teater- og medieviter Ragnhild Tronstad.

“72 Hour Interactions” av Invisible Playground, blant bidragsyterne til YOUrbans avslutningskonferanse PLAYUR: Exercises in Urban Play.

– Innenfor klassisk estetikk betegner man ofte den estetiske erfaringen som et spill, hvor betrakteren inngår i en form for mental interaksjon med verket, sier hun.

Den digitale trenden er likevel voksende, med begreper som deltagelse, medskapning og interaktivitet som positivt ladde ord for både kunstnere, kunstformidlere og publikum.

Det er kort vei fra et ønske om mer deltagelse til digitale formidlingstiltak som kunst-apper eller online-spill.

Men hva menes egentlig med deltagelse? Og hva skjer med kunstopplevelsen når verket ikke lenger betraktes som autonomt, men i stedet som del av en lek?

Teater- og medieviter Ragnhild Tronstad peker tilbake på de store tenkerne for å beskrive deltagelse i kunstopplevelsen.

Spill som metafor for kunstopplevelsen

– Filosofen Hans-Georg Gadamer bruker spillet som en metafor for fortolkningen av kunstverket. Da er det et viktig poeng at verket nettopp har en egen virkelighet som det spiller ut. I en slik mental form for deltagelse har ikke publikum full kontroll men inngår i en forbindelse hvor man selv blir spilt i like stor grad som man spiller selv, sier Tronstad.

Hun har nylig avsluttet forskningsprosjektet YOUrban: Social Media and Performativity in Urban Environments på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), der hun sammen med en gruppe arkitekter, designere, medieforskere og kunstnere har utforsket forholdet mellom sosiale medier, design og bybildet.

– Dagens samfunn er i stor grad preget av aktiv deltagelse og meningsytring på mange plan, også for barn. Det kan nok være med på å øke deltagelsestrenden i barnekunst, men det er mange måter å gjøre det på. Deltagelse i kunst handler ikke bare om fysisk interaksjon, sier hun.

Graden av deltagelse avgjør

YOUrban-prosjektet rundet av med en performance-aktivitet i parken på St. Hanshaugen sist høst, der tilfeldige forbipasserende ble invitert til å forsøke å kontrollere et stort robotaktig dobbelthjul ved hjelp av fysiske bevegelser i rommet. Hjulet er laget av den nederlandske kunstneren Pieter Verhees, og i performancen, kalt The Follower (2014), samarbeider han med skuespilleren Tet van der Donk.

– Dette verket er et godt eksempel på hvordan publikums deltagelse må veies opp mot et regissert meningsinnhold i en vellykket interaktiv kunstopplevelse. Hjulet styres tilsynelatende bare av publikums bevegelser – men det ville naturligvis vært livsfarlig å la folk egenhendig styre rundt med et digert hjul midt i trafikken. Publikums følelse av medvirkning er helt essensiell, men uten en viss regi og kunstnerisk kontroll er det vanskelig å formidle en egentlig kunstopplevelse – da blir det i stedet en publikumsstyrt, uforpliktende lek, sier hun.

Tronstad peker på graden av deltagelse som en avgjørende faktor når man skal lage deltagende kunst for barn.

– På et punkt bikker det over. Kunstens potensial til å gi oss nye opplevelser og erfaringer er ikke forenlig med at man selv skal ta alt initiativ og også stå for alt innholdet, og det er litt av problemet med kunst og underholdning som i for stor grad styres av publikum. Må tilskueren bidra med alt meningsinnhold selv oppleves det ikke lenger som en like verdifull kunsterfaring, sier hun.

– Deltagende kunst har lavere status

Tronstad tror likevel at digitale og teknologisk funderte formidlingsprosjekter og kunstverk som baserer seg på deltagelse kan ha stor verdi.

– Deltagende kunst har tradisjonelt lavere status enn den opphøyde, autonome kunsten som kun krever tilskuerens mentale engasjement, sier hun.

– Hvorfor det?

– Det henger nok sammen med hvordan vi forholder oss til nettopp barnekultur, og til amatørkultur, hvor mye handler om gleden ved delta og om å bidra med eget meningsinnhold. Dette går på bekostning av verkets autonomi til å spille ut sin egen virkelighet i møtet med betrakteren. Men ofte er kunstnerisk meningsinnhold knyttet til erfaringsdimensjoner i livet som barn ennå ikke har noe forhold til. Da kan bruk av deltagende elementer – fysiske eller digitale – være et virkemiddel for å engasjere betrakteren, sier hun.

Å konstruere deltagende eller interaktive kunstopplevelser for barn krever vel så mye av kunstneren som de klassiske, mer opphøyde formene for verkstruktur gjør, mener forskeren.

– Det er utfordrende å få til en stram regi når man samtidig skal gi betrakteren påvirkningskraft. Man har ikke i samme grad kontroll over resultatet, sier hun.

Forskjell på interaktivitet og deltagelse

– Mange barn i dag er vant til å styre sitt eget kulturkonsum gjennom internett og lett tilgjengelige teknologiske virkemidler. Tror du det er med på å drive frem den interaktive trenden?

– Jeg tror i hvert fall vi som publikum er mindre redde for interaktivitet og deltagelse nå enn før. Da jeg begynte å studere interaktiv kunst for ti-femten år siden husker jeg at det var få blant publikum som turte å engasjere seg i fysisk verkinteraksjon. I dag tør folk mye mer, vi er vant til å få delta, ta på og prøve. Men det er ulike grader av interaktivitet og deltagelse. Mye såkalt «interaktiv kunst» handler egentlig bare om publikums respons – virkelig interaktivitet krever at verket også responderer på deltagerens input. Jeg tror ikke egentlig vi har så mye mer av det nå enn før.

– Krever barn mer deltagelse i kunsten fordi de har den mediebakgrunnen de har?

– Nei, jeg tror barn alltid har vært deltagende i kulturen ved å spille ut og leke med ideene og konseptene de opplever. Tidligere var nok deltagelsen i større grad fysisk og faktisk. I dag er den mer minimal, og tar gjerne utgangspunkt i mediekompetanse som ungene allerede har tilegnet seg. Digitale løsninger og konvensjoner overføres fra et felt til et annet, for eksempel i form av spillmekanikk, som mange kjenner fra før og lett kan engasjere seg i forhold til.

– Er det med på å ta oppmerksomheten vekk fra den mentale kunstopplevelsen?

– Kanskje, men det gjør den ikke mindre viktig. Interaktivitet har et potensial for store og overveldende kunstopplevelser, men jeg tror at ikke-interaktiv kunst kanskje har et enda større potensial, nettopp fordi den selv beholder kontrollen og kan formidle noe helt nytt og ukjent for betrakteren. Mye tyder kanskje på at vi beveger oss litt bort fra slike store, regisserte kunsterfaringer. Men det gjør dem ikke mindre viktige, tvert imot.

Teksten er en del av serien «Hvordan påvirker teknologien barns musikkerfaring?» og er utviklet i samarbeid med Ballade.no.