Naken garderobepoesi

Det første som slår oss etter hvert godt voksne når vi ser dokumentarfilmen Fortellinger fra dusjen, er at gymgarderoben og dusjen ikke har forandret seg nevneverdig. Trebenker med knaggrekker over, et åpent, spartansk dusjrom ved siden av, lysstoffrør i taket i begge rom. Fliser på gulvet, ikke alltid like godt rengjort.

Det som imidlertid har endret seg, er at skolebarn og -ungdom har sluttet å gå i fellesdusjen etter gymtimen.

Mobilen som våpen

Økende kroppsfokus blir utpekt som synderen. Mobilkameraet er våpenet. Det skal bare et lite snapshot til for å gjøre livet vondt og vanskelig i alvorlig grad. Valker, kroppsbehåring, knoklete bein, liten penis, stor penis, mensen, kviser, tidlig pubertet, sen pubertet – alt kan hånes, latterliggjøres og spres for alle vinder.

Og det skjer i den perioden i livet da vi er aller mest sårbare. Hormonene raser, kroppen endres og personligheten er i støpeformen.

Det var ikke noe morsomt å gå gjennom skolegården den gangen da heller, mens en guttegjeng ropte at de hadde hørt at du hadde fått hår på tissen. Men nå kan man risikere at den samme guttegjengen har beviset på telefonen sin.

Så mye unødvendig styr

Dét er noe vi må snakke om. Og det gjøres. Men undertegnede har til gode å se eller høre debattinnlegg som tar med seg alle nyansene på en så nydelig måte som Teresia Fants snaut halvtimelange dokumentar.

Det vil si, Fortellinger fra dusjen er en slags hybridfilm som foregår utelukkende i garderoben og i dusjen, der skoleelever snakker om sine erfaringer og opplevelser, og det som ikke kan sies, illustreres med dans. Og den viser garderoben som en arena som speiler klasserommet og skolegården, der spillereglene er de samme, men innsatsen på sett og vis er høyere.

Åpenheten ungdommene viser, vitner om at Teresia Fant har et godt lag med dem hun bruker foran kameraet. De fremstår som trygge også når de fniser eller skjelver litt i stemmen. Regissøren har fått dem til å være selvsikre midt i sårbarheten. En er bekymret for kroppshår, en annen for at hans seksuelle legning skal feiltolkes av de andre guttene i garderoben.

Noen har gjort seg erfaringer som har satt spor og som de aldri kommer til å glemme, selv om de legger det bak seg.

«Det er så mye unødvendig styr med kroppen!» sier en av jentene.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Talende dans

Danserne Fant har fått med seg er ikke profesjonelle, og de har ulik danseerfaring. Det kler uttrykket godt at de ikke er noe skolert ensemble der de iscenesetter samhold og utestengelse, trygghet og usikkerhet, intimitet og avstand med et godt koreografert, men naturlig og hverdagslig kroppsspråk.

En sekvens begynner som en grasiøs ballett med nakne armer og ben ut av åpne dusjkabinetter. Så kommer barberhøvlene frem.

En annen tangerer alle reklamene som finnes for hygieneprodukter. Slike som viser glade, vakre, unge mennesker, med blankt hår og glatte, sterke kropper. De smiler, alt er lett, fordi de bruker den sjampoen eller den deodoranten. Og samtidig illustrerer de så poengtert og godt hvordan man posisjonerer seg fysisk i garderoben. Hvem som havner i den trygge gjengen i hjørnet. Hvem som havner litt i utkanten, enten fordi vedkommende vil, eller fordi det ikke er plass noe annet sted.

I Fortellinger fra dusjen danses de sosiale konstellasjonene som aldri havner i debatten om dagens redsel for nakenhet. Og det gjøres med et elegant og balansert emosjonelt uttrykk til Nicolas Lehtolas originale soundtrack; bølgende, lekent, men diskré.

Skjule sorgen

Nakenhet er naturlig, sier man. Men det er langt mindre naturlig i vårt samfunn i dag enn det var for 25 år siden. En helt annen medieverden gjør unge mennesker selvbevisste i en alder da vi som er voksne nå knapt hadde begynt å tenke på kropp som noe annet enn at vi hadde den.

De kommer inn i gymgarderoben på ungdomsskolen med forsterkede forventninger og bekymringer i forhold til de vi hadde.

Det er viktig å understreke at ungdommene ikke fremstår som ofre på noen måte. «Vi må kunne stole på hverandre,» sier en av jentene. Samtidig forteller guttene om å skjule sorg med sinne. Man kan ikke fortelle at man blir lei seg, men man kan si at nå er jeg irritert.

Klok

Fortellinger fra dusjen er en film som gjør Teresia Fant til et navn å merke seg. Det er et imponerende formfullendt prosjekt som føles viktig uten å rope til oss. Filmen tar ungdommene på alvor på en leken og intuitiv måte. Det bærer diskusjonen så langt forbi de vanlige argumentene fra sosiale mediers kommentarfelt – «Forby mobil på skolen!» eller «Ærlig talt, sånn har det alltid vært!» – og inn i en sfære der de er mennesker under utvikling på flere arenaer enn kropp.

Fortellinger fra dusjen er en klok og ettertenksom film.

Den kan ses i NRKs nettspiller her.

Aftenposten viser den her.