Postkort: Lyden av DKS er verdens fineste lyd

Fra et vindu på Scandic Parken i Ålesund ser vi ut over en stille by. Sånn er det stort sett på alle stedene vi har vært i pandemiperioden. Turnélivet er annerledes nå, men vi er blant de heldige som får lov til å være på turné. Den tidlige oppriggen nytes nå som den søteste karamell, vi får faktisk lov til å rigge opp. Selv om vi er trøtte og kanskje litt støle etter gårdagens opp- og nedrigg, selv om kostymene kanskje ikke har tørket helt og fortsatt har den deilige turnéeimen, så er vi takknemlige.

Vi har så alt for mange kolleger som sitter hjemme uten mulighet til å være ute på feltet.

En annerledes turnétid

Klokka er litt over halv syv, og det er på tide å gå ned til frokosten. Allerede før vi har kommet dit har vi spritet hendene 3 ganger: Før vi trykker på heisknappen, etter vi er kommet ut av heisen og så en gang til før vi tar i frokostfatet. Det er blitt rutine nå.

Rundt frokostbordet diskuterer vi dagens forsiktighetsregler. Hva vi må huske på når vi kommer til skolen – trenger vi munnbind, har vi nok antibac tilgjengelig, kommer vi til å være i kontakt med noen før spillingene? Det er mye å tenke på, men smittevern er viktig.

I turnébilen plotter vi inn skolens adresse på GPS-en. 30 minutter kjøring i dag. Denne turnérunden har vi ofte bare sittet stille og sett ut rutene, mest for å nyte følelsen av å reise rundt. Når vi sitter i bilen, er det som om korona ikke eksisterer, og vi er på vei til en helt vanlig DKS-spilling uten antibac og smittevernsplaner. Den gode følelsen av å bare være på veien. DKS-friheten, som vi liker å kalle den.

Tomme skolegårder

Når vi triller inn i skolegården, er det ingen barn som kommer springende bort til turnébilen for å spørre om hvem vi er, og hva vi skal gjøre. Hvor tunge kassene våre er, om de får prøve parykkene, eller hvor gamle vi er. Sånn er tida vi er inne i nå.

Vi møter en hyggelig representant for skolen med nøkkel til gymsalen. Vi tar runden i lokalet og får vite hvor garderobene er, hvor strømuttakene er og hvor elevene skal komme inn.

Og før hun går ut av døra stiller hun spørsmålet som alle turnerende DKS-mennesker elsker: «Ja, dere har vel sikkert lyst på kaffe?». Joda, noen ting er som før.

Dagen det smalt

I stykket møter publikum Cecilie som egentlig føler seg som en Tobias inni seg. Det er det ingen som vet, ikke engang mammaen eller pappaen. Noen ganger blir det litt for mye å tenke på, og da kan det smelle litt.

Den dagen vi møter Tobias har han havnet i slåsskamp med Gøran, skolens versting. Tobias har fått med en lapp hjem som han må vise til foreldrene. Derfra starter veien mot å finne ut hvordan han kan fortelle foreldrene hva som har skjedd og hvordan han føler det inni seg. Heldigvis dukker hans snakkesalige bestevenninne Pauline opp. Sammen legger de en plan for å fortelle dette til foreldrene.

Mange måter å være menneske på

Det har stormet litt rundt forestillingen vår den siste tida, etter at NRK Møre og Romsdal publiserte en sak om at noen foreldre valgte å holde sine barn hjemme fra forestillingen. Dette skapte en større debatt i diverse kommentarfelt og media, og på et punkt var det nesten litt vanskelig å henge med i svingene på hvor debatten tok veien. Heldigvis har vi mange fantastiske mennesker rundt oss som backet oss opp og hjalp oss underveis.

For debatten handlet ikke om hva denne forestillingen egentlig er: Nemlig et teaterstykke om identitet, vennskap og dinosaurer. Debatten dreide seg i stor grad om begreper som «født i feil kropp», som i utgangspunktet er et svakt begrep, mens vi forteller en historie om at det er mange måter å være menneske på.

Et underfortalt tema

Da vi produserte forestillingen i 2017, var vi klar over at den kunne skape debatt. Derfor gjorde vi en møysommelig jobb underveis. Gjennom grundig faglig research, intervjuer med mennesker som har kjent på de samme tingene som vår hovedperson og samtaler med barn i målgruppealder om temaet følte vi oss trygge på at forestillingen ikke skulle gå i noen fallgruver. Den gangen var vi mer forberedt på en debatt om stykket enn nå, fire år etter premieren. Vi ble tatt litt på senga.

I etterkant har dette gitt oss i Rimfrost mer energi og større vilje til å spille denne forestillingen enda mer. For dette er fortsatt et underfortalt tema som vi mener at flest mulig bør vite om. Vi har troen på at kunnskap vil skape større forståelse og aksept for at det faktisk finnes flere måter å være menneske på.

