Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kvinner som komponister: Å få muligheten – og stole på at man er bra nok til å gripe den

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Enquete, Intervju,

PUBLISERT

onsdag 24. februar 2021

Periskop har snakket med Maja Ratkje, Kristine Tjøgersen, Agnes Ida Pettersen og Oddrun Lilja Jonsdottír om hvordan rekruttere flere jenter til å komponere. Les mini-intervjuene her.

↑ Fra venstre: Oddrun Lilja Jonsdottír, Agnes Ida Pettersen, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Kristine Tjøgersen. Foto: Anne Valeur / Håkon Elias Pettersen / Ellen Lande Gossner / Anna-Julia Granberg, Blunderbuss

Illustrasjonsbilde: Hanken / Periskop

Tidligere denne uken skrev Periskop om at for få jenter komponerer. Blant medlemmene i Norsk komponistforening er et stort flertall menn. Det i en organisasjon som har eget likestillingsombud og som siden 2017 har delt ut en likestillingspris for øke bevisstheten rundt kjønnsbalansen i det skapende musikkfeltet.

På Norges musikkhøgskole (NMH) er flertallet av komponist-studentene menn. Grunnet pålagte GDPR-hensyn kan ikke NMH opplyse eksakt antall som studerer komposisjon hos dem. I studentoversikten avrundes tallene til nærmeste fem. Ut fra dette går 10 kvinner og 15 menn kandidatstudiet i komposisjon (noe som tilsvarer bachelorgrad) høsten 2020. 0 kvinner og 10 menn går mastergradstudiet i komposisjon. Alle disse tallene har en feilmargin på pluss/minus 2.

Men hva skal til for å få flere jenter til å komponere? Periskop har spurt fire fremtredende norske komponister. I mini-intervjuene svarer de på hvordan flere jenter skal få øynene opp for komponering, hvordan de selv startet å komponere – og om det finnes noen forskjell på musikk skrevet av menn og kvinner.

Oddrun Lilja Jonsdottír (LILJA) er gitarist, sanger og komponist. Medlem av bandet Lilja, trioen Moksha og spiller med Bugge Wesseltofts New Conception Of Jazz. Foto: Anne Valeur

Oddrun Lilja Jonsdottír: Det er noe med å få muligheten, og stole på at man er bra nok til å gripe den

Oddrun Lilja Jonsdottír er gitarist, sanger og komponist.

– Da jeg gikk i 8. klasse på Groruddalen skole, bestemte jeg og noen venninner oss for å starte band. Vi øvde masse, og begynte etter hvert å skrive egen musikk. Etter hvert begynte jeg på musikklinje og på jazzlinja på musikkhøgskolen. På videregående hadde vi et prosjekt hvor vi sammen skulle skrive for Filharmonien. Det var kick!

– På Musikkhøyskolen var det også en god kultur for å skrive egen musikk, og jeg startet egne ensembler. Nå er en stor del av jobben min å skrive musikk for og spille med dem. Nå ser jeg på komposisjon som en viktig måte for meg å uttrykke meg på. Det er et uttrykk for de inntrykkene jeg har hatt så langt i livet. En måte å male verden sett fra mitt perspektiv, forteller Jonsdottir.

Jeg tror også det er viktig at vi skaper et miljø hvor vi kan se på komposisjon som utforskning og lek.

Komposisjon er en måte å male verden på sett fra mitt perspektiv

Lett å bli for kritisk

Hva tror du skal til for at flere jenter skal tenke at komposisjon er noe for dem? 

– Det er noe med å få muligheten, og stole på at man er bra nok til å gripe den. Jeg tror også det er viktig at vi skaper et miljø hvor vi kan se på komposisjon som utforskning og lek. Det er så lett å begynne å bedømme det vi lager for tidlig i prosessen, og jeg tror mange idéer har gått tapt fordi vi er for kritiske til oss selv, mener hun.

Samarbeid med andre er sentralt når Jonsdottír komponerer.

