Mangfold, håndverk og multimediesynergi

Det fantes en tid da tegneseriebutikker var sekteriske etablissementer der de ansatte og stamkundene hadde sitt eget stammespråk, og der utenforstående trådte inn på egen risiko. Kundeservice var et fremmedord, og mangelen på imøtekommenhet tjente i mange tilfeller som en slags opptaksprøve som skilte den tilfeldig forbipasserende klinten fra den genuint interesserte hveten. Det var langt fra alle som vendte tilbake etter sitt første besøk, men ingen kunne betvile dedikasjonen til de som gjorde det.

De siste tjue årene har denne måten å drive butikk på langsomt avgått ved døden i vår del av verden. Og i likhet med platesjapper har tegneseriebutikker i inn- og utland både blitt betraktelig færre og påfallende mye lysere, ryddigere, mer utadvendte og mindre definert av individuelle smaksdommer.

Inkludering

Den beste illustrasjonen på denne utviklingen her til lands, er butikkjeden Outland. I dag kjennetegnes den av en entusiastisk og inkluderende markedsføring av tegneserier, rollespill, sjangerlitteratur og annen nerdekultur, med særlig engasjement for LHBTIQ-vennlige produkter. Dette gjenspeiles i tegneseriene som gis ut av selskapets forlagsavdeling. Foruten klassikere som Bone, Dragon Ball og Spider-Man har forlaget de siste årene gjort seg bemerket med en rekke tegneserieutgivelser som omfavner mangfold og tematiserer det å bryte med samfunnets normer. Målgruppen er unge lesere. Denne våren foreligger to nye slike: Molly Knox Ostertags Heksegutten og Ms. Marvel – Nesten normal av G. Willow Wilson og Adrian Alphona.

Begge handler om unge mennesker med uvanlige evner og et betent forhold til sine nærmeste. Men der den ene er en underholdende og usedvanlig godt tegnet fortelling om pubertet og overgangen fra barndom til voksenliv, føles den andre mer som å bli utsatt for en holdningskampanje enn å bli fortalt en historie.

Familiehemmelighet

Heksegutten (The Witch Boy) er skrevet, tegnet og fargelagt av Molly Knox Ostertag. Den handler om tenåringen Aster som vokser opp i et samfunn der magi er en sentral del av hverdagen. Det magiske systemet er også strengt kjønnssegregert, noe Aster får erfare når han ønsker å ta del i jentenes hekseundervisning istedenfor å gjennomgå opplæring i kunsten å forvandle seg til dyr sammen med de andre guttene. Til de voksnes frustrasjon og bekymring nekter Aster å innordne seg denne tradisjonen, og sniker til seg kunnskap om heksekunst der han kan. Konflikten med familie og venner gjør at han oppsøker verdenen utenfor lokalsamfunnet. Her finner han en venn i Charlie, som tilhører et miljø der det ikke finnes magi, og som gir ham nye perspektiver.

Mens dette pågår, angripes storfamilien til Aster av en demon som bortfører gutter som er i ferd med å lære seg å finne sin dyreform. Etter hvert innser Aster at demonens sanne navn er nøkkelen til å overvinne ham. Dette leder til avsløringer om familiens fortid, noe som kaster nytt lys over deres tradisjoner og tabuer. Når det hele er over, er alle litt klokere og mindre dogmatiske enn før, og Aster er klar for nye eventyr i de to oppfølger-bøkene som er planlagt utgitt på norsk senere i år.

Superhelt i burkini

Ms. Marvel: Nesten Normal er historien om Kamala Khan. En i utgangspunktet ordinær 16 år gammel pakistansk-amerikansk jente fra Jersey City, som ender opp med superkrefter etter at hun en kveld vandrer inn i en mystisk tåke som har bredt seg over byen. De nye evnene gjør Kamala i stand til å vokse seg kjempestor, krympe og forandre utseende. Første gang hun bruker dem, forvandler hun seg på ren underbevisst refleks til superhelten og Avengers-medlemmet Captain Marvel, slik hun så ut da hun gikk under navnet Ms. Marvel.

