Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Mot en global bildekultur?

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

onsdag 2. mars 2016

Lærere og aktører i Den kulturelle skolesekken møter stadig oftere ulike bildekulturer. – Noen muslimske elever jeg har hatt sier at de ikke vil tegne levende vesener fordi det strider imot det de har lært, sier forsker Birte Brekketo.

↑ – Vi tenker ofte ikke over hvor enormt sterkt medium bildet er. Hvis vi begynner å granske oss selv og hvor avhengig og opptatt vi er av bilder, og hvor sterkt det virker på oss, så vil jeg si at de islamske lærde faktisk har et poeng når de diskuterer det, mens vi ikke diskuterer det i det hele tatt, sier Birte Brekketo. Foto: Mathilde Becker Aarseth

Det er blitt dagligdags med et høyt antall minoritetselever i mange norske klasserom. Likevel har kunst- og håndverkslærere og andre som jobber med kultur i skolen, ifølge Birte Brekketo, førsteamanuensis ved Fakultet for teknologi, kunst og design ved Høgskolen i Oslo og Akershus, fått lite opplæring i andre bildekulturer enn vår egen.

Brekketo er én av svært få som har forsket på temaet og underviser om det. Hun har også undervist videregåendeelever i tegning, form og farge i en årrekke før hun i 2013 disputerte med en doktorgrad ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Temaet var hvordan unge norskpakistanske muslimer forholder seg til visuell kommunikasjon med figurative uttrykk.

Som lærer i videregående skole underviste hun klasser med flertall av muslimske elever.

– Noen muslimske elever jeg har hatt sier at de ikke vil tegne levende vesener fordi det strider imot det de har lært. På den andre enden av skalaen har jeg hatt muslimske elever som synes det er helt greit å tegne akt, forteller Birte Brekketo.

Nå mener hun at den store andelen minoritetselever på noen skoler fører til at lærere og DKS-utøvere må tenke nytt, og at mer kunnskap om andre bildekulturer kan åpne opp for kommunikasjon og forståelse i stedet for økt polarisering.

Forvrenging av det gudeskapte

Mange religiøse lærde i sunni-islam har et strengt syn på hva som er akseptabelt av figurative bilder, spesielt avbildninger av levende skapninger.

– Bilder av folk som omtales i religionen er det alvorligste, og spesielt profeten. Man bør ikke forestille seg personer som omtales i religionen, fordi man skaper forestillinger og forvrengninger som ikke har noen rot i sannheten, forklarer Brekketo.

Men bildeforbudet stopper ikke ved religiøse figurer. Også portretter av vanlige mennesker eller menneskeskapte ting kan bli sett på som negativt. Dette gjelder først og fremst der man ber, fordi det distraherer fra bønnen, men mange troende muslimer opererer ikke med det samme skillet mellom religiøse og verdslige rom som i sekulære samfunn.

– Ungdommene sier at de må ta bort eller dekke til bilder eller ta av seg klær med bilder på når de ber. Noen har også lært hjemme at vanlige portretter av deg og meg ikke er bra. I et portrett kommer man nær en person, og da mener islamske lærde at det setter i sving krefter som gjør at man ser på bildet som en sosial «andre». Bilder er et sterkt medium, og man kan investere for mye følelser i bildet. Da blir det et spørsmål om såkalt shirk, flerguderi. Ingenting skal konkurrere med Gud i oppmerksomhet, sier Brekketo.

Et annet poeng er at mennesket blir sett på som Guds skaperverk. En tegningen vil ifølge islamsk tradisjon være en dårlig kopi av det Gud har skapt. Det vil aldri kunne måle seg med det gudeskapte, og derfor er det hovmodig å prøve å kopiere det.

Bør bli allmennkunnskap

Birte Brekketo understreker at det er en forskjell mellom det normative – det de lærde sier – og hverdagslivet for muslimer flest. I islam er det fortsatt i stor grad de lærde som skaper normene ved å tolke de religiøse kildene. Men det er langt ifra alle muslimske elevene som har slike forestillinger. Variasjonen er stor, og mange forholder seg til bilder på samme måte som oss, og har bilder av alle slag på veggen hjemme.

Hvordan skal lærere forholde seg til slike holdninger?

– Det er det store spørsmålet. Man må jo se an elevmassen og hvor ulikt fordelt den er. På noen skoler i Oslo er det en veldig høy prosent av muslimske elever. Vi har en læreplan å følge, og vi skal føre videre tradisjoner. Samtidig blir det feil å tvinge et barn til å gjøre noe som barnet har lært det blir straffet for, mener Brekketo.

Som tegnelærer begynte hun etter hvert å gi oppgaver som den enkelte elev kunne velge å løse på sin måte.

– Dette er et vanskelig ideologisk og praktisk spørsmål som jeg ikke tror hver lærer bør sysle med alene. Det bør være en del av allmenndannelsen sånn som verden ser ut i dag. Man kan ikke sette seg inn i alle mulige kulturelle synspunkter, men man alltid øke sin egen innsikt, mener forskeren.

Mange vil vel oppfatte bildeforbudene i islam som en ganske ekstrem tankemåte? Blir det ikke feil å ta hensyn til det i skolen?

– Jeg synes ikke nødvendigvis at muslimske synspunkter er ekstreme. Vi tenker ofte ikke over hvor enormt sterkt medium bildet er. Hvis vi begynner å granske oss selv og hvor avhengig og opptatt vi er av bilder, og hvor sterkt det virker på oss, så vil jeg si at de islamske lærde faktisk har et poeng når de diskuterer det, mens vi ikke diskuterer det i det hele tatt. Det er ikke så dumt å øke selve bevisstheten rundt det. Et annet spørsmål er hvor strenge regler man skal ha.

En global offentlighet

Moderne medier gjør at visuelle uttrykk flyter fritt på internett, uavhengig av geografisk og kulturell avstand. Vi kommuniserer hele tiden med mennesker som har andre verdensanskuelser enn oss, enten vi vil eller ikke.

Brekketo minner om at dagens sosiale medier er utviklet i en vestlig kontekst, med stor vekt på figurativt formspråk. Hun mener det er viktig å vite om at det finnes andre bildekulturer enn vår egen.

Etter flere runder med karikaturstrid om Muhammed-tegninger, og angrepene mot satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i fjor, havner diskusjonen om ytringsfrihet ofte i skyttergravene.

– Ungdommene jeg snakker med er oppvokst i Norge og vil ikke gi avkall på ytringsfriheten, men de snakker om måten å praktisere ytringsfriheten på i et flerkulturelt samfunn. Det synes jeg er et viktig poeng. Man skal ha rett til å si akkurat det man vil, men spørsmålet er om det alltid er et poeng å gjøre det. Hvis man vet hvordan andre tenker, kan man kanskje finjustere budskapet sitt, og kommunisere i stedet for å konfrontere. Det skjer møter mellom mennesker med forskjellig bakgrunn og opplæring hele tiden i verden i dag. Det er ikke av det onde å opptre med en viss fintfølelse.

Brekketo påpeker at vår egen bruk av bilder ikke alltid er så rasjonell som vi tror.

– Vi går langt i å skape redigerte bilder av oss selv. Unge mennesker i dag kjenner et enormt press på grunn av bilder. Vi bruker også bilder i veldig mange rare sammenhenger uten å tenke over det. Vi involverer oss sterkt i bilder: De fleste vil vegre seg litt mot å for eksempel stikke en knappenål i bildet av sin bestemor. Det er jo bare en papirlapp, men vi greier ikke å fri oss fra tanken om at det er noe av bestemor i det bildet.

Annonser

Stikkord:
· · · ·