– For meg er det viktig å bli inspirert av andre, og å dele prosessen min med andre. Det kan være nyttig å ha noen å spille sammen med, eller kjenne noen musikere som kan prøve ut musikken mens den er i prosess. Da får man en slags mellomdeadline å jobbe mot, og nyttige tilbakemeldinger i prosessen.

–  Programmer som Jenteprosjektet (som for øvrig kan vurdere et hippere navn for å rekruttere flere), eller prosjektet hvor vi skrev musikk for Filharmonien, er kjempeviktig. Og også å oppfordre unge til å starte egne band, strykekvartetter, ensembler og lignende som de kan skrive for. Alt er mulig! understreker hun.

 

Det er så lett å begynne å bedømme det vi lager for tidlig i prosessen, og jeg tror mange idéer har gått tapt fordi vi er for kritiske til oss selv.

Maja Solveig Kjelsturp Ratkje er komponist og improvisasjonsmusiker. Ratkje har komponert flere verk, også for barn og unge. Foto: Ellen Lande Gossner

Maja Ratkje: Jeg husker hvor stort det var å oppdage at det fantes andre kvinner som komponerte

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er komponist og improvisasjonsmusiker. Hun har også laget musikk for barn og unge, blant annet babyoperaer og verk for Det Norske Jentekor.

– Jeg komponerte en god del allerede som barn, og da helst på piano. Men det var sjelden jeg skrev ned tingene. Senere laget jeg låter og musikk til blant annet musikaler, og det var jazzen som tok meg videre.

– Da jeg oppdaget samtidsmusikk, med verker av Arne Nordheim og andre levende komponister, ble jeg så inspirert at jeg begynte å skrive partiturer for klassiske besetninger og ville bli komponist. Men da var jeg egentlig ganske gammel, ferdig med videregående, men så har jeg holdt på med dette i 25 år og er fortsatt like begeistret!

Likeverdige samarbeid

For Ratkje var det avgjørende å oppdage andre kvinner som drev med komposisjon.

– Jeg husker hvor stort det var å oppdage at det fantes andre kvinner som komponerte. Da hadde jeg allerede begynt å komponere selv og følte meg veldig annerledes. Å møte komponister som Synne Skouen, Åse Hedstrøm og Cecilie Ore, samt de andre jentene som studerte komposisjon på Norges musikkhøgskole, var av uvurdelig betydning og inspirasjon. Fordi de var komponister, og så forskjellige! 

Skiller musikk av kvinnelige komponister seg på noen måter fra musikk komponert av menn?

– Fordi vi enda er så få, så er det litt vanskelig å si noe generelt. Kvinners musikk er like mangfoldig i uttrykk og stil som menns. Men jeg ser en tendens til at kvinner ofte går inn i samarbeider med andre kunstnere, andre komponister eller i andre felt, i likeverdige samarbeider hvor ikke det er den ene «store» komponisten som vil krediteres hovedsakelig. At man er mindre redd for å være likestilt i samarbeid. Kanskje. Men det er bare en tanke, dette gjelder jo mange menn også. Og er dessuten en trend i tiden nå.

Jeg ser en tendens til at kvinner ofte går inn i samarbeider med andre kunstnere, andre komponister eller i andre felt, i likeverdige samarbeider.

Agnes Ida Pettersen. Foto: Håkon Elias Pettersen

Agnes Ida Pettersen: Utfordringen er at jenter ikke blir gitt troen på at de kan få det til

Agnes Ida Pettersen komponerer for ulike ensembler, sceneproduksjoner og andre kunstprosjekter. Pettersen har vært engasjert i likestillingsarbeidet i Norsk komponistforening.

– Jeg bestemte meg ganske sent for å at det var komposisjon jeg skulle drive med, selv om jeg alltid hadde vært interessert i det. På en måte tenkte jeg at det ikke var mulig, komponistutdanninga var beryktet, den var regnet som vanskelig å komme inn på. Få vågde seg dit. Det var faktisk venner på musikkstudiet som ga meg den nødvendige dytten bak. Vi bestemte oss for å lage en miniopera, og jeg ble satt til å lage musikken. Da var det gjort.

