Minecraft-teater: En forestilling på barnas egen server

Det mørke fortet. Et Minecraft-eventyr er en begivenhet i norsk teater. Sannsynligvis er det første gang det lages teater der deler av handlingen foregår i et reelt dataspill. Det er i hvert fall første gang det gjøres så skikkelig som akkurat her. Forestillingen spiller alltid på to nivåer: Det er Minecraft-spillingen som foregår på skjermen, og det er den dramatiske historien. Sistnevnte er jeg som anmelder erfaren med å dekode. Førstnevnte trenger jeg hjelp til.

Jeg har derfor leid inn sønnen til fagredaktøren i Periskop, 19 år gamle Bård, som medanmelder. Han har flere tusen timers erfaring med Minecraft, både ved å spille selv og å se ekspertene gjøre det på YouTube. Som sønn av en teaterkritiker har han også solid teatererfaring. Kanskje er det derfor han egentlig er litt skeptisk til hele opplegget. Er Riksteatret virkelig noen som forstår Minecraft? Eller er det mer som voksne som sier yo og bro og tror det gir dem kredibilitet?

Allerede i det vi går inn i salen, blir Bård ganske overbevist. Han skjønner at Jonas Lihaug Fredriksen er på rollelisten, og ser at det er flere spillinfluensere i salen. Førstnevnte er kjent fra YouTube-kanalen Baibai og Huginn og ble senere programleder på NRK Supers FlippKlipp fra 2015 til 2018. I dette programmet ble barn invitert til å bygge sitt eget hjemfylke i Minecraft. Jonas Lihaug Fredriksen har også vært med i NRKs 4ETG, et humorprogram som også spiller på YouTubes plattformer og fortellerteknikker. Jeg og Bård snakker om at castingen gir teaterprosjektet kredibilitet, men at den også kommer med en viss risiko. For blir dette også godt teater? «Vi må forvente at også historien utenfor spillet har substans. Det holder ikke at det er en bra satsing for unge», sier jeg til Bård idet lyset går av i Riksteatrets lokaler i Nydalen.

Bokser til begjær

Før vi går videre inn i forestillingen, la meg gi en liten innføring i Minecraft. Spillet ble laget av svenske Marcus Persson i 2009, og konseptet er at du skal bygge en verden av bokser. Du kan velge forskjellige moduser, en overlevelsesmodus der det finnes monstre som kan ødelegge byggverkene – og en kreativ modus der du kan få bygge i fred. Det visuelle i Minecraft er en slags hilsen til dataspillenes barndom: Det er store piksler og klosser, slik at man også får en distanserende opplevelse. Her skapes fiksjonen ved å være en synlig  kontrast til virkeligheten, ikke ulikt Bertolt Brechts fremmedgjøringseffekt, noterer jeg selvtilfreds i blokka. 

Gjermund Andresens scenografi er også bygget opp av klosser. De fremste klossene blir brukt som rom for skuespillerne, mens på de bakerste projiseres spillet.  Før forestillingen begynner, får vi beskjed om at alt spillet i forestillingen foregår live. Det blir altså et slags teater inne i Minecraft-universet. Lokale barn er skuegamere som spiller karakterer inne i spillet. Replikkene deres er spilt inn på forhånd av andre barn, men både jeg og Bård synes det er fascinerende å dekode hvor mye makt over handlingen skuegamerne egentlig har. Konklusjonen vår er at det ikke er så mye. Gamerne er som statister.

Digital dans

I likhet med mye digital kultur går Det mørke fortet rett inn i handlingen uten dramatisk oppbygning: 12 år Vegard (Arjan Nilsen) blir hentet av barnevernet og plassert hos storebroren Kristoffer (Jonas Lihaug Fredriksen), som jobber som vakt på et tivoli mens han venter på studieplass. Berit fra barnevernet (Siren Jørgensen) vil gjerne at Vegard skal delta på en sommerleir, noe som også er i storebrors interesse. Han har jo ikke planlagt å ha en tolvåring på besøk på ubestemt tid. Vegard er først skeptisk, men så møter han Marah (Albertine Lundgren) på storebrors tivoli. Hun kjenner etter hvert igjen Vegard fra spillet (der han heter Veguard), og inviterer ham inn på sommerleirens egen server. Nå blir det introdusert et nytt lag i fortellingen: En slags stole-på-lek der Vegard må lære seg å samarbeide inne i spillet. 

