– Når noe er lekt, så er det virkelig

Simon på tre år er yngst i familien Sandsund/Lie. Når vi møtes, leker de små hendene hans med figurene i sandkassa på scenen. De er en slags dukker, som heter tussimusser i forestillingen på Teater Innlandet. Én har form som en kongle, en annen er laget av en kubbe, en tredje har et stort, mykt hode av vatt med påtegnede øyne og munn. Vi er på Hamar, nede i en av teatersalene på Hamar kulturhus, noen timer før premieren på Karons sandkasse.

En til: Einar

Faren til Simon, Torkil Sandsund, sitter ved siden av ham, og på en blokk farget som stein følger Johannes (11) med på lillebroren. Litt lenger til høyre på scenen, er et slags berg plassert. Der sitter Astrid (13) og moren til de tre, Miriam Prestøy Lie.

Hele familien har vært delaktige i å lage forestillingen vi skal snakke om. Jeg har aldri intervjuet en hel familie sammen før, innrømmer jeg og ser først på Johannes og så på Astrid når jeg spør om det har vært litt uvant for dem også, å lage noe sammen som familie på denne måten. De smiler og sier ja, men de virker likevel så komfortable og avslappede på scenen alle sammen, at det ser ut som den mest naturlige ting i verden.

Men til familien på scenen hører også enda en person til. I 2017 døde Einar av sykdommen Metakromatisk leukodystrofi (MLD), fire og et halvt år gammel. Opplevelsen av å miste er utgangspunktet for forestillingen familien ble invitert til å lage. Einar, forteller Astrid meg senere, er litt til stede i forestillingen gjennom karakteren Lille. Også Lille blir syk. Hun kan ikke lenger leke med søsteren Maja som før. I fjor kom Einars bok ut, ført til pennen av Katrine Sele. Boken forteller om hva familien mistet: alle detaljene som utgjør et gledefylt familieliv, men også om hvordan de håndterte både sykdomsforløpet, møtet med døden og tiden etterpå sammen.

Det såre, sinte og glade

I 2018 spurte teatersjefen på Teater Innlandet, Thorleif Linhave Bamle, om Miriam og Torkil – begge erfarne teaterregissører og driftere av Teaterfestivalen i Fjaler – om de kunne tenke seg å lage en teaterforestilling for barn om døden. Han hadde selv mistet sin kone i kreft året før Einar døde.

– Da Thorleif spurte oss, måtte vi tenke veldig lenge på det. Vi sa jo ja på et tidspunkt, men det tok tid før vi kjente at dette var noe vi ville klare å gjøre, sier Miriam.

– Likevel visste vi at vi bar på noen verdifulle erfaringer, særlig knyttet til å gjennomgå dette sammen med barna. Vi satt på veldig mye rikt materiale, men det tok ganske lang tid før vi klarte å begynne å jobbe med det. Men da det ble lockdown i 2020 …

Miriam snur seg og ser på Astrid og Johannes etter tur.

– Da dere fikk «fri» fra skolen i noen måneder, da kjentes det som riktig tidspunkt å begynne.

Opptak

Miriam og Torkil hadde på forhånd satt seg ned og snakket om hvordan de ville gå fram. De hadde jobbet sammen om en forestilling før, Urmakarens hjarte fra 2012, også den om døden. Noe de kjente at de ønsket å vise fram i en teaterforestilling rettet mot barn, var alt de hadde lært av sine egne. Om hvordan de kunne snakke om og forholde seg til døden gjennom lek.

For manuset til Karons sandkasse er i stor grad basert på samtaler med ungene og opptak av leker Astrid og Einar hadde sammen før han døde, eller som Johannes og Astrid har delt i etterkant.

Dere filmet eller tok opptak mens de lekte? spør jeg foreldrene.

– Det var jo en tid der vi følte at livet var så fint, samtidig visste vi at vår tid som familie med Einar var begrenset. Men livet var så stort og hadde så mange ingredienser i seg, sier Torkil.

– Når det oppsto veldig fine leker og tanker fra ungene, så hadde i alle fall jeg det sånn at jeg tenkte: «Dette må vi ikke miste». Så da hendte det jeg satte på opptak.

(Litt senere i samtalen får jeg Johannes og Astrid på tomannshånd, og de røper at anledningene Torkil fant til å filme var mange, og at det finnes timesvis med opptak av enkle ting, som at de, barna, spiser frokost sammen.)

