NRK-serien Beist: Enøyd fotballserie uten gressmatte og ballglede

I 2022 var fotballspilleren Erling Braut Haaland den sjette mest omtalte personen i norske medier, kun forbigått av statslederne i Norge, Russland, USA og Ukraina og av senterpartileder og presseyndling Trygve Slagsvold Vedum.

Haalands suverene og veldokumenterte karriere og påfølgende suksesslivsstil har neppe gjort proffdrømmen mindre for de unge lovende i norsk fotball. Drømmen har for lengst blitt industri, og den vokser. Oversikten til Norsk fotballforbund viser godt over 200 registrerte fotballagenter, en formidabel økning siden Aftenposten talte 138 i 2019.

Urealistisk offer

NRK-serien Beist belyser de mindre heldige sidene av en profesjonalisert idrett: Familien til hovedpersonen Elias (Max Campbell) må flytte fra Trondheim. For å kunne fortsette å bo i hjembyen, må Elias, som spiller på G16-laget til Rosenborg, skaffe proffkontrakt – i likhet med kompisen David (Martin Tønder). Når bønnen om kontrakt til lagdirektør Solem (Trine Wiggen) ikke blir hørt, begynner Elias å spille et komplekst spill, som krever strategier på ulike nivåer: Han må overbevise agenten Scott (Amell Basic) til å representere seg. Han må bruke mer enn bare spisse albuer i knivingen med David.

Det er bare seks dager til NM-finalen – et avgjørende fesjå for unge ballsparke-talenter. Oppi det hele må Elias hanskes med en arbeidsledig far (Hans Petter Nilsen) som tyr til flaska og en spirende kjærlighetshistorie med Mina (Mariama Norah Ellingsen-Diagne). Og den konstante risikoen for å skuffe den evig formanende treneren Samir (Deniz Kaya) henger over ham som en mørk, lummer sky. Må han ofre fotballklubben, familie, kjærlighet, kameratskap og egen etikk for å bli proff? Problemstillingen er så tydelig at den fremstår mer hypotetisk enn realistisk.

Uklare beveggrunner

Handlingen er egnet til å drøfte de harde vilkårene for spillere som er på nippet til å lykkes som proff, og gir en brukbar oversikt over fotballindustriens logikk.

Men det er vanskeligere å godta at dette liksom kunne skjedd i virkeligheten, til det er Elias’ motivasjon for vagt beskrevet. Vi forstår den generelle proffdrømmen. Men at familiens flytteplaner utløser et slikt veritabelt skred av svik, sladring og renkespill står ikke til troende. Resultatet; en hovedperson som er vanskelig å forstå – og ikke på den gåtefulle måten – forblir en svakhet gjennom serien.

Beist skjemmes dessuten av lite troverdige dialoger – det er ingenting galt med de individuelle skuespillerprestasjonene, men det butter ofte i samspillet. Rollefigurene virker å være på ulike frekvenser og replikkene er unaturlige. Som i denne hissige utvekslingen mellom far og sønn:

– Jeg er flau over at du er faren min. Hele livet ditt er en vits.
– Mener du det du sier nå? For hvis du gjør det, da må jeg ha gjort en jævlig dårlig jobb som pappa.
– Det tror jeg kanskje faenmeg du har.

En viss monotoni tærer også på konsentrasjonen: Hvor mange ganger må vi se en nervøs Elias på vei til eller under et møte med treneren? Og har denne autoritetspersonen noen funksjon i serien utover å være en autoritetsperson? Kjærlighetshistorien virker dessuten et par smuler påklistret – som et sjangerobligatorisk pliktløp.

Tribunereklame og korsryggtatovering

Oppspark

Beist er basert på Bare spille ball av Michael Stilson, som selv har snust på fotballproff-livet. Romanen er første del av en populær serie om en ung mann som etter hvert blir spiller i tysk Bundesliga – akkurat som Erling Braut Haaland.

Det går altså an å håpe at denne førstesesongen er et oppspark mot enda mer episke kamper. Og at manusforfatterne Mads Stegger og Ernst De Geer (Nach) og regissør Sebastian Kåss (Hjerteslag) kommer enda sterkere tilbake.

Kontrastløst

For disse åtte episodene er noen hakk for enøyde; Beists monotone fordypning i hovedpersonens dilemmaer gir den visse likheter med den første Rådebank – sesongen.

Men i fotballserien er kjemien mellom skuespillerne mindre påtagelig og miljøskildringen mer generell: Rollefigurene er åpenbart skapt for å få frem plot-drevne og moralske poenger og legger samtidig opp til diskusjoner om presset toppidretten legger på unge utøvere. Men er det realistisk å ta innersvingen på bedre spillere ved å dolke dem i ryggen? Eller er det prestasjonene på banen som teller?

Romanforeleggets tittel foreslår et alternativ til profesjonalisering, albuer og pengejag; nemlig gleden ved ballspillet i seg selv. Beist rommer lite av denne type begeistring, den bruker uproporsjonalt lite tid på gressmatta. Som Rådebank ivrer serien mest etter å skildre hovedpersonens vanskeligheter, men lukker øynene for at tristessen hadde vært både tristere og rikere med flere kontraster. Finnes det positive sider ved fotballen?