Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Olsenbanden – Siste skrik!»: Nostalgiens begrensninger

KATEGORI

Film,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

fredag 2. september 2022

Det drikkes, bannes og røykes som aldri før, og den nye Olsenbanden-trioen holder fast i sine maskuline røtter. Men 2022-utgaven av Olsenbanden er best når den frigjør seg fra forventningene.

«Er’e detta skattepenga mine går til?»

Replikken ytres på sørsiden av Olaf Ryes plass på Grünerløkka, idet «pappskallene» lavest i det tredelte Olsenbanden-hierarkiet er i ferd med å forkludre et pengeskapkupp. Ut av et kaos av flammer, sprinkelanlegg-vann og skingrende alarmer, vandrer lederen Egon Olsen rett inn i politiets armer. I Oslo botsfengsel planlegger han noe langt mer spektakulært: Han føler et slektskap med Edvard Munch og har satt seg fore å stjele ett av verdens mest berømte malerier. Men hører den gammeldagse banden, nesten slik vi kjenner den fra tidligere filmer, egentlig hjemme i det nye Oslo?

Olsenbanden – Siste skrik!


  • Premiere: 02.09.2022
  • Regi: Hallvard Bræin
  • Utgiver: Nordisk Film Distribusjon
  • Aldersgrense: 6
  • Sjanger: Komedie
  • Medvirkende: Anders Baasmo, John Carew, Elias Holmen Sørensen, Charlotte Frogner, Stella Werdenhoff, Vidar Magnussen

Filmplakaten til Olsenbanden - Siste skrik!

«Feilslått og humørløs»

Skattepenger, ja. Regissør Knut Bohwim og selskapet Teamfilm var stolte av at den originale Olsenbanden-serien (1969-1984) var selvfinansiert. De så på serien som folkelig underholdning i kontrast til de mer politisk og kunstnerisk ambisiøse filmene som ble produsert på 70-tallet.

Og var det ikke slik at de dyrket mistillitsforholdet til kritikere og andre forvaltere av god smak, kanskje ikke helt ulikt dansebandmusikere på denne siden av århundreskiftet? En telefon til Jon Selås, VG-kritikerveteran og forfatter av Olsenbanden–Et helmaks norsk filmeventyr, nyanserer bildet:

Førstefilmen Operasjon Egon fra 1969 fikk produksjonsstøtte, det samme gjorde den siste i rekken; Olsenbandens siste stikk (1999) – hvis den kan regnes som en «offisiell» Olsenbanden-film. Ellers finansierte de filmene selv.

– De var stolte av å ikke være avhengige av støtte, sier Selås. Knut Bohwim var høyremann. I en politisert tid lagde han propagandafilmer for EEC. Han og Teamfilm tjente gode penger på Olsenbanden, og det ble etter hvert et folkekrav om å fortsette produksjonen.

Hvordan forholdt produksjonsteamet seg til den dårlige kritikken?

– De ble irriterte over elitære anmeldelser. Holdningen var at kritikken var feilslått og humørløs. Og i ettertid har jo Aftenpostens Per Haddal medgitt at lesningen av filmene var unødvendig streng.

De så på serien som folkelig underholdning i kontrast til de mer politisk og kunstnerisk ambisiøse filmene som ble produsert på 70-tallet

 

Var kritikerne unødvendig strenge med den originale Olsenbanden-serien? Fra venstre: Arve Opsahl, Sverre Holm, Aud Schønemann og Harald Heide-Steen jr.  Foto: Nordisk Film & TV AS

I dag er både danseband og Olsenbanden lenger inne i etablissement-varmen, Ole Ivars har gjort suksess ved Nationaltheatret og Egon Olsen er beæret med egen allé, en påaktelse som stort sett vies fiksjonsskikkelser fra skjønnlitteraturens øvre lag.