– Jeg hadde selvfølgelig aldri i tankene at det skulle bli ingredienser til en forestilling, men da oppdraget kom, så tenkte vi «hvor skal vi begynne hen?»

Torkil og Miriam gikk gjennom opptakene de hadde av barnas lek, der fantasifulle fortellinger, mytologier og strukturer bygges opp innenfor lekes egen logikk. Leken viste seg å ha rom for både det såre, sinte, og glade.

Lekte fram en mytologi

Det er mye av dette publikum får innblikk i når karakterene Maja (Julie Bjørnebye) og Lille (Sunniva Du Mond Nordal) leker sammen. For Karons sandkasse er fortellingen om disse to søsknene. Maja og Lille elsker å leke sammen, men etter hvert blir Lille syk. Hun kan i stadig mindre grad være med på leken. Men universet de har skapt sammen, fullt av tussimusser, sand og sjelefrø, fortsetter de å dele når Lille må på sykehuset. Og etter hvert begynner det søsknene gjennomgår å speiles i leken også.

– Mytologien Maja og Lille leker fram i forestillingen, kommer fra noe som Einar og Astrid lekte. Jeg tror dere lekte det allerede før vi visste at Einar var syk! Men likevel var døden der som et tema, sier Torkil.

Fortellingen som oppsto i leken, inneholdt blant annet en blomsterbåt – som den vi ser en variant av i scenografien, og som Simon på dette punktet i samtalen er i ferd med å klatre opp i – i tillegg til en hammerbåt og et blomsterland. Men det er også noe som truer blomstene i blomsterlandet.

Klovner og tussimusser

Da Miriam og Torkil begynte å transkribere, spurte de seg om det kom for tett på. Om det hele ble for personlig og direkte knyttet til dem selv. De lurte på hvordan de kunne få inn en avstand. Kunne det vært dyr som opplevde det hele, eller en annen form for vesener?

Løsningen kom da Torkil begynte å trekke inn sin gamle lidenskap for klovner. For tjue år siden var han oppslukt av dem, og studerte klovning i Frankrike. Forestillingen vi skal se denne kvelden, er blant annet inspirert av den russiske performanceartisten og klovnen Slava Polunin. Skulle noen i publikum ha sett hans Slava’s Snowshow fra 1993, vil de nok oppdage noen referanser, mener Torkil.

Klovneskikkelsene fant i prosessen sammen med en med en lek Astrid skapte sammen med bestevenninnen Bignia da de var små. Det var de som fant opp tussimussene. På et tidspunkt lagde Astrid til og med en bok om dem.

– Det var når vi var på uteskole, forteller hun.

– Vi pleide å lage små hus mellom røttene på trærne, og de husene var til tussimussene.

Et levd barneliv

Slik vi i forestillingen følger et søskenpar gjennom sykdomsforløpet til Lille, er manuset basert på ulike faser i Astrid og Johannes’ parallelle løp som søsken til Einar. Drømmen om vulkanen som dukker opp i stykket, kommer for eksempel fra Johannes etter han hadde fått vite at Einar var syk. Og en sang Maja synger til Lille, er så godt som ordrett hentet fra en sang Astrid improviserte spontant til den syke lillebroren.

Grunntanken og mytologien om hva som skjer etter døden kommer også direkte fra barna.

–  Vi har sett på oss selv som oversettere til et scenisk språk, men alt materialet kommer fra et levd barneliv, sier Miriam.

Trist og fin gjenkjennelse

Mens Torkil og Miriam går for å hente kaffe, blir jeg sittende med Johannes og Astrid oppå det lille fjellet i scenografien. Jeg spør om det er litt trist også, å jobbe med dette temaet.

– Ja, sier de begge to.

– Men det er jo fint også, sier Johannes.

Når Einar er litt med i forestillingen, forklarer Astrid, er det også fordi små ting han pleide å gjøre er hentet fram i karakteren Lille. Som at hun nikker hodet ut av hodestøtten på rullestolen. Noen ganger med et uhell, men kanskje noen ganger med vilje eller på tull – for å leke.

Og når Lille er på sykehuset og får premier …? 

– Ja, det er en boks som også er med i forestillingen, en rød boks med masse sånne sykehusting, sier Astrid, før hun og Johannes ramser opp i munnen på hverandre: Et miniskateboard, snurrebasser, klistremerker, lykketroll. Og en gang fikk Einar – som Lille – en leketelefon.

Hva døden er

Både Johannes og Astrid har vært med i teateroppsetninger tidligere, som skuespillere.

