Vidunderlandet

I år er det ti år siden Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhre etablerte kompetansesenteret Rom for Dans. I løpet av et tiår har det utviklet seg til å bli en sentral arena for produksjon av forestillinger og kulturelle tiltak med vekt på barn og unges deltakelse. Når de med forestillingen Underlandet feirer sitt tiårsjubileum blir det betimelig å skue tilbake på hva duoen har gjort under sin tid i feltet. Prosjekt Isadora (2006-2008) inkluderte blant annet elleve forestillinger der barn og unge deltok som medskapere i prosess og som utøvere på scenen. Kropp i Rom (KROM) ble lansert i 2012 som et kunstpedagogisk opplegg for skoleverket. Og med den ambisiøse produksjonen [‘bæːɾə] – en omfattende og tverrestetisk stedspesifikke forestilling i Kanonhallen i Oslo – skapte Wahlström/Myhre et levende eksempel på hvordan skapende arbeid med kropp, bevegelse og rom kan fungere både innenfor skolen og i sammenheng med profesjonell kunstproduksjon.

Ned i kaninhullet
Fakler og røde løpere viser vei opp mot Rom for Dans sine lokaler vis-a-vis Black Box Teater i Marstrandgata i Oslo.  Her skal Underlandet fremføres – og arbeidslokalene er grundig transformert. I et mottakelsesrom venter gløgg og krumkaker, mens en vemodig saksofonist troner på et podium. Jeg får trekke et kort av en taus, hvitmasket mann i kjole og hvitt, og må famle meg gjennom en dunkelt opplyst labyrint av girlandere laget av hvite papirkremmerhus. Kortet viser seg å utgjøre en kode for publikumplassering. Alt dette setter en underlig stemning og skaper en vei inn i det kunstneriske universet, der en følelse av å tumle nedover kaninhullet dominerer.

Underlandet inngår som en del av Showbox 2015, men er også Rom for Dans sin jubileumsforestilling. Blant aktørene finner vi både mangeårige samarbeidspartnere (Karstein Sollie) og tidligere studenter (Eivind Seljeseth) ved skolen for samtidsdans, som Wahlstrøm og Myhre driver. Forestillingen er en fri tolkning av Lewis Carroll sin historie om Alice in Wonderland, et drømmeaktig univers som åpner for stor frihet til kunstnerisk utforskning og alternative dramaturgier.

Særegent og vakkert
Inne i det dunkelt opplyste og tåkete Underlandet, har kortet jeg trakk gitt meg plass på den midterste av tre ulike publikumsstasjoner separert av papirinstallasjonen. Jeg får dermed kun ett av tre mulige perspektiver på forestillingen, men fornemmer likevel hva som foregår bak de raslende, hvite kremmerhusveggene. Tause, maskekledte guider beveger seg rundt i rommet, rører lett ved pappkremmerhusene og står iblant bare urørlig og ser på publikum. Det er ikke et knyst i rommet, og forestillingen får en langsom start som forsterker forventningen og mystikken.

Så entrer en skikkelse scenen, en merkelig karakter med oransje, flettet skjegg og et pastellfarget kostyme inspirert av skotsk folkedrakt. Kostymet har tydelige likhetstrekk til kunstneren Matthew Barney sine figurer fra hans Cremaster Cycle (1994-2002). Karakteren vil følge oss som en slags forteller og kommentator under reisen gjennom stykkets univers. Kostymedesigner Hanne Beate Thomsen har virkelig klart å skape et særegent uttrykk.

Mellom illusjon og fabel
To barn dukker opp i rommet: Sara Sørbye og Tage Bjørdal Haukeberg leker sisten mens de fører en svært poetisk og filosofisk dialog. Vi forstår at barnas fantasi kan endre og påvirke universet rundt dem, men at det forunderlige universet også virker tilbake på dem. Sara, som kan forstås som Underlandets Alice, befinner seg i en tilstand mellom drøm og virkelighet, mellom illusjon og fabel. Barna er også de eneste uten masker.

Underlige skikkelser dukker opp én etter én. De særegne, bisarre og vakre framtoningene, slik som en barokkinspirert, narsissistisk primadonna, samt to identiske tvillinger i tyrefekterliknende kostymer, bærer mye av forestillingen. Karakterene fascinerer både på grunn av sitt fysiske bevegelsesspråk og en visuell tvetydighet som gjør dem umulige å plassere. De maskekledte guidene viser seg etterhvert å utgjøre et vakkert kor av mørke basstemmer.

Spaltet produksjon
Lyddesign av Martin Myrvold og lysdesign av Morten Pettersen er usedvanlig ren og lekker. Den forsterker det kunstneriske universet på mesterlig måte. Effekten blir et scenisk univers som framstår besnærende organisk og levende, som om det konstant puster og beveger seg.

Etterhvert tiltar den foruroligende stemningen. Langsomt vokser det frem en kaotisk kakofoni av stemmer, og korsang og bevegelse på scenen skaper et dramaturgisk crescendo. En forløsende effekt oppnås når klimakset i kakofonien nås og girlanderne heves, mens simultandramaturgien og rommets tredeling oppløses. Karakterene samles og fokuset vendes mer direkte mot publikum.

Ensidig scenetekst
Visuelt og koreografisk er Underlandet et vidunderland. Det er et originalt og kvalitetsmessig svært imponerende tverrestetiske verk. Derfor opplever jeg det som et kunstnerisk blindspor at sceneteksten er så ensidig filosofisk, lyrisk og repetitiv. Det vekker spørsmål om hvordan man egentlig har arbeidet med den. Under kunstnersamtalen som følger premièren kommer det fram at sceneteksten er blitt til i prøverommet, som resultat av et vekselspill med koreografi og improvisasjon. Fra det som presenteres på scenen kan det virks som at et utenforstående blikk hadde bidratt til en mer helhetlig forestilling.

Det fysiske og visuelle språket i Underlandet er sterkt og særegent, mens det tekstkompositoriske og muntlige altså er kunstig og klisjéfylt. Dialogen mellom barna blir statisk. Sceneteksten, og dermed også samspillet mellom barna, oppleves som en merkelig dissonans i en forestilling som ellers er visuelt og konseptuelt forførende.

Deilig grandiost
Myhre og Wahlström Nesse har unngått fallgruven man lett kan havne i etter lang fartstid: På tross av erfaring og posisjon fortsetter de å eksperimentere og å utforske hva dansekunst, deltakelse og samspill kan være. De utfordrer ikke bare publikum, men også seg selv, ved å gjentatte ganger tre ut på utrygg grunn.

Underlandet har blitt en bemerkelsesverdig modig og særegen produksjon på grensen mellom performance og installasjon, dans og teater. Det er både svært ambisiøst og svært forfriskende.