Periskops kortvideoserie 2020, del 3: Alle stresser, men vi ungdommer er ikke så vant til det

Høsten 2020 fikk Periskop være med ungdommene i PRAKSIS Teen Advisory Board (PTAB) til Astrup Fearnley Museet, og en workshop med kunstneren Mia Habib. I forkant fikk vi en omvisning av museets kurator Therese Möllenhoff i utstillingen ANTIBODIES med den amerikanske kunstneren Josh Kline.

Utstillingen og workshopen var utgangspunktet for Periskops dybdeintervjuer med ungdommene, som er klippet ned til tre videosnutter, hver på ca to minutter. Til slutt i artikkelen får du et bonusspor, som vi ikke hadde penger igjen til å klippe, men som gjengis i form av tekst.

Deltakere på workshopen er Mikkel (16), Hannah (17), Philippa (18), Sadia (19), Nellie (19) og Nasthea (19). En varm takk også til PTABs prosjektleder Marit Silsand.

Film 1: Man må bare fortsette, kan ikke gi seg

Voksen og stressa? Ikke tro at det er lettere å være ung. Hør Sadia (19) og Mikkel (16) snakke om tidspress – og kunst. (Lengde 2:27 min.)

Mikkel: – Jeg likte veldig godt … Det var noen intravenøs-poser, med en sånn miks. I den ene var det kaffe, Red Bull og andre ting som skulle vekke deg opp. Og holde deg gående. Den het Overtime. Og var det en annen pose som het Insomnia, med avslappende midler som rødvin, vodka, smertestillende og sånne typer ting.

Sadia: – Det er veldig mye press på det å prestere, 24 timer i døgnet. Overalt, både barn og voksne. Det er ikke så stor forskjell. Men vi ungdommer, vi er ikke så vant til det. Så overgangen fra videregående til studiet har vært tidsmessig veldig rar for meg. Mitt energinivå er her oppe, her nede hele tiden. Så jeg følte på den, skikkelig.

Mikkel: – Jeg er veldig opptatt av karakterer. Så når man skal på skolen, og føler seg kanskje ikke helt opplagt, så må man bare putte i seg et eller annet, og gjøre det likevel. Man får kanskje vondt i hodet, fordi det er dårlig luft på skolen. Men man må bare ta en paracet og fortsette, for man kan ikke gi seg. Og det sier noe om prestasjonssamfunnet vi har idag.

Her går samtalen over til å handle om Mia Habibs workshop, der ungdommene ble bedt om å gå rundt i museets faste utstilling, veldig sakte, mens de fokuserte like mye på alt omkring dem. Kunsten, gulvet, en ujevnhet i veggen – ingenting skulle få forrang, alt skulle være like viktig.

Sadia: – Jeg skulle ønske vi kunne gjøre det der oftere, fordi livet går så fort hele tiden. Og jeg syns det var så avslappende, jeg koste meg masse. Jeg bare glemte alt i hele verden, og var fokusert på en ting om gangen. Det syntes jeg var kjempedeilig.

Mikkel: – Og så følte jeg liksom at vi fløt … gjennom det. Det var veldig deilig. Men jeg er en veldig utålmodig og rask person. Jeg går aldri sakte. Så det var litt vanskelig også.

Film 2: Vi gikk nesten som zombier

– Jeg hørte noen gutter si: Åj, det var skummelt. For vi gikk nesten som zombier, forteller Sadia (19) fra en workshop med koreografen Mia Habib. (Lengde 2:33 min.)

Sadia: – Vi skulle gå kjempesakte gjennom kunstutstillingen. Og vi skulle fokusere på forskjellige ting som om alt hadde samme verdi. Så veggen, en tyggis på gulvet, og kunsten … Vi skulle se på det på samme måten. Så det ikke var … Åj, her er en tyggis, åj, se på kunsten! Det skulle være likestilling mellom alt.

Philippa: – Det var vanskelig. Eller det er litt uvant. Jeg føler at jeg kanskje falt litt ut av det noen ganger. Og så bare: Ja, jeg skal gjøre det der. Men det var fint, det var godt tid å observere. Man pleier jo bare å gjøre ting fort. Uten å tenke på hva man gjør. Men nå fikk vi virkelig tid til å se på ting. Men jeg tror jeg glemte litt oppgaven innimellom. Og bare … tenkte på andre ting.

Sadia: – Jeg hørte at det var noen gutter som sa: Åj, det her var skummelt. Fordi vi gikk som zombier, nesten. Sånn helt sakte, og de tenkte … åj. Det var liksom veldig unormalt å se noen gå så sakte og fokusere.

Hannah: – Jeg ble veldig opptatt av detaljene, så jeg fikk ikke noe stort omfavnende blikk på hele rommet, eller helheten. Av et bilde eller av en vegg. Det var bare detaljene som jeg liksom tok innover meg.

Mikkel: – Jeg syns den var veldig … interessant. Det var mange som sa i ettertid at de følte at helheten ble borte da vi gjorde den øvelsen. Fordi de fikk mer blikk på detaljer, enn helheten. Men jeg er uenig, fordi jeg syns vi ble en del av helheten. Og detaljene … Det vi aldri legger merke til er jo en del av den helheten.

Film 3: Alle håper at politikerne skal si unnskyld

Hjelper det å se politikere si unnskyld, selv om alle vet at de ikke mener det? Dette diskuterer Nasthea (19), Nellie (19) og Hannah (17) på Astrup Fearnley Museet. (Lengde 2:22 min.)

