Norsk julefortelling i grønlandsk drakt

Det er litt spesielt å sitte i en teatersal i Nuuk, Grønland, og høre Alf Prøysens Julekveldsvise over høyttalerne. Det er nypremiere på «Snekker Andersen og julenissen» på Grønlands Nationalteater, eller «Sanasoq Nissiararlu!», som stykket heter på grønlandsk. Forestillingen er omarbeidet for scenen av teatersjef Svenn B. Syrin, og rollene fylles av profesjonelle skuespillere og elever ved skuespillerutdanningen på teatret. Praten rundt meg foregår på en livlig blanding av grønlandsk og dansk, og de fremmøtte er en blanding av familier og en og annen vennegjeng som har funnet veien til forestillingen denne ettermiddagen i desember. En animert peis brenner i bakgrunnen for å skape hyggelig stemning, og idet volumet går ned, starter historien i en språkdrakt som er vilt fremmed for de fleste i Prøysens opprinnelige hjemland.

Språk ingen hindring

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke forstår noe særlig av det som bli sagt, men det er det heller ikke en forutsetning at alle i salen gjør. Mange grønlendere er tospråklige, (grønlandsk og dansk), men det er også mange som kun snakker ett av disse språkene flytende – og spesielt i hovedstaden Nuuk er det mange som bruker dansk som hovedspråk. Opplevelsen av forestillingen blir forskjellig fra person til person avhengig av dette, men man behøver ikke å snakke grønlandsk for å forstå hele sammenhengen. Selv om det nok er mange nyanser som går tapt i det språklige, er både humoren og varmen et universelt språk. Skuespillerne er så levende og tydelige i sin kroppslige tilstedeværelse at mye av handlingen drives gjennom dem heller enn gjennom ordene. Som en nordmann som kjenner Prøysens historie fra egen barndom, er det også lite som står i veien for å følge med på historien.

Snekker Andersen og Musevisa

Musene fra «Musevisa» har fått sin egen sentrale rolle i forestillingen, og de både åpner og lukker sirkelen av parallelle verdener som forbindes i Prøysens verden. Først møter vi dem som små dukker på et filmlerret, før de senere beveger seg inn i den virkelige verden i familien Andersens stue. Her er juleforberedelsene i full gang, og søstrene krangler og støtter opp om hverandre akkurat slik søsken gjør, mens de konkurrerer om foreldrenes oppmerksomhet og innholdet i godteposen. Mamma Andersen pynter og gjør klart til jul, og har åpenbart en og annen magisk evne idet hun nærmest tryller juletreet inn på scenen og får lysene til å tenne seg. En av døtrene forsøker å etterape henne senere uten samme hell, men det gir et slags hint om at Andersen-familien er en litt spesiell familie også i menneskenes verden. Som publikumsgrep er det godt egnet til å få barna med fra starten av.

Historien utfolder seg ellers etter Prøysens klassiske oppskrift der Andersen og Julenissen bytter roller på julekvelden og besøker hverandres familier for å dele ut julepresanger. I sceneversjonen spilles familien av de samme skuespillerne i forskjellig kostymer, bortsett fra Julenissen, Andersen og gamle nissemor og nissefar som kun fyller en rolle hver. Det fungerer, for kostymene og karakterene skiller seg nok fra hverandre til at vi ikke tviler på at det er forskjellige personer. Nissen spilles av en kvinnelig skuespiller, men er nisse så mye som noen med skjegget grodd godt fast på kjakene – så godt at det gjør virkelig vondt når barna drar i det, til stor latter fra salen.

Både hos Andersen og hos Julenissens familie er stemningen god og historiefortellingen tydelig, og de fleste detaljer fra originalen er med. Den tunghørte nissebestefaren og gamle nissebestemoren er blitt komiske figurer, mens både nissemoren med den sprukne grøtsleiven og fru Andersen er mer seriøse roller. Samtidig utstråler de en varme som passer godt med Prøysens eventyrfortelling. Barnerollene spilles av voksne skuespillerelever som er i god kontakt med det barnlige i rollene sine, uten at det glir ut i barnslighet eller det useriøse. Det er mange roller og ingen tid til de store dybdene, men karakterene er runde nok til at jeg tror på dem, og opplever ikke at jeg savner noe som ikke var tilstede i Prøysens opprinnelige fortelling.

Balansert historiefortelling

Balansen mellom skuespill og animasjon fungerer godt, og de ulike elementene av fortellingen er godt integrert i vekslingen mellom formatene. Det håndtegnede preget på animasjonene øker nærheten til universet vi inviteres inn i. Det kler også scenografien for øvrig og kostymene i klare farger. Sammenlagt blir den estetiske opplevelsen noe som ligger tett på min forestilling om Andersens univers, og selv om jeg noen ganger lurer på om musene får for mye plass i forhold til Andersen- og nissefamiliene, er de med på å gi stykket en rund slutt med en juletro moral.

Handlingen blir med jevne mellomrom ispedd sangnumre fra Prøysens univers. Både «Julekveldsvisa» og «På låven sitter nissen» får god plass i forestillingen, sistnevnte med ravner i stedet for rotter som skadedyrene. En grønlandsk sang er også skrevet inn i fortellingen. Repertoaret skaper fine kontraster med vekselvis rolige tablåbilder og livlige melodier, men enkelte av sangene burde vært bedre innøvd før premieren. Musikken under mellomspillene for sceneskift er svært underholdende, og blir nesten stykkets høydepunkt i seg selv. Det hjelper selvsagt at skuespiller Mike Fencker Thomsen som spiller Snekker Andersen er profesjonell musiker, men også de andre skuespillerne viser kvalitet, og det er ikke ofte en hører flerstemt Prøysen i en forestilling for barn.

Å ha barna med på laget

Grønlands Nationalteater formidler Prøysen med varme og humør, og etter latteren i salen og stemningen etterpå å dømme, treffer de sitt publikum godt. Et av barna spør på et tidspunkt sin mor halvhøyt hva de sier der oppe på scenen, men det er ingen tvil om at de fleste – barn som voksne – er med. Når forestillingen er over, blir noen barn også hengende ved scenekanten og vil gjerne bort for å ta på noen av rekvisittene. De vet nok godt at de ikke kan gå inn i Andersen-universet de så på scenen, men det hersker ingen tvil om at både nisser og småmus var ekte og levende for dem i den tiden forestillingen varte.