Har dere lyst til å lage teater seinere også?

– Ja, kanskje. Da jeg var liten, pleide jeg ofte å lage teater sammen med venner og vise til foreldrene våre, hele tida, sier Astrid.

Tenker dere på hvordan barn som ser forestillingen kommer til å oppleve det?

– Det kan jo være fint å se hvis det er noen andre som også har mistet noen, svarer Johannes.

Har det fått dere til å tenke mye på hva døden er eller hva som skjer etterpå?

– Jeg tenker ikke så mye på hva som skjer etter døden, sier Johannes.

– Kanskje litt, men ikke så veldig masse i det siste, sier Astrid.

– Vi er ikke religiøse, akkurat, legger Johannes til.

Var det noe som var uventet da dere så forestillingen for første gang?

– Jeg kjente meg litt mer igjen i det enn jeg hadde tenkt først. Ikke så veldig masse, men jeg hadde ikke tenkt på det, at jeg kom til å kjenne meg igjen, sier Astrid.

Hva følte du da?

– Jeg vet ikke helt, men det var jo litt trist også, å se.

Fra sand til jord

Miriam og Torkil kommer tilbake, og Astrid og Johannes tar med seg minstemann Simon for å leke litt.

Jeg spør om det var klart for foreldrene fra starten av at de ville involvere barna så mye.

– Den rikeste erfaringen vi hadde gjort oss, var jo å oppleve dette hånd i hånd med barna, sier Torkil.

– Deres evne til å finne det lyse: Små halmstrå og fjon og trylle dem om til fantastiske redningsplanker i en sorgprosess. Det var på mange måter det som dro oss gjennom en sånn prosess, og disse erfaringene vi har fått av ungene, dem vil vi gi videre. Unger leker det de tenker, det de ser og opplever. I en vanlig hverdag vil unger kanskje leke at de lager mat. Når noe mer dramatisk skjer, kommer det inn i leken.

Miriam forteller om sandkassas betydning for Einar og hvorfor den var selvskreven i forestillingen. I barnehagen var sandkassa stedet han elsket å være med vennene sine. Sandleken ble til og med en del av begravelsen. Alle spadene de hadde lekt med, var tatt med inn som en del av begravelsen. Da kista var senket ned, sto de kjente sandkassespadene i en liten haug med jord, så alle barna også kunne være med og kaste jord på. Slik fikk barna lov til å delta og gjøre det vanskelige om til en lek.

Assosiasjonsrom

Samtidig spiller sandkassa på terapiformen som kalles «Sand tray therapy» eller «Sandplay therapy». Terapien inviterer særlig barn til å fortelle og nærme seg temaer gjennom å bygge, forme og fremstille det de bærer på med hjelp av verktøy og leker i en sandkasse.

– Så allerede før vi visste hva slags fortelling vi skulle fortelle, visste vi at sandkassa var viktig, sammen med det språklige i leken. Det skulle ikke være en plotdrevet fortelling, men et assosiasjonsrom. På én måte er Karons sandkasseen lineær fortelling bundet sammen av et sykdomsforløp, men samtidig er den ganske springende fordi vi er inni en lek.

En konkret forskjell på det som skjer i Karons sandkasse og hva familien opplevde i virkeligheten, er at Lille må tilbringe så mye tid på sykehuset. Dette er en del av tapsopplevelsen til Maja, av gradvis å miste søsteren en god stund før Lille dør. I livet til familien Sandsund/Lie var Einar imidlertid hjemme.

– Det at vi hadde et sykt barn gjorde også at vi kom i kontakt med veldig mange andre familier i en lignende situasjon, forteller Miriam.

– Så det er også spor av andres fortellinger her.

Eierskap til egen sorg

Hun utdyper at mange sitter på ufortalte historier om å være søsken til et sykt barn. Mange har opplevd å bli holdt unna det som skjer.

– Det er ganske nytt at man i det hele tatt har en søskenstrategi for pårørende som rommer en helhetlig tenkning rundt familier.

En familie Miriam har hatt med seg i tankene i arbeidet med forestillingen, var et tvillingpar der den ene fikk den samme sykdommen som Einar. Da den ene søsteren skulle dø, ble den andre søsteren sendt til besteforeldrene i Nord-Norge. Foreldrene ville ikke at hun skulle være tett på alt det vanskelige. I voksen alder satte hun i gang et forskningsprosjekt på lignende tilfeller.