Og i siste Siste skrik! spiller nettopp Jon Selås kritisk journalist – et valg regissør Bræin spøkefullt forklarer med å «kjøpe seg terningkast». For, som Bohwim og Teamfilm, regnet han med slakt, ifølge Kinomagasinet.

Gammelt møter nytt. Når en tradisjonell østkanttrio med røtter tilbake til 70-tallet plutselig befinner seg ved nye kultur-signalbygg som Munch-museet, skapes friksjon og kontraster i filmen. Fra venstre: Elias Holmen Sørensen, John Carew og Anders Baasmo. Foto: Nordisk Film Distribusjon

Dagens filmkritikere er mindre elitære og humørløse enn på 1970-tallet

Insisterende folkelighet

Det bebudede anmelder-blodbadet har imidlertid uteblitt. Påstand: Dagens filmkritikere er mindre elitære og humørløse enn på 1970-tallet. Beviset ligger muligens i mottagelsen av den nye filmen, for den har høstet terningkast mellom tre og fire.

Kanskje hadde det vært bedre for markedsføringen om det hadde blitt slakt i stor skala? For det er nettopp i brytningen mellom høy- og lavkultur at mye av humoren og fremdriften i den nye filmen har sin kilde: Man skal le av en keitete gjengs uærbødige møte med høytidelige kulturinstitusjoner, smile av deres vekslende respekt for normene de fordrer. Og det ligger beviselig mye komikk i klasseforskjeller. En av grunnene til at humor fra Storbritannia står så sterkt, er den strenge lagdelingen i landet, fra en omfattende arbeiderklasse til snerpete høyadel.

Som familiefilm inntar Siste Skrik! en viktig posisjon. Filmer som faktisk passer for hele familien, er det forstemmende få av, ifølge vår anmelder. Foto: Nordisk Film Distribusjon

Karslig undring

Olsenbanden – Siste skrik! insisterer hardt på folkelighet i hver scene. Det skal humres når den både uvørne og snusfornuftige banden må hanskes med nyvinninger som elsparkesykler, elbiler og elsigarer. Det snakkes et slags Vika-mål, der særlig lånord som autorisasjon, kompositt og bibliotek uttales med nærmest demonstrativt trykk på første stavelse.

Dialogen er rik på innforstått, karslig-teknisk sjargong, som for å understreke hovedpersonenes arbeiderklasseforankring. Og når den tradisjonelle østkanttrioen plutselig befinner seg i og mellom nye kultur-signalbygg som Munch-museet, Operaen og Deichman Bjørvika, skaper det friksjon og kontrast. Noe som blant kommer til uttrykk ved ulike sosiolekter: bandens vikamål mot de offisielle representantenes normerte riksmål.

Denne typen undring over en by i endring har vært nesten fraværende i norsk filmhistorie siden ungdomsklassikeren Døden på Oslo S (1990).

Denne typen undring over en by i endring har vært nesten fraværende i norsk filmhistorie siden ungdomsklassikeren «Døden på Oslo S»

«Olsenbanden - Siste skrik!» er betydelig mer fascinert av byrom og arkitektur enn av kunst

Jovial vs høytidelig

Olsenbanden – Siste skrik! er betydelig mer fascinert av byrom og arkitektur enn av kunst. En drømmeaktig passiar mellom Edvard Munchs spøkelse og Egon Olsen rommer ingen nysgjerrighet over maleriene og kunstnerskapet. Dialogen er mer egnet til å gi et historisk sus over Skrik og til å knytte bånd: Munch og Olsen er kunstnersjeler på hver sin måte, sistnevntes utløp er fantasifullt utførte forbrytelser.

Tidlig i filmen gjør han rede for en detaljert timing og tilrettelegging som involverer syre, hule stolper, hemmelige ganger, alarm-utløsende gassballonger, nærlesning av Unni Lindell-bøker og deltakelse i Den Norske Opera og Balletts oppsetning av Svanesjøen. Motsetningen mellom de joviale, ballerinakjolekledde hovedpersonene og høytideligheten i Pjotr Tsjajkovskijs komposisjoner er handlingens humor-klimaks.