Nellie:– Det handler jo også om kapitalismen, som jeg engasjerer meg veldig mye i. Hvordan vi behandler mennesker så ulikt, hvordan folk som Jeff Bezos (direktør for Amazon) har så mye penger, som kunne ha hjulpet mot store menneskelige problemer. Selv om vi alle har det samme menneskelige blodet og hjertet, så får noen mye penger, mens andre må slite, bare for å leve.

Hannah: – Jeg vil si at denne kunsten virker tyngende. Den tynger ned positive tanker. Noe jeg savner i utstillingen er løsninger på problemene.

Nasthea: – Idag endrer teknologien seg. For eksempel det er propaganda og fake news overalt. Så tenker jeg at … For eksempel ønsker noen at politikerne skulle ha sagt unnskyld til Irak, men de vet at det aldri kommer til å skje. Og så brukte kunstneren Face Swap-teknologi for å få dem liksom til å si det. Sånn at folk kanskje får den unnskyldningen de trengte.

PERISKOP: – Hvis politikerne hadde sett dette verket, tror du de hadde fått litt dårlig samvittighet?

Nasthea: – Ja, hundre prosent. Kanskje de kan endre på tankene sine og få sympati for det de har gjort. Mot andre. Og kanskje de kan endre på det de mener. Og kanskje si hva vi vil at de skal si. Jeg vet ikke. Det kan gå alle slags veier.

Bonusspor: Man burde gjøre rare ting

Hjelper det å se politikere si unnskyld, selv om alle vet at de ikke mener det? Dette diskuterer Nellie (19) og Hannah (17) på Astrup Fearnley Museet.

Hannah: – Da jeg begynte å gjøre alt hun hadde bedt meg om, merket jeg at det tok litt tid å komme inn i konsentrasjonen. Men så var det som om tiden stoppet veldig opp. Du ble på en måte distansert fra verden rundt deg. Det var som å være i en liten boble. Hvor det bare var deg, og de tingene du skulle se på.

Nellie: – Da jeg kom inn i det var det annerledes. Man tenker at man ikke skal le, man burde ikke le, og man merker andres reaksjon på det. Men samtidig minnet det meg om noe jeg har lest et sted, om at man burde gjøre rare ting. Man burde bare legge seg på bakken et sted der det er masse folk. Eller bare begynne å danse eller gjøre noe rart. For egentlig er verden din, eller hva du gjør det til. Selv om folk driver og ler av det.

Nellie: – Hvis du gjør noe annerledes enn vi vanligvis gjør i sosiale sammenhenger, så blir du sett på som rar. Men det gjør deg jo ingenting, egentlig. Så jeg ble observant på det, mens jeg gikk omkring. Det tok litt tid å komme inn i det, og jeg merka folk som gikk forbi og kanskje stirra, eller lo litt, eller syns det var veldig rart. Det er jo det vi ofte gjør. Når vi ikke skjønner noe, så ler vi. Men jeg så hele rommet, og så ble alt på en måte kunst, og jeg ble en del av kunstverket. Jeg kom inn i en rolle, nesten, og ville utføre det på en bra måte og komme inn i det.

Om kunstneren: Mia Habib

Mia Haugland Habib (født 1980 i Houston) er en Oslobasert danser og koreograf som jobber i skjæringsfeltet mellom performance, utstillinger og undervisning. Hun har en omfattende internasjonal aktivitet med ulike samarbeidsprosjekter, og har i Norge blant annet danset med Carte Blanche. Hun er utdannet koreograf fra Kunsthøyskolen i Oslo, og har en master i konfliktløsning  og meditasjon fra universitetet i Tel Aviv.

Mia Habib er opptatt av samfunnsspørsmål, og av å finne steder hvor det går an å interagere med publikum, ikke bare opptre foran dem. På workshopen tok hun blant annet ungdommene med ut i museets utstilling, og ba dem gå omkring veldig sakte, mens de fokuserte like mye på alt omkring dem. Kunsten, gulvbelegget, en ujevnhet i veggen – ingenting skulle få forrang, alt skulle være like viktig.

Les mer om PTAB og ungdommene etter bildet og annonsene.

Om PTAB

PRAKSIS Teen Advisory Board (PTAB) er et program opprettet av PRAKSIS Oslo for å utvikle og styrke neste generasjons kulturarbeidere,  og støtte institusjoner som ønsker å skape rom for å inspirere unge mennesker. Hvert år tilbys 10 plasser til ungdom mellom 16  og 21 år fra hele Oslo, og mangfold er et uttalt mål i utvelgelsen. Deltakelsen er honorert, og varer fra august og ett år framover.

Programmet omfatter besøk på kulturinstitusjoner og møter med kunstnere og andre kulturaktører. Ungdommene får delta på workshops og andre aktiviteter, der hensikten er å utforske, diskutere og  reflektere omkring kunst og kultur. Møtene foregår månedlig, vanligvis på lørdager. Tanken er å gi ungdommene mulighet til å utvikle erfaring, kunnskap og nettverk i kulturlivet. Men de skal også bidra aktivt med egne innspill, for eksempel ved å gi institusjonene feedback omkring hvordan en utstilling kan oppleves for en ung person. Håpet er at programmet vil inspirere deltakerne til å skape sitt eget rom i kulturverdenen, og bidra med langsiktige verdier til byen og kulturlivet. Prosjektleder er Marit Silsand.

PTAB er i samarbeid med en tilsvarende ordning i Stockholm, kalt The Index Teen Advisory Board.

Her kan du lese mer om opplegget.