– Man har hatt det synet at barna skal skånes, noe som kanskje gjør at de ender opp med å tenke at sorgen de opplevde ikke var så viktig. De får ikke ta eierskap til sin egen sorg. Jeg har hørt mange si «men jeg var jo så liten».

En fortelling å flytte inn i

Dette er også et virkningsfullt grep i Karons sandkasse. Foreldrene er aldri synlige på scenen. Oppmerksomheten fullt og helt hos barna. I stedet er en nabo der gjennom hele forestillingen. I leken får han et navn lignende fergemannen i gammel gresk mytologi. Der er Kharon veiviseren som frakter nylig døde sjeler over elven som skiller verden mellom døde og levende.

Hvem er Karon?

– Altså, det måtte jo være en trygg voksen der, sier Torkil.

– En som ser barnet sin lek, legitimerer og har tillit til leken. Gir den verdi. Det kan være foreldrene, eller som i dette stykket, en nabo. Noen barnet kan leke for, og tenke høyt med. At noen har blikk og ører og sier at det de sier eller leker er viktig. Da tør barnet å dikte og komme med sine egne tanker. Når noen er veldig syke, får foreldre det ofte travelt. De er nødt til å være på sykehuset og følge opp det ene og det andre. Det blir mindre rom til søskenet. Her har vi laget en klok nabo. Han er der alltid og har god tid.

– Men han er ikke påtrengende, skyter Miriam inn. Han holder seg i bakgrunnen.

– Han er tilgjengelig når det trengs, svarer Torkil.

Etter hvert blir naboen Karon en viktig støtte for Maja. Hun baker ham inn i sin mytologi om hva som skjer med Lille. For kanskje er naboen en gammel tussimuss?

En trygg havn for tankene

Miriam forteller at de merket noe lignende da Einar døde. For barna var det eneste møtet med døden at en venn av familien hadde gått bort noen år tidligere. Slik var døden noe de allerede kjente til: Døden var der han var. Det gav dem et utgangspunkt for å bygge en fortelling som Einar kunne flytte inn i. At barna hadde kjent en trygg voksenperson som var død, var en viktig erfaring for å kunne forholde seg til tapet av broren.

– Barn trenger gjerne en trygg havn å hvile tankene sine i og legge drømmene sine i, sier Torkil.

– I stykket er han trukket ned blant de levende, som naboen Karon. Samtidig er det et dobbeltspor her – for Maja leker jo at tussimussen Mino opplever det samme som Lille. Da blir Maja den trygge voksne som trøster tussimussene. Hun skaper mytologien for dem som hun trenger selv.

Intervjuet fortsetter etter bildet og annonsene.

Leken er en helende prosess

Kan dere si noe om forholdet mellom lek og virkelighet?

– Når noe er lekt, så er det virkelig, sier Miriam og legger til:

– Vi ville ikke lage en fortelling til barn om hva som skjer når man dør. Dette er jo ulikt for alle. Men leken og fantasien gir barnet rom til å forme den virkeligheten de trenger der og da, som når noe så vanskelig skal bearbeides.

Hva tenker dere som foreldre om prosessen det har vært for familien å skape noe ut av dette?

– Mye av dette stoffet er vår egen ryggmarg, selv om fortellingen er en annen, sier Torkil.

– Vi har gitt slipp og tenkt at det fineste man kommer på i prosessen, det må få lov til å være med, selv om det er personlig og smertefullt.

Miriam utdyper at å se oppsetningen for første gang var en sterk opplevelse for dem alle sammen.

– Jeg tror aldri at jeg har sett så mye kjærlighet i en forestilling, også fra skuespillerne og kunstnerisk team som vet hvor dette stoffet kommer fra og har gått inn i det med en stor ydmykhet.

Har leken vært tilstede for dere også, i å lage teater?

– Det er en måte å gjennomleve det på, og samtidig lage en ny stor lek, på en måte er en syntese av livet, sier Torkil.

– Det var veldig fint å få skrive det, å få lov å være der igjen. Det har vært en helende prosess. Vi sier det er en hyllest til leken, men kanskje aller mest en hyllest til hvordan barna var veivisere for oss i denne prosessen, sier Miriam, før hun avslutter:

– Nesten alt teater handler jo om døden på en eller annen måte. Det er en sentral ingrediens i så mange klassiske fortellinger. Så når vi snakker om «teater for barn om døden» høres det så spesielt ut. Men kanskje vi i det hele tatt har fortellinger fordi vi dør, at det er der behovet for fortellinger kommer fra?