Hva tror du skal til for at flere jenter skal tenke at det er noe for dem? 

– De må heies frem. Utfordringen er blant annet at jenter ikke blir gitt troen på at de kan få det til. Ønsker vi at kvinner skal bli komponister, trengs konkret positiv feedback, ikke bare «så flink du er», men at vi snakker kvalitativt om musikken: «Jeg ser at du kan.» Det gir et dytt bak. Vi er mange, lærere, fritidskontakter, tilfeldige lyttere og andre som kan fungere som døråpnere. Vi må være bevisste på effekten av å vise unge veien, sier Pettersen.

Men det motsatte kan også skje:

– Jeg tror også at vi er mange som lukker dører når vi glemmer å nevne det vi ser som er bra hos unge, og de går glipp av både selvtillit og kunnskap om hvilke muligheter som finnes. Å vite hvordan er vesentlig for å lykkes.

Når vi glemmer å nevne det vi ser som er bra hos unge, går de glipp av både selvtillit og kunnskap om hvilke muligheter som finnes.

Kunstner, ikke kvinnelig

I tillegg må kvinnelige komponister presenteres som kunstnere, understreker Pettersen.

– De siste årene har musikken til kvinnelige komponister, både historiske og nålevende, blitt mye mer tilgjengelig. Dette må inn i undervisning og konserter på alle nivå. Det burde være en selvfølge at det er den kunstneriske delen av mennesket det handler om, ikke hvordan man får det til «som kvinne» – det er en kunstig motsetning.

– For meg var også gode forbilder viktige. Norske komponister som Synne Skouen, Cecilie Ore og Maja Ratkje ble ekstra viktige å se til. At disse er forbilder handler nok om at de er kvinner som har levd vanlige kvinneliv samtidig som de er komponister – som skriver helt vanlig original musikk og som ikke er redd for å snakke om noen av disse sakene, sier Pettersen.

At musikk er hevet over kjønnsforskjeller er en selvfølge.

– Jeg mener at musikk er fellesmenneskelig, helt basalt, og hevet over kjønnsforskjeller både når vi lager og når vi lytter. Spotify og andre algoritmebaserte tjenester er nok ikke helt enige, det er en annen sak. Alle komponister er ulike individer, vi kommer fra forskjellige tradisjoner og skoler og komponerer selvsagt ulikt. Å tro at kjønn genererer en kategorisk konsekvent forskjell er uheldig, og reduserer musikkens potensial.

 

Det burde være en selvfølge at det er den kunstneriske delen av mennesket det handler om, ikke hvordan man får det til «som kvinne».

Kristine Tjøgersen er komponist. Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS

Kristine Tjøgersen: Når man måtte være mann og attpåtil død, var det å bli komponist utenkelig

Kristine Tjøgersen er komponist og klarinettist. I 2020 ble hun tildelt Arne Nordheims komponistpris.

– Det kom til et punkt hvor jeg ikke klarte å formidle det jeg hadde på hjertet med klarinetten. Jeg tenkte aldri « skal jeg begynne å komponere», men det var heller noe som trengte seg på, og så ballet det på seg. Ved å komponere for et bredere spekter av instrumenter, med forskjellige materialer og uttrykksformer, var det noe som falt på plass. Det ble mulig å formidle musikalske ideer som jeg ikke hadde visst hvordan kunne komme til uttrykk. Det var veldig befriende, forteller Tjøgersen.

Under studietiden på NMH var det særlig valgfaget «improvisasjonsbasert samtidsmusikk» med Rolf Erik Nystrøm og Håkon Thelin som gjorde at hun begynte å lage små stykker.

– Der var det stor takhøyde for å finne på alle mulige sprø ting. Det ble et viktig møtested mellom utøvere og komponister, fra både jazz og klassisk. Alle ideer, fra de mest bisarre til de vakre, ble tatt dønn seriøst. Det ble et fristed for mange som følte de ikke passet helt inn i rammene på NMH. Etter endt klarinettstudium begynte jeg å skrive for fullt, ofte i forbindelse med Ensemble neoN, asamisimasa og Tøyen Fil og Klafferi. Mine medmusikere har hatt enorm betydning, og gitt meg mye inspirasjon og støtte.

