ØYEPÅ vil være mer enn en Powerpoint-festival

– Vi ser etter nyskapende og spektakulære måter å drive formidling på, runger en klar og tydelig stemme i foajeen på Svolvær skole. I lokalet sitter et femtitalls mennesker med navnelapper på brystet. Kunstner, står det på de fleste av lappene, i tillegg til et navn.

Når jeg sier jeg er skribent blir jeg raskt henvist til eieren av stemmen, en kvinne med mørk bob, røde briller og et stort smil.

– Her foregår det workshops, sier kvinnen som koordinerer det hele, Kristin Risan.

Kryssfunksjoner

Bygningen, fargerik og nyoppsatt, med kreative trappeløsninger, er kanskje den viktigste arenaen for det som skjer under «snyltefestivalen» ØYEPÅ. Disse to dagene har nemlig Svolvær fungert som møteplass for dem som jobber med visuell kunst i Den kulturelle skolesekken (DKS).

Benevnelsen «snyltefestival» er noe styringsorganet for DKS, Kulturtanken, har valgt å bruke for arrangementet de har lagt til byen under Lofoten International Art Festival (LIAF). Denne samtidskunstbiennalen åpnet i august og fungerer som kunstnerisk ramme for ØYEPÅ. Blant annet står et performanceforedrag av LIAFs festivalkunstnere Futurefarmers på programmet. Deltakerne kan også besøke festivalutstillingen som fyller fire etasjer i den gamle Lofotpostbygningen.

Risan jobber ved Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS) og har sittet i programrådet siden ØYEPÅs unnfangelse. Hun gir meg lov til å gå inn i forskjellige klasserom for å se. På Svolvær skole viser nemlig fire utplukkede kunstnere sine opplegg for DKS, og når de jobber med elever i klasserommet får ØYEPÅ-deltakerne være flue på veggen. Mens min gruppe, ti godt voksne mennesker står langs veggen og prøver å late som om vi ikke er der, vel vitende om at vi antakeligvis utgjør 60-70 prosent av rommets samlede biomasse, følger elevene pliktoppfyllende med på kunstneren.

Variert input

Presentasjonene er tydelig plukket ut på bakgrunn av variasjon, og hos Crispin Gurholt får elevene være med på å skape dramatiske tablåer der elever stiller hverandre i positurer. De får i oppgave å reflektere over forskjellen mellom følelsene skam og flauhet og blir bedt om å legge merke til nyanser i kroppsspråket.

I en annen ende av skalaen har vi designerne Gundersons, som med nettbrett og digitale teknikker lærer elevene om virkemidler innenfor plakatdesign. De går inn i undervisningen med sine fagkunnskaper og sitt kunstneriske virke. Det er bra, sier Kristin Risan om kunstnerne under gjennomgangen etterpå mens vi får servert kaffe og kake.

Momentum Punkt Ø er en institusjon som jevnlig produserer opplegg for skolebarn, og i gymsalen har de satt opp utstillingen Alene.Sammen som består av et lydverk og en skulptur. De to kunstverkene har blitt innkjøpt hver for seg, og har siden blitt satt sammen og tilpasset turnévirksomhet.

Formidlingslederne ved Punkt Ø deler av sine erfaringer med kuratering av samtidskunst innenfor DKS. Å være annerledes er temaet som binder sammen skulpturen, en sekketralle som med sitt spesielle design har mistet sin funksjon, og lydverket, en sirkel av åtte høyttalere som spiller av hånlatter mot den som stiller seg i midten av sirkelen.

Tar vare på enkeltkunstneren

– Jeg husker ikke helt hvem som kom på ideen først, men ØYEPÅ har oppstått i samarbeid mellom Nordnorsk Kunstnersenter og Kulturtanken, forteller leder for NNKS, Svein Ingvoll Pedersen.

Han forteller at et av formålene er at ØYEPÅ skal være en bred møteplass hvor både de store bestillerne, institusjoner og biennaler møter det visuelle kunstfeltet i form av kunstnerne selv. Ofte har det vært slik at det på fagsamlinger blir mye produsenter, og det er lett at enkeltkunstnere sitter og jobber for seg selv og ikke får invitasjon til det som skjer på region- og fylkesnivå, legger han til.

