La elva leve!

Det finnes ikke sikrere vårtegn enn at Snusmumrikken kommer tilbake til Mummidalen. Den stillfarne, grønnkledde karen med blomster i hatten er en slags trekkfugl i menneskeform, og hans tilbakekomst representerer starten på noe nytt. Sånn åpner også det flotte, lille spillet til norske Hyper Games, tilgjengelig på PC og Nintendo Switch.

Denne gangen blir Snusmumrikken imidlertid møtt med et sjokk: det er satt opp skilter om at man ikke får tråkke på gresset, inngjerda parker har blitt anlagt både her og der, og elva som renner gjennom dalen har tørket inn. Mye tyder på at det er Parkvakten, Mummidalens forkjemper for lov og orden og Snusmumrikkens store fiende, som står bak.

Naturens magi

Fortellingen i Melodien i Mummidalen er original, som vil si at det er skribentene i Hyper Games som har skrevet den og den kun er inspirert av Tove Janssons illustrerte eventyrbøker. Spillet låner nok mest fra Farlig midtsommer (1954), hvor en del av handlingen er at Snusmumrikken gjør hærverk i parken til den gretne Parkvakten. I Melodien i Mummidalen har imidlertid Parkvaktens mest firkanta tendenser løpt løpsk, og med politiet på lag forsøker han å styre dalen med jernhånd.

Spillets største styrke er hvor godt det viderefører ånden i Janssons univers. Å spille Snusmumrikken føles litt som å bevege seg rundt i den finske kunstnerens illustrasjoner. Hele spillet framstår håndmalt, med nydelige akvarellfarger og penselstrøk fulle av liv. Et av de vakreste øyeblikkene jeg hadde i spillet var da jeg satte meg ned på en benk og fikk se gjennom Snusmumrikkens øyne hvordan sola tittet gjennom tretoppene mens vinden suste og fuglene kvitret.

Utenom spillets kunststil, bidrar også musikken til at Melodien i Mummidalen oppleves menneskelig og naturnær. Det originale lydsporet er laget av Oda Tilset, som også har jobbet på det BAFTA-vinnende puzzle-spillet Viewfinder (2023). Tilsets halvskranglete instrumentaler befinner seg et sted mellom jazz og svensk folk, og tilfører en snurrig energi som passer som fot i hose til Janssons eventyrverden. Jeg synes egentlig denne musikken er mer enn interessant nok, slik at innslagene av engle-emoen til det islandske bandet Sigur Rós oppleves litt kalkulerte.

En av Nordens største oppfinnelser

Når jeg tenker på Mummidalen, er det på mange måter naturen som får størst plass i bevisstheten. I likhet med mange andre født rundt 1990 hadde den japanske anime-serien om Mummidalen som gikk på NRK  en stor plass i min barndom. Det var en serie som gjorde meg bedre kjent med mange følelser jeg har måttet beherske som voksen: fra å kjenne på dyp ro til å føle meg vettskremt (Hjelp!!! Hufsa! Hattifnatter!). Vel så viktig er følelsene av at naturen vi omgir oss med, og som både gir og tar liv, er rar og vakker og mystisk.

Det som gjør Tove Janssons Mummidalen-verden til en av de virkelig store nordiske oppfinnelsene, er nemlig at den viser oss naturen i sin blendende prakt. Man kan si at tussene og vettene, som betydde masse for våre forfedre, men som vi har mistet helt kontakt med, får fortsette å leve i disse bøkene. Skikkelsene i Mummidalen føles nemlig som naturvesener, som representerer ulike måter vi kan forholde oss til omgivelsene våre på.

Snusmumrikken blir økoterrorist

Naturkatastrofer er et typisk motiv i Mummidalen. Den første boken Jansson skrev om mummitrollene, utgitt i 1945, het Småtrollene og den store oversvømmelsen. I oppfølgeren Kometjakten (1946) truer en komet med å treffe planeten; i Farlig midtsommer (1954) fører et vulkanutbrudd til en oversvømmelse av Mummidalen. Et veldig kult grep med spillet Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen er hvordan naturødeleggelsene er menneskeskapte, eller snarere mummiskapte. Her har sivilisasjonen, med Parkvakten i bresjen, i samme håndvending temmet, avmystifisert og ødelagt naturen. Uten å røpe altfor mye, så ender spillets fortelling i et lite stykke (harmløs) økoterrorisme.