Det er spennende hvordan dramatikerne Frode Gjerløw og Håkon Dalsbø håndterer de to lagene. Narrativet er ikke at Vegard må kutte ned på spillingen for å håndtere det virkelige livet. Tvert imot er det som skjer i spillet uløselig knyttet til virkeligheten. Dette er også underbygget i karakterenes bevegelsesmønster. Arjan Nilsens Vegard er alltid i bevegelse. Han hopper opp og ned til boksene, og vrir seg unna de voksne i den virkelige verden, som om han er en spillkarakter på jakt etter poeng. Det er fascinerende å se på, særlig fordi Arjan Nilsen virkelig får frem Vegards indre liv gjennom stiliserte bevegelser. Som voksen er det direkte vondt å se hvordan den trassige tolvåringen ikke blir forstått. Samtidig er det hele tiden tydelig at forestillingen er fortalt fra Vegards perspektiv. De voksnes handlingsmønstre virker fremmede og uforståelige, mens alt barna gjør gir mening.

Tegn i spillet

Det mest oppsiktsvekkende, mener Bård, er scenografien inne i spillet. Hjemmet til hovedpersonen Vegard er imponerende bygget. Bård legger merke til at huset i spillet blir lysere etterhvert som Vegard bearbeider følelsene sine. Spillet er dermed godt integrert i handlingen. Vegard er også kjent som en god bygger av de andre karakterene, og han har flere sjeldne objekter, som barna vil legge merke til. Bård forteller om en lyskjegle som er vanskelig å oppnå i overlevelsesmodus. Lyskjeglen er det Marah som har bygget, i spillet kalt en beacon. Det at hun har klart å bygge en sånn i overlevelsesmodus viser at hun er en særlig god spiller, forteller Bård og legger til at Marah og Vegard dermed har noe som forener dem: Vegard er en god bygger, Marah en dyktig spiller.

Riksteatret har fått med seg Skogliv til å bygge verdenen, et norsk selskap som tidligere har laget både 17. mai-tog og Pride-parade i Minecraft. Barna kan også gå inn i serveren og spille selv, dog i eventyrmodus, slik at de ikke kan endre på noe. Bård påpeker også at mange av vitsene i manuset er Minecraft-relaterte. «Dette er ting som barna vil forstå, men som nok går over hodet på de voksne», konkluderer han. Jeg noterer meg at Det mørke fortet dermed er en sjelden plante i norsk barneteaterflora. Som regel er det jo omvendt: Voksne flirer i takt, mens barna ser på dem som små spørsmålstegn.

Barnevern til besvær

Likevel er det flere ting i rammefortellingen som ikke helt fungerer. Bård mente at deler av fortellingen må ha blitt kuttet rett før premiere, og jo mer jeg tenker på forestillingen, jo mer må jeg si meg enig. Allerede i første scene introduseres en barnevernsmappe som senere blir et mysterium: Hvem er det som har sendt bekymringsmeldingene om moren til Vegard? Dette er en gåte som i utgangspunktet går over hodet på barna. De færreste barn vet hva en bekymringsmelding er for noe, og takk og lov for det. Samtidig sparker mappen i gang en intrige som skurrer fra start til slutt. Det er rart at barnevernsmappen ligger og slenger på gutterommet. Det er pussig at varsleren (som viser seg å være Vegard selv) ringer inn til en telefonsvarer som bare er betjent på hverdagene. 

Vegard føler at han har sviktet moren sin ved å varsle, men det er noe med skamfølelsen som ikke behandles godt nok. Vi får vite lite om hva som egentlig har skjedd hjemme hos mamma, og det forblir et stort mysterium hvorfor Vegard ikke ringte broren sin fremfor den ubemannede svareren. Moralen i fortellingen er heller ikke at man skal varsle om foreldrene sine, men snarere at man må åpne opp om følelseslivet sitt. Det siste kommer tydelig frem når Vegard blir venn med Marah. Hun lærer Vegard et nytt språk, følelsesspråket. Nydelig håndtert i regi og spill, men det gjør også at barnevernplottet blir forstyrrende og overflødig. 

Hvis man ser på Minecraft-eventyret kun som en behandling av vonde følelser, gir stykket mening. I spillet er det en mørk figur som vil ødelegge og brenne alt han ser. Etterhvert skjønner vi at ødeleggeren og Vegard er samme person. 

Slik lykkes forestillingen med noe stort: Å snakke om følelser på barnas egen server. 

Periskop informerer: Forestillingens dramaturg, Mariken Lauvstad, er også teaterkritiker. Per Christian Selmer-Anderssen omgås henne i sosiale og profesjonelle settinger.