Eksperimenter i klasserommet

Opplegget i ØYEPÅ bygger på en av NNKS utprøvingsarenaer, TestLab. Dette går ut på at en gruppe kunstnere møtes og får prøvd ut nye ideer og uferdige opplegg med elever. NNKS har allerede samarbeidet mye med Svolvær skole som har åpnet seg for eksperimentering i klasserommene.

– TestLab har vært viktig for hvordan vi har tenkt om ØYEPÅ blant annet fordi det er egne utfordringer i å vise frem visuell kunst i DKS, forteller Pedersen.

– Kun Power Point-presentasjoner kan bli litt lite håndfast, og det er viktig å gjøre det eksperimentet der konferansedeltakerne blir observatører og ser hvordan det foregår rent praktisk, sier han.

Savios kulturhistorie

En av dem som presenterte sitt DKS-opplegg er museumspedagog og formidler ved Saviomuseet i Kirkenes, Kirsti Jerijärvi. Hun ble hentet inn til ØYEPÅ etter å ha fanget folks interesse med et innslag under årsmøtet for DKS i Nord-Norge. Kunstformidleren som også har betydelig lærererfaring jobber mye med samtale der elevene ligger på gulvet mens hun forteller om oppveksten og kunstnerskapet til John Savio. Det er en historie om fattigdom, tuberkulose, samisk identitet og gruvedrifta som kom til Sør-Varanger. Hun forteller om fornorskninga og det å være foreldreløs, noe Savio ble som ganske liten.

– Det hele har et dramaturgisk oppsett hvor jeg vekker medfølelse hos elevene, forteller Jerijärvi, og de følelsene han hadde kan man se godt i trykkene hans. Jeg synes jeg har fått et ærefullt oppdrag, og det er veldig bra at det er et samisk innslag i programmet. Under ØYEPÅ har jeg fått flere ideer om hvordan man kan være litt mer vågal, særlig på niende trinn der man jobber med identitet, sier hun engasjert.

Samarbeid over grenser

Resten av programmet foregår i en liten kinosal i Svolvær sentrum. Identitet og stereotypier er det bakenforliggende temaet i performancen til den nederlandske kunstnerduoen Benjamin Kahn og Cherish Menzo. Verket, som ligger i landskapet konseptuell samtidsdans og lydkunst, utforsker identitet på tvers av nasjonaliteter og et androgynt kjønnsuttrykk gjennom kostymeskift og bevegelse. Prosjektet turnerer med DKS, og etter forestillingen forteller kunstnerne at de setter seg blant elevene og snakker om stereotypier.

En av produsentene som presenterer sitt prosjekt er Oppegård kommune. I 2019 har kommunen fullført et prosjekt i samarbeid med ARKKI, Arkitekturskolen for barn og ungdommer i Helsingfors. ARKKI har skapt en labyrint sammen med elever fra femte trinn. Resultatet er et unikt design basert på elevenes assosiasjoner og skisser, som er blitt oppført med permanent maling i alle skolegårder i kommunen. Prosjektet inkluderer også offisiell åpning med danseforestillinger i samarbeid med sjuende trinn, der en gruppe hiphop-dansere skaper koreografi basert på labyrintens former.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Treffer lokalt

Det er tydelig at ØYEPÅ treffer lokalt da flere jeg kommer i prat med er nettopp kunstnere fra området som benytter seg av sjansen til å lære mer om ordningen. Jeg hilser på Sylvia Henriksen som er en kunsthåndverker bosatt i Kabelvåg der hun også driver et utsalg. Hun forteller at hun har holdt workshops gjennom kunstnersenteret og andre steder, men at ingen av dem hittil har vært via DKS.

– Det er klart jeg blir inspirert av å se de gode oppleggene. Jeg føler jeg får mye input og ideer om hva som fungerer på kort tid og hva som kan holde interessen oppe. Jeg jobber med tekstil, men jeg kan jo ikke ta med symaskina inn i klassen, sier hun.

– Hvordan opplevde du festivalen?

– Jeg synes programmet var bra og variert. Det er interessant å se at det er et veldig stort apparat.  Jeg har fått innblikk fra alles ståsted og skjønt at dette er en viktig arena, særlig med tanke på at visuell kunst har hatt nedgang i DKS, poengterer Henriksen og referer til statistikken som ble vist av leder for Kulturtanken Kyrre Bjerkås den siste dagen og som viser at antall arrangement med visuell kunst i skolen har opplevd en nedgang i løpet av de siste årene.