 

Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å bli komponist, kan fortsatt synes at tanken er ganske utrolig.

Det ble mulig å formidle musikalske ideer som jeg ikke hadde visst hvordan kunne komme til uttrykk.

Viktige møter

Det største veiskillet for Kristine Tjøgersen ble møtet med Carola Bauckholt, en sentral nålevende komponist.

– Jeg viste henne noen stykker, og hun inviterte meg til å studere med henne på Bruckneruniversitetet i Linz. Jeg tror dette handler om en følelse av å ha blitt forstått og tatt seriøst. I Linz kom unge komponister fra hele verden for å studere med henne, noe som gjorde miljøet pulserende og utrolig inspirerende. Det var også like mange jenter som gutter i komposisjonsklassen, så i studiesituasjonen slapp man å forholde seg til denne kjønnsproblematikken. Det var befriende, forteller Tjøgersen.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å bli komponist, kan fortsatt synes at tanken er ganske utrolig. Jeg er så glad for at jeg turte å gjøre dette, for det å kommunisere med lyd er noe av det mest spennende og givende som finnes.

De mannlige geniene

Tjøgersen frykter synet på den klassiske musikken er blitt forstenet. For å motvirke dette, trengs et tydelig fokus på den nye musikken som blir skapt i dag, både av kvinner og menn. Bare slik kan den klassiske musikken beholde sin aktualitet.

– Da jeg vokste opp, visste jeg ikke at det var mulig for jenter å komponere. Klassisk og eksperimentell musikk komponert av kvinner ble ikke spilt, hørt eller snakket om. Jeg trodde komposisjon var noe som hørte fortiden til. Komponistene var på en måte ikke av denne verden, og man måtte ha fått en slags nådegave fra høyere makter for å være i stand til gjøre det. Man ble innprentet oppfatningen at det å komponere var like umulig som å male som Michelangelo eller å dra til månen. På musikklinja hørte vi bare om disse historiske mannlige «geniene», så når man måtte være mann og attpåtil død, var det å bli komponist rett og slett utenkelig, forteller hun.

Løsningen for å få flere jenter til å komponere, er enkel, mener Tjøgersen:

– Vi trenger kvinnelige forbilder! Svaret er å ansette kvinnelige professorer og lærere på NMH og andre musikkinstitusjoner. Kvinnelige professorer vil umiddelbart tiltrekke seg kvinnelige studenter, som igjen vil inspirere flere jenter til å komponere. Det vil være fruktbart for hele miljøet.

Svaret er å ansette kvinnelige professorer. De vil umiddelbart tiltrekke seg kvinnelige studenter, som igjen vil inspirere flere jenter til å komponere.

Komposisjon bør være på timeplanen til alle musikkstudenter gjennom hele studiet.

Kortreist inspirasjon

Det er ikke vanskelig å finne ekstremt bra kvinnelige lærekrefter, ifølge Tjøgersen.

– Bare i Norge har vi fantastisk inspirerende komponister på aller høyeste nivå med internasjonale karrierer, som Maja Ratkje, Bente Leiknes Thorsen, Rebecka Ahvenniemi, Lene Grenager, Therese B. Ulvo, Cecilie Ore, Ragnhild Berstad og Synne Skouen, for å nevne noen få.

– Jeg tror også at å rekruttere nye kvinnelige komponister blant instrumental-studentene på musikkutdanningene er veien å gå. De har mye skjult kunnskap i bunn, og det å ha erfaring med å utøve et instrument på høyt nivå er et stort pluss når man er komponist.

Dessuten understreker hun at komposisjon bør være på timeplanen til alle musikkstudenter gjennom hele studiet.

– Det ensidige fokuset på satslære kan ofte bli drepen for en komponistspire. Det å kunne komponere kreativt for sitt eget og andre instrument vil ikke bare føre til at flere komponerer, men også berike instrumentalstudiet og musikken generelt.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·