Etter hvert som hun oppnår en viss kontroll over kreftene sine, lager Kamala seg et superheltkostyme av en burkini hennes overbeskyttende foreldre har prakket på henne. Hun tar navnet Ms. Marvel som en hyllest til sitt store idol, og begynner å bekjempe kriminalitet i hjembyen. Å avverge forbrytelser er vanskelig nok for en fersk superhelt, og det blir ikke noe lettere av at man får husarrest av foreldrene sine.

Peter Parker og Kamala Khan

Kamala Khan er den fjerde figuren i Marvel-universet som bærer Ms. Marvel-navnet, men superhelten som kaster de lengste skyggene over Nesten normal er Spider-Man. Marvels tegneserieunivers er i ennå større grad enn sin film- og tv-motpart preget av en altomfattende intertekstualitet. Figurene dukker regelmessig opp i hverandres blader og fortellinger, og den store, overgripende historien strekker seg tilbake til 1930-tallet.

Spider-Man dukker ikke opp i Nesten normal, men forfatter G. Willow Wilson og tegner Adrian Alphona har hentet mye inspirasjon fra Stan Lee og Steve Ditkos opprinnelige Spider-Man-tegneserier fra 60-tallet. I likhet med den unge Peter Parker er Kamala Khan en nerdete high school-elev med superkrefter. Og som forsøker å balansere tilværelsen som maskert forbryterjeger med et liv preget av høyst gjenkjennelige tenåringsproblemer. I likhet med Spider-Man får Ms. Marvel raskt erfare at det finnes en hel haug med problemer superkrefter ikke kan løse.

Nyansert, men formeltro

Da Ms. Marvel-serien ble lansert i USA i 2014, ble den hyllet for sin kombinasjon av underholdende superhelteventyr og nyanserte skildringer av en muslimsk amerikansk familie. Slikt er fortsatt ikke hverdagskost fra de to store superheltforlagene Marvel og DC Comics. Men når man leser Nesten normal i dag, slås man først og fremst av hvor tradisjonell og formeltro den er. Wilson og Alphona har dyttet en brun jente inn i en rolle og en fortelling den amerikanske tegneseriebransjen tradisjonelt har plassert hvite gutter i, og resultatet er en tegneserie som både føles klassisk og frisk.

Wilsons manus har naturligvis sin del av æren for dette, men det man først og fremst legger merke til ved Ms. Marvel, er det visuelle. Alphona er en usedvanlig dyktig tegner, med en karikert og elegant strek som favner både stilisert superheltaction og treffsikker ansiktsmimikk. Han skildrer Jersey City som en krysning av vår egen verden og en Hayao Miyazaki-film.

Mangler særpreg

Til sammenligning fremstår verdensbyggingen i Heksegutten som sjablongmessig og omtrentlig. Også Ostertag har en god strek, men tegningene er enkle og lite gjennomarbeidede. Bakgrunnsdetaljene er få, og fargeleggingen gjør lite for å bøte på inntrykket av at vi befinner oss i et univers som mangler særpreget som skal til for å skille seg ut i mengden av fantasiverdener og fantasyfortellinger. Denne mangelen på presisjon og detaljrikdom preger også fortellingen, som på tross av sine interessante enkeltelementer fremstår som tynn og gjennomsiktig.

Det er lett å sympatisere med Ostertags budskap om å ikke la seg fange i tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Problemet er at historiefortellingen fremstår som et verktøy for å formidle denne parolen snarere enn et mål i seg selv. I likhet med Outlands entusiastiske markedsføring av LHBTIQ-vennlige produkter får man følelsen av at noen forsøker å selge en noe. Det er sjelden et kvalitetstegn når man har å gjøre med kultur.