Hvorfor akkurat Unni Lindell? Kanskje filmskaperne ønsker å skape bro mellom highbrow og lowbrow ved å inkludere et forfatterskap trygt plassert i midten av det norske kulturhierarkiet. Over danseband, under opera og kunstsamlinger.

Eller handler det bare om atter et tilfelle av produktplassering? Siste skrik! er mettet med reklamebudskap om butikkjeder, ferdighus og fergeselskap, nesten uten at det kommer i veien for innlevelsen i handlingen.

Den siste Olsenbanden-filmen viser stor fascinasjon for byrommene i hovedstaden. Foto: Nordisk Film Distribusjon

Bredspektret

Olsenbanden – siste skrik! ønsker å være bred og underholdende, og på sitt beste er den fartsfylt og snedig. «Jeg har en plan», sier Egon, før han og filmskaperne tar oss gjennom en i en like deler omstendelig og fornøyelig sammenstilling av teori og gjennomførelse. En humørfylt biljakt – akkompagnert av den tilårskomne slageren Lørdag hele uken – gjennom halve Oslo sentrum imponerer med drivende action og geografisk presisjon. Og filmskaperen kan bil.

Hallvard Bræin laget dokumentarer om rusavhengige og om kunstneriske størrelser, som Håkon Bleken og Erik Bye, før gjennombruddet med Børning i 2014. Til sammen har det blitt tre suksessfulle filmer som viser et bilmiljø i en viss opposisjon mot det bestående. Rollegalleriet i Børning appellerte på tvers av generasjoner, med skuespillere og rollefigurer tilpasset både en eldre og en yngre garde. Og i midten for det hele; Anders Baasmos solide gestaltning av hovedpersonen Roy Gundersen, en rollefigur som ble spilt med stålkontroll på kroppsspråk, replikk-timing og halvansvarlig harrytassoppførsel.

 

Olsenbanden – siste skrik ønsker å være bred og underholdende, og på sitt beste er den fartsfylt og snedig

En sjelden svale

Børning-publikummet vil dermed være godt fortrolig med 2022-varianten av Egon Olsen. Og her satses det enda bredere: Olsenbanden – Siste skrik! har enda tydeligere familiefilm-signatur enn bilfilmene. Sjangeren er en sjeldnere svale enn det som er lett å anta. Animerte Hollwywood-filmer trikser gjerne inn referanser myntet på foreldrene, det er tross alt de som kjøper billettene, men sterke farger og sukkergira hurlumhei-sekvenser etterlater ingen tvil om at det barn som er hovedmålgruppen. Tanken er vel at opphavet aksepterer alt maset hvis de tilgodeses med noen drypp av voksenhumor. Filmer som faktisk passer for hele familien, er det forstemmende få av.

Her er altså Olsenbanden et unntak: Serien har transcendert aldersforskjeller helt fra utgangspunktet – nesten alle originalfilmene var utstyrt med syvårsgrense. Det ligger både noe skamløst kommersielt og dypt sympatisk i å lage denne type bredspektret underholdning. Men alt som maner til undring og nye tanker blir prioritert lavere enn minste felles multiplum-vitser – og her ligger kanskje årsaken til de dårlige kritikkene.

Det ligger både noe skamløst kommersielt og dypt sympatisk i å lage denne type bredspektret underholdning

Den nye Olsenbanden-filmen holder hardt på folkeligheten - og gir humoristiske møter med nyvinninger som elsparkesykler. Foto: Nordisk Film Distribusjon

Filmer som faktisk passer for hele familien, er det forstemmende få av

Drikking, banning, skyting og røyking

Olsenbanden er et varemerke som har blitt holdt aktuelt av en ganske så populær restaurantkjede og av syv barnefilmer om medlemmenes yngre år.