Lyden av DKS

Det er ti minutter igjen til forestilling. Kick, vår eminente tekniker, kommer inn i garderoben og sier han tror elevene er på vei. Vi kaster i oss den siste skvetten med kaffe og går inn i gymsalen. Mattene, benkene og stolene er satt på plass. Det er god avstand mellom oss og publikum, og i tillegg er det god plass mellom kohortene blant publikum.

Ute i gangen kan vi høre lærerne snakke til elevene om at de må være stille, holde rekka si og vente til skuespillerne er klare. Det er ikke alltid like lett å være stille når man er spent, energien og summingen stiger. Dette er lyden av forventning, eller lyden av DKS, som vi kaller det. Verdens fineste lyd.

For mange av dem som står der ute i gangen er dette deres første møte med DKS, og for noen er det kanskje første gang de skal se teater. Enda en grunn til at vi som skal ta imot dem må være påskrudd og levere på nivå. Selv etter 270 forestillinger og nesten 22.000 publikumsmøter er ikke det noe problem, den knappen slås automatisk inn når vi hører elevene ute på gangen.

Vi tar en siste kontrollrunde på om alt er klar til showtime, gjør de nødvendige tøye-øvelsene og stemmeoppvarming. Tekniker kjører test-cue og setter på publikumslyset. Vi er klare for innslipp.

En god inngang

I forkant av skolebesøket har skolene og kontaktlærerne mottatt et lærerhefte som forteller om forestillingen og innholdet. På denne måten sørger vi for at temaet ikke kommer som en overraskelse, og man kan prate om det før man går inn i gymsalen. Oppgavene som finnes i lærerheftet er bygget opp slik at det er noen ting man kan gjøre i forkant av visningen, og noen reflekterende oppgaver som kan gjøres i etterkant. Oppgavene er produsert i samråd med lærere og tilpasset de ulike kompetansemålene i skolen.

På den ene siden skaper disse forberedende oppgavene forventninger til stykket, men også kunnskap om temaet. Hovedtanken vår er at veiledningen kan gi en fin inngang til å snakke om identitet og reflektere over stykket. I de aller fleste tilfeller opplever vi at skolene bruker dette heftet, og at det gir en god inngang til forestillingen. Derfor er som regel også barna full av spørsmål og kommentarer allerede før vi har startet forestillingen.

Det som en gang var en gymsal

Vi har alltid vært opptatt av å forandre rommene vi spiller i. Tobias og dagen det smalt har en stor scenografi med sju moving-heads – digitale, bevegelige lyskastere – som fargelegger rommet og scenografien.

Vi vil at rommet elevene kjenner så godt skal være litt forandret i det de går inn. Og når døra til gymsalen går opp kommer praten: «Er dette gymsalen vår», «Jeg tror det der e et dinosauregg», «Jeg kan se føttene til Tobias», «Hva er det som er bak der?». Barna er allerede i gang med analysen, og det første de går løs på, er rommet. Etter en stund er alle på plass, og etternøleren som bare måtte ta seg en tur på do kommer løpende inn i rommet med læreren og antibacflaska på slep. De er klare og vi er klare.

Vi ønsker dem velkommen til forestilling og går i posisjon. Så senkes lyset i rommet ned. Det blir stille i gymsalen. Akkurat nå og 52 minutter fremover er alt som før korona.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Tilbake til virkeligheten

I DKS-sammenheng har vi alltid lagt opp til samtale med elevene etter forestillingen. Ikke bare for at de skal få møte skuespillerne, men også for at de skal få mulighet til å stille de spørsmålene de brenner inne med. Med pandemien får denne delen av skolebesøket en liten knekk, det er ikke så lett å gjennomføre gode samtaler med to meters avstand. Og kanskje er det ikke like lett for den beskjedne eleven å rope ut spørsmålet sitt heller.

Akkurat denne dagen får vi muligheten, klassene har tid til å sitte litt ekstra. Selv om de er to kohorter, så er de få elever totalt. Vi takker for at de var et så fint publikum og åpner for reaksjoner og spørsmål. Hender fyker opp i været. Elevene lurer på alt fra hva som er favorittfargen vår til om han som spiller Tobias egentlig er en jente. Andre har kommentarer på hva de syns var morsomt.

Bak i et hjørne vifter en veldig ivrig hånd. Det blir hans tur. «Jeg har ADHD, og jeg syns at det er veldig viktig at alle skal kunne være slik som de er. Det var forresten et veldig fint show».

Denne typen er de viktigste tilbakemeldingene for oss og gir oss troa på at verden beveger seg i riktig retning. Den oppvoksende generasjonen er de som bryter ned stigma og skaper større åpenhet. Så er det en bonus for oss at vi har fått møtt dem og gått litt sammen med dem på stien.

De 30 minuttene med kjøring tilbake til hotellet planlegger vi morgendagens reiserute. Det blir avreise klokka 07.00 neste dag.

Tidlig, men det er verdt det.