Når volden slår seg selv ihjel

Skuespillerne sitter og står henslengt og betrakter publikum når de finner sine plasser på Brageteatret og Union Scene i Drammen denne fredagskvelden. En stor container dominerer den ellers tomme scenen. De fem kvinnelige utøverne er kledt i maskuline klær, og forestillingen starter ved at de avslappet stiller seg opp på scenen foran publikum og presenterer seg selv, og deretter rollefigurene de skal spille.

«5boys.com» handler om fem gutter som har et hemmelig møtested hvor de hver uke møtes for å leke. I denne fredede sonen forsvinner den kaotiske virkeligheten rundt dem og de oppslukes fullstendig i rollespill der de selv bestemmer reglene. De blir superhelter, og lever i en verden hvor de har overtaket og makten, som Spiderman, Titaniumman, voldelige fedre, politimenn eller nynazister. De fem gutterollene er alle skrevet for kvinnelige skuespillere, og den slovenske dramatikeren Simona Semenic behandler voldens uttrykk i samfunnet, såvel som nedarvet gutte- og jente-identitet, og overføring av fordommer mot ulike minoriteter i samfunnet. Gjennom leken får vi litt etter litt tydeligere innblikk i en forskrudd virkelighet der guttene gjengir og bearbeider bruddstykker av opplevelser fra en destruktiv og ødelagt verden.

Kaldt metall

Den store containeren er et godt valg av scenografisk og konseptuell ramme. Det kalde og harde metallet kler stykkets tematikk, både med lyd og estetikk. Containeren – som kan klatres på – åpnes, lukkes og dreies, benyttes på en sinnrik måte gjennom hele forestillingen. I én scene forsvinner skuespillerne inn i containeren, hvor den ene av dem filmer de andre i en morbid utgave av leken mor, far og barn. Leken projiseres på forsiden av containeren slik at publikum inviteres med inn i skrekkens «lekehus». Den røykende, avstumpede og kjærlighetsløse morens mishandling av sitt barn, og hvordan hun selv blir mishandlet når faren kommer hjem, utgjør en av forestillingens mer vellykkede scener, ikke minst fordi volumet og det jagede tempoet tones ned og vi kommer tettere på karakterenes egne opplevelser.

Den svensk-danske regissøren Moqi Simon Trolin har arbeidet både i Norge, Sverige og Danmark tidligere, og ble Hedda-nominert allerede i 2006 med forestillingen «Tilfellet Torgersen». En del av hans signatur er en antropologisk arbeidsmetode som ofte involverer research av samfunnspolitiske problemstillinger. Det er ingen grunn til å betvile at det er et dypt engasjement også bak denne forestillingen. Så hvorfor berøres jeg ikke?

Dobbelt opp

Det er en uskreven læresetning i teateret at det ofte er en fordel å unnlate å si det samme med alle virkemidler samtidig. En rå og brutal tekst med en ensidig røff formidling og et like ensidig røft og brutalt fysisk uttrykk, kan resultere i at man som publikummer opplever at det ene virkemiddelet slår det andre i hjel, slik at man blir mer nummen enn sjokkert eller berørt. Jeg savnet at regien kontrasterte teksten mer, i stedet for å «stryke den med hårene». I Brageteatrets «5boys.com» er det gjennomgående skriking, slåssing, banning, utskjelling og dytting som dominerer, og for få kontraster som gjør at disse virkemidlene kommer til sin rett.

Jeg ser forestillingen slik den er iscenesatt som en forlengelse av nittitallets moralistiske ungdomsteater. Her er det riktignok valgt et ensidig brutalt og rått uttrykk, og sterke virkemidler i stedet for moraliserende ord, men budskapet er tydelig likevel: Forestillingen ønsker å belyse en ungdomskultur i forfall, både språklig og når det kommer til menneskelighet og menneskeverd. Dette er det selvsagt ikke noe galt i, men er den i forfall i en slik grad forestillingen legger opp til? Og handler den om fem gutter i et demoralisert, volds- og krigsherjet samfunn, eller er den en kommentar til en råtten ungdomskultur? Hvilken historie ønsker man å fortelle?

Formen feiler

Manus er veldig sterkt, sannsynligvis også preget av at forfatteren var 17 år da balkankrigen sto på som verst. Hennes nærhet til det voldelige og brutale i mennesket går nok dypere enn hva kommersiell voldspreget dataspill- og filmkultur angår. Slik jeg tolker det, handler manuset også mye om hvordan fordommer og holdninger overføres sosialt, like mye fra sviktende omsorgspersoner som fra ytre kulturpåvirkning, selv om også disse to tingene selvsagt henger sammen.

Det å la kvinnelige skuespillere gestalte gutterollene, mens jentene i stykket er helt ekskludert fra guttenes verden, er et spennende og uvanlig valg som gjorde meg nysgjerrig på forestillingen i forkant. Men den stereotype framstillingen av guttekarakterene er kanskje også det som gjør at jeg ikke blir berørt. Lett kan det vel heller ikke være for de medvirkende skuespillerne å skape nyanserte karakterer av et annet kjønn og av en helt annen alder. Det hjelper heller ikke at nesten hver eneste replikk i forestillingen ropes, og at tekstavleveringen går så raskt at ikke én mening får klinge ut. Det er lite å feste seg ved. I sum mener jeg at forestillingen undervurderer sitt publikum, og der den kanskje ønsker å treffe ungdommene sterkt med sin rå virkemiddelbruk, tror jeg at den mister dem.

Skuespillerne kjemper og gir alt de har, ikke minst fysisk, men en del av energien blir rent løskrutt. Igjen er det et spørsmål om regi. Det er som om skuespillerne ikke kun tolker sine roller, men lever i hver sin sjanger, slik at samspillet mellom skuespillerne kommer til kort. Hanne Gjerstad Henrichsen, et ubestridelig komisk talent, blir i denne forestillingen en merkelig kontrast til for eksempel Mimmi Tambas avdempede sceneuttrykk.

Drammens Tidende trillet terningkast seks for denne forestillingen. Det er ikke første gang jeg er overrasket over hvordan lokalpresse vurderer en høyst gjennomsnittlig produksjon, men samtidig er det jo også en anledning for meg som anmelder til å undersøke mine egne brilleglass og vurdere om jeg trenger ny synstest. Det er umulig å gjøre seg til dommer over hva som har berøringskraft og ikke, det eneste jeg kan si er at «5boys.com» ikke berørte meg. Det vil si: Mimmi Tambas egenkomponerte låt «Freedom just arrived» var et nydelig avbrekk som ga gjenklang også i dette muligens avstumpede anmelderhjertet, men stilbruddet denne representerte med forestillingen for øvrig var på nesten-vippen til ufrivillig komisk. Dét er selvsagt ikke Tambas feil.