Progressiv kompleksitet

Ms. Marvel preges av en lignende ambisjon om å utfordre konvensjoner og bidra til større mangfold i populærkulturen. Men her fremstår disse grepene som utgangspunktet for historiefortellingen snarere enn en lekse publikum er ment å lære. På dette punktet spiller også selve Marvel-universet en rolle, for når en progressiv agenda filtreres gjennom 60 år med flerstemte og uhelbredelig intertekstuelle fortellinger, får den uunngåelig et annet nivå av kompleksitet enn når den kanaliseres via én tegneserieskapers velmenende fantasi. Der Marvel Studios’ kinofilmer og Disney+-serier er samlebåndsproduserte underholdningsprodukter blottet for individuell signatur, har Marvel Comics en tradisjon for å la tegnere og forfattere dyrke sin egenart – innenfor visse rammer.

Serien om Ms. Marvel kommer på strømmetjenesten Disney+ juni 2022.

Utvanning

Ms. Marvel: Nesten normal er et resultat av et sjeldent fruktbart samspill mellom dyktige tegneserieskapere, et av verdens mest rikholdige tegneserieunivers, og et corporate engasjement for mangfold og representasjon som muligens er oppriktig og muligens springer ut av pur kommersiell opportunisme. Etter hvert som Ms. Marvel-serien fortsatte, begynte imidlertid svakhetene i Marvels produksjonsmodell å gi seg til kjenne.

Alphona tegnet ikke raskt nok til å holde tritt med den månedlige utgivelsesfrekvensen, og dermed måtte flere tegnere hjelpe til, hvilket betød at serien mistet sin visuelle identitet. Kamala Khan begynte også å dukke opp i så mange andre serier, av andre tegnere og forfattere, at hun gradvis mistet sitt særpreg. Og når figuren denne sommeren får sin egen Disney+-serie, ligger formspråket langt tettere opp mot den standardiserte estetikken som kjennetegner Marvels filmer og tv-serier enn det gjør Wilson og Alphonas tegneserier.

Witch Boy

Hekseguttens engasjement for å utfordre kjønnsroller og -normer er på sin side åpenbart ektefølt. Men det skal mer til enn som så for å lage en god tegneserie. På engelsk bærer boka tittelen The Witch Boy, hvilket er navn med lange tradisjoner i tegneserienes verden. For i figurene Klarion og Revere har både Marvels argeste konkurrent DC Comics og den tradisjonsrike britiske antologien 2000AD sine egne witch boys, med publikasjonshistorier som strekker seg tilbake til henholdsvis 1973 og 1991.

Utover navnet har Ostertags hovedperson fint lite å gjøre med disse. Snarere er Heksegutten et eksempel på en type utgivelse som har blitt gradvis mer prominent i takt med at tegneseriebutikkene har blitt mindre sekteriske og mer imøtekommende: Frittstående og lettilgjengelige sjangerøvelser myntet på et publikum som er mer interessert i å utkjempe kampen for likhet og mangfold via konsum av vennligsinnede underholdningsprodukter enn de er av å komplettere Batman-samlingene sine og lete opp sjeldne Alan Moore- og Daniel Clowes-utgivelser.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Ulike tilnærminger

Det er ingen tvil om at det finnes et publikum for utgivelser som Heksegutten. Jeg har heller ingen problemer med å skjønne at møtet med et såpass sosialt og politisk gjennomskinnelig verk for mange unge lesere vil være vel så utbytterikt som å lese en velskrevet og godt tegnet tegneserie. Det oppsiktsvekkende ligger snarere i at en slik personlig utgivelse oppleves som så generisk, mens et tvers gjennom kommersielt produkt som Ms. Marvel: Nesten normal fremstår som fullt av personlighet og særpreg.

De to tegneseriene representerer to vidt forskjellige tilnærminger til en felles ambisjon om mangfold i tegneserier for unge. Og det faktum at det er den mest kalkulerte og synergifokuserte av disse tilnærmingene som resulterer i den beste tegneserien, viser at på tross av at det har skjedd store endringer hva gjelder publikumssammensetning og målgruppetenkning, så er det amerikanske tegneseriemarkedet like uransakelig som det alltid har vært.