Betyr det at Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen er reinspikka klimakrisepropaganda, en siste krampetrekning fra den utdøende Greta Thunberg-generasjonen, med den piperøykende anarkisten og dagdriveren Snusmumrikken som gallionsfigur? Vel, om du er blant dem ser kulturkrigen utspille seg på Disney+ og mener dagens unge infiseres av «woke mind virus», gjør du sikkert lurt i å skjerme barna dine fra Snusmumrikken. For resten av oss er indiestudioet Hyper Games’ største suksess til nå et flott eksempel på hvordan Tove Janssons univers kan brukes til å fortelle nye historier som er relevante for samtiden vår.

Fortelling og stemning over spillmekanikk

Melodien i Mummidalen er ikke første gang Mummidalen har blitt portrettert på spill. Men jeg våger å hevde det er første gang det har vært ordentlig vellykket. Som barn har jeg minner av å ha kost meg med Vinter i Mummidalen (1997), men ut fra klipp jeg finner av det nå, framstår det som ekstremt enkelt, en samling av halvgode små puslespill – enkelt og greit et uvesentlig fossil fra en svunnen tid.

Det er riktignok illustrasjonene, stemningen og fortellingen som bærer vekten i Melodien i Mummidalen. Som spill rydder det ikke fryktelig mange nye stier, der man i det minste som en voksen og erfaren gamer opplever oppdragene som skal løses og spillmekanikkene som ganske selvsagte og rett-fram. Spillet kan beskrives som en veldig forenklet variant av et såkalt Metroidvania, hvor man gjennom å oppdage nye evner får tilgang til nye områder av Mummidalen. Disse evnene tar utgangspunkt i Snusmumrikkens musikalitet: utover i spillet lærer man seg å spille flere og flere instrumenter, og må bruke dem for å løse ulike gåter. Det minner om det flotte vesle eventyrspillet A Short Hike (2019), hvor man trasker rundt, gjør små oppdrag og søker skogens ro.

En spillserie som Melodien i Mummidalen fikk meg til å tenke på, særlig når man midtveis i spillet drar på en seilas til en sjørøverøy, er Monkey Island. De er blant de viktigste eksemplene på pek-og-klikk-eventyr, som alltid har vært en av mine store favorittsjangre, særlig da jeg var yngre. Da jeg var barn, stod jeg og en kompis fast i ukesvis med en gåte i klassikeren The Curse of Monkey Island (1997), der den håpløse og hovmodige piraten Guybrush Threepwood var blitt spist av en slange. Monkey Islands selvironiske og tidvis satiriske humor har nok truffet meg enda bedre som voksen. Med sin lekne tegneserielignende strek, har Snusmumrikken flest stilmessige likhetstrekk med det strålende nyeste spillet i serien, The Return to Monkey Island (2022).

Spill som veiviser til naturen

Alt i alt føles det urettferdig om jeg som 31-åring skal syte over at Melodien i Mummidalen er for lett: Jeg tilhører ikke spillets målgruppe. For å sitere en venn av meg som er pappa, og som har spilt det sammen med sine guttepjokker: «Dette har vi gledet oss til. De er fan.»

Selv om Hyper Games har fått til mye med begrensede ressurser, og demonstrert at Mummidalen også gjør seg godt som et interaktivt eventyr, kan jeg likevel ønske at det var et større og mer komplekst spill. Det føles som det er mye igjen å oppdage av Mummidalen i spillform, og jeg drømmer om et åpent verden-rollespill satt i dette universet, der man i større grad kan lage sitt eget eventyr. Kanskje kommer det en oppfølger fra Hyper Games som gjør det mulig?

Etter de fire timene jeg tilbrakte i Mummidalen med Snusmumrikken er det et særlig ett spill som har opptatt tiden min. Den store indiespill-suksessen Stardew Valley (2016), som nylig kom i en ny og bedre utgave, er på mange måter drevet av den samme ånden som Tove Janssons Mummidalen-univers. Det har ingenting med Mummidalen å gjøre, men er et magisk-realistisk univers inspirert av japanske rollespill fra GameBoy-æraen, hvor man driver småbruk og høster det naturen har å by på.

I likhet med i Mummidalen er sesongene ekstremt mektige i Stardew Valley: vår, sommer, høst og vinter har hver sin unike kraft. Eric Barone, spillutvikleren som nærmest egenhendig har laget Stardew Valley, har sagt om spillet sitt at det «kanaliserer energien til solen». Det samme kan sies om Melodien i Mummidalen, som er et eksempel på noe så flott som tv-spill som en inngang til å komme i kontakt med naturen. Det bryter med fordommer mange fortsatt har til mediet, som blant andre Aftenpostens Joacim Lund, om at spill først og fremst er en destruktiv virkelighetsflukt.