Norsk barnefilm domineres nettopp av velkjente navn. Bare denne høsten kan både Thorbjørn Egner– og Alf Prøysen-historier oppleves på kino. Antar filmskaperne at foreldregenerasjonen ønsker å gi barna en flik av sin egen oppvekst? Forvaltningen av kulturarven har vist seg svært innbringende.

Der oppdateringer av Egner og Alf Prøysen ikke krever særlig tolkning – figurene er jo som de er – må Olsenbanden ta et valg: å ikke støte noen fra seg eller være tøylesløs folkelig. Siste skrik! går for siste løsning: Det drikkes øl, det er høylytt raping og lidderlige slurp. «Du kødder faen ikke med Bøtta», lyder en av mange friske replikker. Det skytes og trues med pistoler og gevær – utenkeligheter i en amerikansk film med samme målgruppe. Og ikke minst: Hovedpersonen røyker! Inne og ute, som om det ikke fantes noen røykelov.

En mer korrekt fremferd ville kanskje skuffet fansen. Og det går an å tenke seg at filmskaperne faktisk ønsker seg en oppmerksomhetsskapende debatt rundt rollefigurenes språk-, våpen- og tobakksbruk. Og at ordet «kulturarv» kommer til å bli brukt som argument.

Det skytes og trues med pistoler og gevær – utenkeligheter i en amerikansk film med samme målgruppe. Og ikke minst: Hovedpersonen røyker!

Arkaisk og revyaktig

Mer problematisk for fortellingen er bandens arkaiske stil. Revyaktig sjargong er én ting, men hva med bekledningen? En noenogførtiåring med pinstriper og bowlerhatt i dagens Oslo vekker noen spørsmål: Det er ingenting som tyder på at Egon Olsen har vokst opp på 80- og 90-tallet, men hva bærer han egentlig med seg? Baasmo gjør en formidabel jobb med å skape en 2022-gangbar Arve Opsahl-figur, men manuset gir ham lite å spille på.

For hvem er menneskene i filmen? Egenskapene er både få og karikerte, mye tyder på at filmen tar publikums fortrolighet med «typene» for gitt. Men er de karikerte nok? Kunne filmskaperne kostet på seg flere detaljer, en utdyping av de respektives personlighetstrekk? Hva motiveres de av? Hvorfor har de valgt et liv i kriminalitet? Ville de blitt for sårbare og for lite komiske hvis manuset hadde utstyrt dem med en barndom og en oppvekst?

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Det er bare å håpe på enda friskere og dristigere bande i oppfølgeren

Vilje til modernitet

Skuespilleren med skattepenger-replikken er Pål Johannesen, som spilte Kjell og Valborgs sønn Basse i originalserien. Til å begynne med hadde Basse søsken, men produsentene syntes det ble masete med så mange barn på sett og gjorde ham til enebarn fra den andre filmen.

I 2022-versjonen er rollefiguren en fremmelig jente og navnet er Bassa (spilt av Stella Werdenhoff). Ulike etniske bakgrunner er representert på samtlige sider av loven (politiet, snille skurker, slemme skurker). Filmen viser stolt frem en by der både arkitekturen og befolkningen har gått gjennom store forandringer siden 70-tallet.

Samtidig er Siste skrik! den type film der alle er heterofile, og det skapes morsomheter av menn i ballerinakostymer på et dametoalett.

Filmen tar aldri risikoer som ville vært uforenelige med forelegget, den drar ikke konseptet ut av sine maskuline røtter eller gjør andre vågale valg som kunne hisset opp den nostalgihungrende delen av publikummet.

Den fargerike konkurrerende gangstergjengen og den kvikke visuelle stilen viser imidlertid at filmskaperne har vilje og evne til modernitet, til å bryte med den begrensende tilbakeskuingen. Det er bare å håpe på enda friskere og dristigere bande i oppfølgeren. Det ville alle ha godt av.

«Siste skrik!» er den type film der alle er heterofile, og det skapes morsomheter av menn i ballerinakostymer på et dametoalett

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·